Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og handverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

1. juni 2005

22.6.05

Hjemme-eksamen og studiekvalitet

Hmm, mye interessant i Dagens Næringsliv i dag. Under overskriften "Halvparten av BI-studentene kan ingenting" sier Studierektoren at mange studenter "nærmest jukser ved at de kjøper hjelp til oppgaveløsning" (må forøvrig være årets understatement).
"-Både studenter og faglige ansatte kan tjene flere tusen kroner på å skrive ferdige case til studentene, fortsetter han."

Det må jo kalles drøy kost, og en bør nok ta høyde for at det ligger en annen agenda bak. Uansett, rektor ved BI er selvsagt fullstendig uenig i dette virkelighetsbildet. Det er imidlertid interessant å lese responsen fra DNs lesere. Her er inntrykket at Studiedirektøren snakker med vel store bokstaver, men samtidig at det faktisk er mye i det han sier.

BI kan man sikkert mene litt av hvert om, men av mer generell interesse er problemstillingene knyttet til hjemmeeksamen og andre vurderingsformer som tillater studentene å benytte hjelpemidler. Det er på mange måter en eksamensform som er bedre tilpasset virkeligheten enn den tradisjonelle varianten med pugg og avlevering, men stiller samtidig større krav til vurderingen - både med tanke på kvalitet og muligheten til å avsløre juks. Ingen enkel øvelse dette, men jeg tviler på at BI er tjent med rektor Greves avfeiing av problemstillingen ved å karakterisere utspillet som "gamle menns syn på ungdommen". Spørsmålet er for viktig til det, ikke bare for BIs del.

Udiskutabel idioti

Sjelden har det vært så lett å si seg enig i en "fotballfaglig vurdering": Udiskutabel idioti er betegnelsen investor og Start-eier Riulf Rustad krever at ledelsen i Fotballforbundet må gå etter milliardsalget av fotball-rettigheter. Rustad mener Rune Hauges meglerhonorar på 100 millioner kroner er «helt hinsides» og kaller det «udiskutabel idioti». Det merkelige er at lederen av Norsk Toppfotball er helt enig, og tilbyr sin avgang.
Videre sider lederen: "Hadde vi visst at det kunne komme opp i en milliard kroner, og at honoraret kom opp i de summene, hadde vi gjort det annerledes. Men det hadde vi ikke i våre villeste fantasier trodd".

Dersom lederlønninger på noen millioner er "umoralsk" blir det vanskelig å finne ord som kan karakterisere dette. Men det er vel betegnende for kommersialiseringen av fotballen, der spennet mellom positiv masseidrett og ren business blir ubehagelig stort. Det er nesten så en håper at Eliteserien med dette begynner å råtne på rot.

21.6.05

Globaliseringsonferanse ved NTNU

Satsingsområdet Globalisering arrangerer en stor tverrfaglig konferanse på Dragvoll i august. Den internasjonale konferansen har fått navnet "Navigation Globaliszation: Stability, Fluidity and Friction", og arrangeres 4. - 6. august. Programmet omfatter emner fra humaniora og samfunnsvitenskap til teknologi og arkitektur.

Påmeldingsfristen er 5. juli.

17.6.05

Hegre i byen

Forrige helg var jeg på hytta og så i alt fem forskjellige hegrer. Klin umulig å få tatt bilde av ettersom de hele tiden sørget for å holde seg noen hundre meter unna.

I Bergen sentrum, ett minutts gange fra jobb, fikk jeg imidlertid øye på denne. Riktignok litt bortgjemt, men likefullt bare 10 meter fra veien og et steinkast unna en motorvei.

Moralen er antagelig noe i retning av at du ikke får til det du prøver på, medmindre du slutter å tenke på det og det skjer av seg selv. Eller noe sånn...

Hmm!

4.6.05

Viktig dag for åndsverkloven

I dag tar Odelstinget forslaget til ny åndsverklov opp til behandling, noe som har fått rettighetsorganisasjonene til å gå svært sterkt ut med helsides annonser i gårsdagens aviser. Har stilles det likhetstegn mellom kopiering til ukommersiell bruk og tyveri, noe som forhåpentligvis er endelig lavmål for denne debatten. Ironisk nok synes det her som om "radikale" kunstnere står last og brast med Regjeringen, som også bruker betegnelsen "tyveri". Unyansert blir en for svak formulering i denne sammenhengen. Fordummende er en bedre betegnelse på slik språkbruk i en sak som involverer mye mer enn privat-økonomiske hensyn.

Inntil videre får en kanskje være litt romslig og ta dette som uttrykk for stor engasjemnet, hvilket jo kan være bra dersom det ikke går på bekostning av evnen til å tenke klart.

Bak annonsen står blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), en forening  jeg er medlem av, og som dessverre har profilert seg med et lite nyansert syn på de problemstillingene som digitale medier stiller oss ovenfor. Eirik Newth har skrevet et utmerket tilsvari form av et åpent brev til Stortingets kulturkomite hvor han tar til orde for at det ikke er noe i det nye forslaget til åndsverkslov som fratar han insentivet til å skrive nye bøker.

Annonsemakerne oppsummering av hensikten med åndsverkloven er det imidlertid lett å slutte seg til: Loven skal "gjøre det mulig for opphavsmenn og andre rettighetshavere selv å bestemme over utnyttelsen av egne verk. Samtidig skal alle sikres tilgang til verkene som er del av vår felles kultur". Videre påpekes det korrekt at "balansen mellom rettighetshavere og brukere er forrykket av den teknologiske utviklingen". Men, når man så konkluderer med at "Regjeringens forslag til revisjon av åndsverkloven bidrar til å gjenopprette balansen", da faller jeg for alvor av.

Logikken i dette må, så vidt jeg kan skjønne, ta utgangspunkt i at digitale medier generelt og Internett-mediene spesielt har medført at opphavsmenn til åndsverk i dag har mindre kontroll med sine verk enn hva tilfellet var den gang man kun forholdt seg til analoge medier. Spørsmåldet blir hvordan man takler denne utfordingen. Slik jeg ser det kan man (slik jeg opplever rettighetsorganisasjonene) forsøke å beholde noe i nærheten av det samme regimet for digitale medier, eller man kan (slik jeg forstår forslaget til åndsverkslov) forsøke å tilpasse loven til en annen virkelighet. I det første tilfellet synes det som om man vil forsøke å opprettholde en situasjon som tidligere var tilpasset de analoge medienes egenskaper ved å innføre begrensninger på dagens medier. Det er en særdeles lite fremtidrettet strategi, langt bedre vil det være å erkjenne at dagens medier forrykker tidligere tiders forretningsmodeller og at man uansett vil tvinges i retning av et regime der forholdet mellom produksjon av åndsverk og økonomisk kompenasjons endres. De intitusjonene vi i dag har for publisering av ulike medieuttrykk har ikke alltid vært der, og det er heller ingen grunn til at de skal være det i fremtiden. Det er snakk om mellomledd, som har hatt stor betydning for kulturens utvikling, men som det betyr ikke at denne utviklingen stopper om dersom disse institusjonene forsvinner eller endres radikalt.

Det er mange sider ved dette, men forslaget om "stilltiende samtykke" / krav til tydelige klausulering synes å være et kjernepunkt i rettighetsorganisasjonenes argumentasjon mot lovforsalget. Samtidig er det på dette punktet man kan bevege seg i retning av et regime som er bedre tilpasset en ny virkelighet i forholdet mellom produsent og konsument. I et brev til trond Giske påpekes det at "klausulering av stoff på Internett er ikke et krav fra lovgiver i andre land vi kjenner til". Dette er opplagt ikke uproblematisk, gitt at Bern-konvensjonen sier at det ikke stilles spesielle krav til et verk (ut over kravet til verkshøyde) for at det skal ha rettslig vern som åndsverk. Samtidig er det opplagt problematisk når det i overnevnte artikkel sies "Rettighetshaver med stoff på nettet har selvsagt samtykket i at det fritt kan leses på skjerm", men at man ikke tillater andre former for fri bruk utenfor privatsfæren. Avgrensingsproblematikken blir massiv, og kan føre ut i en endeløs debatt om hva man for teksters vedkommende definerer som "leses på skjerm". Kan jeg for eksempel fritt lage en lokal kopi av en nettside på intranettet, eller høre et radioprogram på en venns MP3-spiller? Eksemplene er utallige og synliggjør et reelt behov for et klausuleringsregime som gir den enkrelte opphavmann muligeheter til å differensiere mellom ulike former for konsum og gjenbruk. Så får de som motsetter seg all gjenbruk synliggjøre det, mens andre kan differensiere og tillate bruk, og gjenbruk under gitte forutsetninger.

Nettopp denne åpningen i lovforslaget om utvidet ikke.komersiell bruk kan vise seg å være en nødvendig pådriver for et lisensieringsregime som er bedre tilpasset en digital medievirkelighetCreative Commons er foreløpig det beste eksemplet på dette, et initiativ som bør oppmuntres og videreutvikles. Kombinert med 50 millioner kroner i året som kompensasjon til rettighetshavere synes dette som et fornuftig regime.

Det er viktig å huske at åndsverklovens hensyn til opphavsmannens interesser er bare den ene siden av lovens hensikt, minst like viktig er samfunnets muligheter til å nyttegjøre seg de verkene som blir produsert. Dette vil alltid være en avveining, og jeg er på et prinsippielt grunnlagt sterkt tilbøyelig til å vektlegge kollektivets interesser strekere enn privatøkonomiske interesser.
Til toppen

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket