Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

2. februar 2009

27.2.09

Del med din neste

Arne Olav oppsummerer og trekker noen linjer mellom Del & bruk og NDLAs læringsarena:
Initiativ som D&B slepp òg kritikken som har kome nettopp mot delingsarenaen til NDLA frå Utdanningsforbundet, som nokså kategorisk har fråråda lærarane sine å dele. Deling vil seie det same som å jobbe gratis, og det vil ikkje fagforeininga ha noe av. Pedagogiske vinstar? Irrelevant. Interessante læringsteoretiske og ?politiske initiativ? Gløym det.Likevel: Det morosame i denne samanhengen, og ekstra morosamt for dei av oss som har deltatt i diskusjonane med Utdanningsforbundet, er at kunnskapsministeren vår, Bård Vegar Solhjell, roser nettopp eit slikt initiativ som dette som innovativt. Er det ikkje tankevekkjande at dei fleste av oss (dykk, for eg er ikkje medlem av Utdanningsforbundet lenger) er organisert i ein organisasjon som dreg i motsett retning?
Mange gode poenger her. Mange ønsker faktisk å dele, fordi de ser at de selv har nytte av det. Nytteverdien kan arte seg forskjellig, men for de fleste innebærer det at man får videreutviklet og supplert egne læringsopplegg, samtidig som man blri del av et nettverk av likesinnede. Det skal bli spennende å se hvilken side av gjerdet de fleste kommer til å falle ned på. Jeg vil tro at det blir stadig flere som får øynene opp for at dette slett ikke er så dumt, og at forbedrete undervisningopplegg og resursser, der en selv har innflytelse på hvordan de utvikles, har mye for seg.

De som ser for seg et yrkesliv i skoleverket bør kjenne sin besøkelsestid.

Apropos, lærerutdanningen skal jo reformeres: St.meld. nr. 11 (2008-2009) begynner med "Lærer for framtiden", men dette kapittelet sier ikke noe om deling. Slike tanker bør komme på plass snarest, ikke bare for selve delingens del, som er viktig nok, men like mye fordi en vesentlig konsekvens er lagbygging. Det å være del av et fellesskap "with a mission" er kanskje det aller viktigste når en skal bygge en yrkesgruppes selvfølelse, og synliggjøre at læreryrket i bunn og grunn er noe av det mest spennende en kan holde på med.

Kort oppsummert: Verden beveger seg i retning av at kostnadene ved distribusjon av informasjon blir stadig lavere, noe som får konsekvenser (jmf SNL.no) enten en liker det eller ikke. Folk som jobber med informasjon, og formidlingen av denne gjør klokt i å orientere seg i retning av det som uansett kommer. En vil møte mange positive oppdagelser på veien, straks en begynner å se litt anderledes på ting. At Utdanningsforbudet ser ut til å være de siste som dette går opp for får så være. Ting kommer til å endre seg der i gården også, men som lærer er det trolig lurt å ligge litt i forkant.

26.2.09

SNL vs Wikipedia - Hvem får flest hender i arbeid?

SNL.no ble lansert i ny form i dag. Det er all grunn til å ønske "nykommeren" velkommen.

Jan Omdahl mener at det så langt er 1 - 0 til Wikipedia, og det er lett å si seg enig etter noen stikkprøver. Eksempelvis om passivhus i Wikipedia og i SNL. Kortversjonen: Wikipedia lenker bedre og er så vidt jeg kan se bedre illustrert.

Legg forresten merke til at de samme reklamene er klistret opp over samtlige artikler på nettstedet. En får for SNLs del håpe at trykket fra annonsører blir større med tiden. Det er jo dette de skal leve av.

Nå er SNL helt ferskt, og en må gi det tid til å finne en endelig form, men det er noe med konseptet som lugger. På min lille vandring gjennom Store Norske var det ikke så rent få råtne lenker jeg kom over, samtidig som mangelen på lenker mellom artiklene gjør bruksverdien av SNL mindre.

På Wikipedia er skillet mellom å lese og skrive minimalt. Oppdager du en feil kan den rettes i løpet av sekunder, uten å måtte logge seg på. De fleste gangene jeg gjør noe på Wikipedia er det denne typen små endringer det dreier seg om. Mange bekker små gir i sum en bedre brukeropplevelse.

Hørte nettopp Johan Tønnesson (ingen artikkel i SNL, som jeg kan finne) som mente at Wikipedias praksis er for liberal, og at SNLs kvalitetskontroll er nødvendig. Det som imidlertid slår meg er at SNL nok har stempelet "Kvalitetssikret", men artiklene inneholder jevnt over få linker til kilder. At artiklene "eies" av en artikkelforfatter hever også listen for innspill, og min spådom er at mange av artikkelforfatterne på SNL vil bli ganske alene om å oppdatere innholdet. Wikipedia vil oppdateres langt hyppigere, nettopp på grunn av en mindre autoritær struktur. For de aller fleste brukeres vedkommende vil hyppig oppdatering være viktigere enn kvalitetsstempelet. Da selvsagt forutsatt at Wikipedia ikke blir belemret med masse faktiske feil, men det er det neppe noen grunn til å tro at vil bli tifelle. Tvert imot vil trolig SNL på nett medføre en kvalitetsheving av Wikipedia - og forhåpentligvis også vice versa.

Interessant at flere av artiklene er "frie": Lisensen medfører at andre kan kopiere, endre og videreformidle bidraget fritt så lenge a) man gir nye gjenbrukere den samme rettigheten (lisensen), og b) man krediterer bidragsyteren og Store norske leksikon som hhv. opphavsmann og kilde. For spesielt interesserte kan nevnes at lisensen tilsvarer Creative Commons-lisenstype 4 - by-sa. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening gjør oppmerksom på at bidrag publisert med slik fri lisens ikke kvalifiserer til NFF-stipend.
Legg merke til den siste linjen. Det er nok en aldri så liten turn-off for mange av de en kan tenke seg som potensielle bidragsytere. Mens manglende NFF-stipend nok noe de fleste wikipedianere bryr seg mindre om.

24.2.09

Promovideo for Mediesenteret

Litt av det vi holder på med:

Etiketter: 

21.2.09

Opptak av alt

memex - cameraMicrosofts SenseCam, knyttet til prosjektet My Life Bits , er omtalt et par ganger tidligere. Prosjektet ble omtalt som en konkretisering av Vannevar Bushs visjoner om en memory extender (memex), presentert i artikkelen As we may think i 1945. Kameraet plassert i pannen var en av komponentene i memex, et system som Bush så for seg at kunne baseres på microfilm. Forøvrig en teknologi som aldri kom i nærheten av å kunne støtte de visjonen Bush hadde. Mer enn 60 år har gått, og stadig mer av det som kjennetegnet memex faller smått om senn på plass. Input-enheter, som The third eye, fremstår mest som en anakronisme - jeg kunne imidlertid ikke dy meg, for sammenligningens skyld. Adskillig mer sofistikerte kameraløsninger vil komme. Problemene med en moderne versjon av memex-visjonen er mange, både praktiske og ikke minst etiske. De praktiske problemstillingene, knyttet til lagring, indeksering og gjenfinning, kommer til å la seg løse. Lagringsteknologi, somlagrer hundrevis av gigabyte på minimal plass, er allerede på trappene. Prisene vil bli lave, og lagring tilnærmet gratis. Lagring og båndbredde vil selvsagt koste noe, men prisen blir etter hvert så lav at det kan finansieres med reklame og salg av ekstra ytelser. De etiske sidene er mindre forutsigbare. Gratis lagring og fast, trådløs nettoppkobling kan komme til å gjøre oss alle til potensielle overvåkere, eller kontinuerlige dokumentarister om man vil.

15.2.09

Om politiske og religiøse symboler


Foto: Indigo Goat
Først kan en lese seg litt opp på Wikipedia. I Aftenposten kan en lese at "debatten om hijaben i den muslimske verden foregår på andre premisser enn i Vesten. Fordi muslimene mener at den ikke er et påbud i islam, men et uttrykk for det politiske islam som begynte som en mote etter Khomeinis revolusjon i 1980-tallet".

Jon Olav Egeland skriver, det er "ingen motsigelse mellom statens og politiets verdigrunnlag og bruken av muslimsk hijab, jødisk kippa eller sikhenes turban så lenge bruken ikke er til hinder for den praktiske utførelsen av tjenesten. Tvert imot kan slik bruk signalisere at statens autoritet gjelder for alle grupper, og som symbol på at denne autoriteten er akseptert".

Aslam Ashan mener imidlertid at Norge må ikke bli mer pakistansk enn Pakistan. I Pakistan er hijab ikke tillatt i politiet. Ashan tar dermed til orde for det som burde være åpenbart: enhver borger må tilpasse seg norsk kultur.
- Ifølge statistisk sentralbyrå vil det være to millioner med innvandrerbakgrunn i Norge i 2050. Jeg tror ikke man skal starte så tidlig med å gi slipp på norsk kultur. Snarere tvert; det er slik at vi som kommer utenfra, må tilpasse oss kulturen vi flytter inn i, og ikke motsatt. Da jeg kom til Norge for 38 år siden, visste vi at vi kom til et helt nytt land, og at vi måtte tilpasse oss den kulturen som var her i vesten. Det skulle bare mangle.
At kultur er en relativ størrelse er så sin sak, men enn så lenge skal det godt gjøre å avvise at nasjonen Norge er tuftet på en arv fra kristendommen - enten man liker det eller ikke.

Morten Størksnes skriver også om denne saken i BT: "It's the religion, stupid".

I papirutgaven av BT står det dessuten et interessant leserinnlegg, skrevet av Linn Trones, med tittelen "Hijab er politikk, ikke religion". Hun skriver blant annet at i land som Egypt, Irak, Syria og Libanon er det forbudt for kvinnelige TV-medarbeidere å vise seg på skjermen med hijab. I disse landene anses hijaben som en politisk erklæring.
Etiketter: 

13.2.09

Akademisk publisering i krise

På dager preget av et optimistisk sinnelag tenker jeg at det nåværende systemet for akademisk publisering skal dø, på samme måte som aviser på papir etter hvert vil forsvinne. Det vil ta tid, men det vil skje.

Problemet er at utviklingen av fagene kan risikere å tørke ut i mellomtiden. Nylig fortalte en masterstudent meg at hun hadde benyttet noe jeg hadde skrevet, noe som alltid er hyggelig. Problemet var bare at dette gjaldt en artikkel, som nylig kom ut i en bok. Empirien som artikkelen viser til gjaldt blant annet eLogg, noe som begynner å bli fire-fem år gammelt. Mye av det gjelder fremdeles, men "time to market" blir jo lang da.

Petter Gottschalk skriver i Aftenposten "Det akademiske publiseringssystemet er i krise":
Det var professor Reidar Conradi ved NTNU i Trondheim som i Aftenposten tok bladet fra munnen. Han uttalte at publiseringssystemet til akademiske tidsskrifter er i krise. Forskningsnyheter som trykkes, kan være flere år gamle. Fordi alle forskere nå må publisere hyppig for å gjøre karrière, har både antall artikler og tidsskrifter økt kraftig.

Dette har ført til køer og store problemer i tidsskriftene. Forsker Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo hengte seg på og uttalte at «det er så mye galt med tidsskriftmodellen at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne».
Ifølge Espen Andersen Ting må i alle fall endres - hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.

Arne Olav Nygard skriver også om "Publiseringskrisa": Det er derfor rart at ein i ei tid med så store endringar i medielandskapet nettopp i akademia, med sine behov for å formidle og setje dagsorden, ikkje er blant dei første som tenkjer nytt. Og ekstra rart er det at publiseringskanalane for refleksjonar knytt til digital tekstkultur så til dei grader er vikla inn i heilt andre verdisystem. Skal eg publisere ein artikkel som til dømes tar utgangspunkt i observasjonar av ungdommar medan dei nyttar sosiale kanalar på nett, vil dette gjennom tradisjonelle fagfellevurderte tidsskrift kome på trykk eit par år etter at det har blitt gårsdagens nyheiter.

Det er to tungstveiende grunner til krisen: for det første det faktum at de fleste akademikere gjør karrierer innenfor "siloer", der det å bli sosialisert inn et fags tenkemåte er det vesentligste. Nå ville ethvert fag opphøre som fagområde dersom man slutter med en konservativ / konserverende tilnærmimg til faget. I alle fall slik vi tenker fag i dag - det er kanskje noe av problemet. Uansett, (u)kultur endres langsomt medmindre man introduserer nye intensciver.
Det bringer oss til den andre siden av problemet: hvordan man belønner vitenskapelig virksomhet. I tillegg til at systemet er ineffektivt sørger det nåværende finansieringsystemet for å dytte fagfolk i retning av uheldige tilpasninger: for eksempel medfører "betaling" per artikkel at forskere faktisk oppmunteres til å spre det som er mest interessant tynnest mulig utover. For all del ikke publiser alt i en artikkel, klarer du å koke suppe på en spiker er det det beste. Videre innbyr systemet med forhåndsgodkjenning av publiseringskanalene til ulike former for "korrupsjon".

Men det er håp. Så lenge flere og flere vil etterspørre aktuell informasjon, fremfor gammel, tror jeg vi sakte, men sikkert, beveger oss i retning av at forskere vil preferere åpne kilder, og dermed også anstrenge seg for å gjøre sine egne resultater fritt tilgjengelige. Foreløpig motarbeides dette imidlertid aktivt gjennom krediteringsystemets utforming.

6.2.09

BBC gjør "en Netvibes" på hjemmesiden



BBC - Homepage

5.2.09

Brukerne vil organisere verden selv

Tittel var på et vis oppgitt på forhånd, men dette er min vri på "Brukerne vil organisere verden selv". Jeg er ikke helt sikker på om jeg snakket ifølge tittelen, men tror ikke det gjorde så mye.

Jeg begynner med et forsøk på å trekke opp noen lange linjer, og tar først en kjapp visitt innom Heraklits "panta rei", for med det å minne om at verden hele tiden er i forandring, og at informasjon alltid har blitt forstått og organiseret anderledes hver gang en ny informasjonsteknologi har blitt innført. Et klasifikasjonsystem som forholder seg til at en bok gjenfinnes på en bestemt hylle er imidlertid ikke nødvendigvis egnet i andre sammenhenger.

Det er naturlig å avlegge Melvil Dewey innførte sitt klassifikasjonssystem i 1874 (jeg blandet et øyeblikk Melvil med John, somtok sin PhD i 1884). Uansett, begge sto godt plantet i en tradisjon der mediene lot seg ordne ved hjelp av hyller og kartotekkort. Det er et vesentlig poeng at Dewey, dvs Melvil, introduserte dette kategoriseringsystemet fordi man allerede den gang slet med å holde orden på for mye informasjon.

I dag fordobles mengden av teknisk informasjon hvert annet år. Hva med annen offentlig informasjon? og Hva med all privat informasjon? Økningen er neppe mindre på disse områdene.

Så til det som mange nok opplever om litt sårt: Hva skjer når bøker ikke lenger distribueres på papir? Her viste jeg blant annet til hva New York Times kunne spart ved å gi alle sine abonnenter en Kindle. Poenget er at papirbasert distribusjon er uforholdsmesig dyrt - digital distribusjon er derimot tilnærmet gratis, og produksjonen kan organiseres på helt nye måter. Dermed vil det være et massivt, kommersielt press i retning av nettdistribusjon, straks "skjermene" blir gode nok til at brukerne ser seg best tjent med den elektroniske versjonen.

Neste spørsmål er hva skjer når informasjonskildene ikke lenger domineres av skriftlig tekst? Enn så lenge har tekst fremdeles ett enormt fortrinn knyttet til "metadata", men det kommer nye metoder for indeksering av video og bilder, slik at denne typen informasjon blir enklere å finne fram i. Nå er riktignok MSNBCs versjon av Obamas innsettelseknyttet til teksten, men dette viser tydelig hvordan kominasjonen av tekst (som metadata) og video fungerer.

Videre: "Alt" blir etter hvert lagret på nett og stadig mer blir tilgjengelig for alle (GDrive ol er like om hjørnet). Med tradisjonelle metoder får man kun kategorisert en brøkdel. Profesjonelle kan ikke gjøre jobben alene, de behøver hjelp fra amatører.

Jeg er begeistret for amatører (Amatør: av lat. amare elske; eg. 'elsker av kunst el. vitenskap'). Samlet kan nemlig brukerne som oftest (gjelder breddekunnskap, ikke spisskompetanse) mer enn den enkelte profesjonelle! Unntaket er nisjene hvor eksperter fremdeles råder. Fremtiden finnes i en mengde nisjer, kunsten er å koble disse nisjene til hverandre - å se på tvers.

Så til "Gjenfinningsproblemet". Det er ikke så lovende ut for bibliotekene: 89% av studentenes søk starter med en søkemotor, kun 2% velger bibliotekenes websider - ifølge Bibsys' behovsanalyse.
Innhold av kvalitet kan imidlertid spres effektivt innenfor rammene av løst organiserte (ofte uorganiserte) interessefellesskap. Skal bibliotekets nettsider oppleves som relevante i denne sammenhengen må de omfatte åpne kilder, også de som ikke er kvalitetssikret.

Alt blir gratis...
Denne påstanden ble etterfulgt av et skjermbilde som viser Anne Åsheim, som annonserte at Dagbladet økte prisen. Her resonerte jeg meg frem til at Dagbladet ikke lenger distribueres på papir i 2011. Det var nok et litt kjapt resonnement, et alternativ er jo at papiravisen blir, nettopp, gratis.

Særlig fagbibliotekene opplever ikke"gratistrenden" i dag - temaet Open Accesskunne jeg ikke forfølge (denne videoen tar imidlertid tak i noen av de aktuelle problemstillingene). Men endringene kommer nok, om enn langsomt - det tar tid å riste ut etablerte økonomiske systemer. Jeg for min del forsøker så godt jeg kan å unngå kilder som ikke er åpent tilgjengelig. For noen er det en smertefull prosess, samtidig som det åpner muligheter for nye aktører. Etter hvert kommer dette til å medføre adskillig bedre informasjonsflyt, bedre forskning og større samfunnsmessige gevinster.

4.2.09

LMSer svikter når det gjelder tilgjengelighet

Den svenske Specialpedagogiska skolmyndighetenhar utarbeideten rapport som tar for seg tilgjengelighet i de tre mest brukte LMS-ene i Sverige.
"Tyvärr har samtliga tre plattformar mycket stora tillgänglighetsproblem. Vi har i denna granskning bara tittat på den tekniska tillgängligheten och den är genomgående mycket dålig, men vi ser också klara pedagogiska problem i de tre plattformarna."

Vi har jo fått en ny Tilgjengelighetslov her til lands, og nysgjerrige lesere kan jo forsøke å finne ut hvilke leverandører svenskene har evaluert...

Via Jan Overland
Etiketter: 

Mediestøtteutvalgets høring 4. februar 2010

NTBs sjefredaktør/adm. direktør Pål Bjerketvedt:
Arbeiderbevegelsens Presseforbund:

Mentor Medier, ved Konsernsjef Helge Simonnes:

Direktør Tor Fuglevik og ansvarlig redaktør/adm. direktør i P4, Kalle Lisberg:

Konserndirektør Thor Gjermund Eriksen i A-pressen:

Den Norske Fagpresses Forening. Styreleder Marit Aschehoug og adm. direktør Even Trygve Hansen:

Konserndirektør Stig Finslo i Edda Media:

Til toppen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket