Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

1. oktober 2009

28.10.09

Kontrollfreaker i klasserommet

En av de mest fruktbare diskusjonene som har foregått på denne blogger kom i etterkant av posten "Legitimerer teknisk plagiatkontroll en slapp pedagogisk praksis?". Jeg spurte den gang: Hva er det faktiske problemet? Er det at digitale medier er enkelt kopierbare, eller kan problemet skyldes de læringsprosessene som undervisningen legger opp til?
Disse spørsmålene har på ingen måte gått ut på dato. Arne Olav Nygard viser til en artikkel i Utdanningsnytt. Her handler det ikke om plagiatkontroll, som et stykke på vei kan rettferdiggjøres - skjønt den underliggende problemstillingen knyttet til hvilken praksis man faktisk legger til rette for ligger fast. Artikkelen i Utdanningsnytt gjelder en mye mer eksplisitt kontroll over elevenes maskiner i klasseromssituasjonen. Av en uforståelig grunn forsøker noen å fremstille dette som at følgende ikke dreier seg om overvåkning: "Fra kontoret sitt kan han stenge internettilgangen på hele skolen, i enkelte rom eller på enkelte maskiner. Han velger seg datarommet, og vips kommer 16 skjermbilder opp på hans egen skjerm."
Arne Olav formulerer det mest fundamentale problemet slik: "Å møte elevar med at alt dei gjer i ein gitt situasjon skal overvakast av di dei nok sannsynleg kjem til å handle uønska, er i seg sjølv eit svært uheldig signal å gje elevane, både som institusjon og som lærar. Dette formidlar eit menneskesyn i alle høve eg ikkje greier å stå inne for, og som den lange humanioratradisjonen eg er innsosialisert i som akademikar seier lite fint om."
Jeg for min del spoler tilbake til en av mine kommentarer knyttet til den nevnte bloggposten for drøyt to år siden: Jeg ser den økte bruken av ulike kontrollmekanismer som en del av en langt større, og mer bekymringsfull, utvikling hvor man på alle områder i samfunnet innfører stadig nye kontrollrutiner. Fra dette prespektivet er jeg (fremdeles) redd at de vi utdanner, som skal bli fremtidige beslutningstakere, ikke vil være i besittelse av en tilstrekkelig bevissthet omkring de problematiske sidene ved systematisk kontoll. Blant annet fordi dette er noe de vil ha blitt vant til i skoleverket. Derfor bør kontroll i skolen i størst mulig grad skal utøves sosialt - noe som fordrer åpenhet - og ikke i form av "smarte" tekniske verktøy for kontroll der den enkelte ikke har innsyn.
Fra en annen bloggpost knyttet til overvåkning i skolen sakser jeg: På dubestemmer.no står en setning som burde henges opp hos Utdanningsforbundet og hos fylkespolitikere: "Det du ikke gjør i det virkelige livet, bør du heller ikke gjøre i den digitale verdenen". Skoler som innfører overvåkningsystemer som beskrevet ovenfor skaper seg en virkelighet som de over tid kommer til å tape all sin autoritet på. Slike systemervil systematisk frata den enkelte lærer muligheten til å gi sine elever tillit, noe som i sin tur vil skade forutsetningene for tillit den andre veien. Det kan da umulig en lærer være tjent med. Som samfunn taper vi stort på redusert tillit, om skolen skulle ha en hovedoppgave i et dannelsesperspektiv burde det være nettopp å bygge opp under folks evne til å vise hverandre tillit.
Artikkelen i Utdanning avsluttes med et utsagn som, forutsatt at det er korrekt gjengitt, fremstår som rimelig naivt:
- Å få lærerne til å ta det i bruk er ofte en utfordring når det kommer noe nytt, men her er nytteverdien så stor at jeg tror de vil se fordelene, sier Monstad. Han tror at ved å installere Classroom manager vil skolen få bukt med en del vegring hos lærerne når det gjelder å bruke internett i undervisningen.
og, om mulig, enda verre:
- De tar tilbake kontrollen, supplerer Igland.
Mulig det, men det dreier seg i tilfelle om en teknisk kontroll, på overflaten, en kontroll som på ingen måte handler om gensidig respekt, tillit, allmendannelse eller andre verdier som skolen burde være en formidler av.

"Stopp Datalagringsdirektivet"

Tirsdag 3. november 2009 vil Stopp Datalagringsdirektivet bli stiftet.
kl. 18:00 - 20:00 blir det stiftelsesmøte hos Fritt Ord, Uranienborgveien 2.
Stopp Datalagringsdirektivet er en tverrpolitisk uavhengig kampanjeorganisasjon som skal arbeide for å spre informasjon om datalagringsdirektivets negative konsekvenser for personvernet, og hindre at direktivet blir tatt inn i norsk lov.
Jeg viste for noen dager siden til Jon Wessel-Aas artikkel om Datalagringsdirektivet og Regjeringens unnfallenhet / sviktende argumentasjon. Igjen med en oppfordring om å lese det i sin helhet.
Etiketter: 

26.10.09

Er toskjermsløsninger fremtiden for leseplatene?

Jeg mener fremdeles at OLPC - andre generasjon er noe av det mest interessante som foreløpig er presentert på "ebok"-fronten. Med arkitektur som en mobiltelefon bør veien være kort for å kjøre denne maskinen på Android eller lignende. Nettopp Android er plattformen for Barnes & Nobles' nookog Spring Designs Alex (se nedenfor).
Det spennende med XO2 er blant annet at den får ARM-prosessor (dvs en arkitektur lik mobiltelefoner) og kun trykkfølsomme skjermer. Det tradisjonelle tastaturet er altså helt borte, noe som nødvendigvis gjør overgangen mot leseplatene mindre.
Toskjermsløsningen, som kan foldes sammen kjenner vi igjen fra spillkonsollen Nintendo DS, men som blir tatt atskillig lenger med enheter som enTourage eDGe.
Men foreløpig er det altså B&N nook som er den første leseplaten med toskjermsløsning. Samtidig har Spring Design en leseplate, kalt Alex, på trappene. Videoen demonstrerer hvordan denne fungerer.
Alex kjører også på Android (Googles operativsystem for håndholdte enheter), noe som gir et visst håp om at det skal la seg gjøre å skrive tredjeparts programvare til denne og andre lignende enheter.
Tilbake til XOen, kanskje blir det denne som introduserer neste generasjons ebøker. Slik ebøkene fremstår i dag, med monokrome skjermer, blir det en heller stusslig skjermopplevelse. På XO kan dette se anderledes ut, i form av hybrider som inkluderer video og lyd. Fremtiden elektroniske blekk skal vistnok kunne håndtere dette.

25.10.09

Dannelsens janusansikter

"Selv den ytre form for dannelse, høfligheten, er stort sett borte i Norge", skriver Janne Haaland Matlary i Aftenposten mens Geir Uthaug snakker om "En kultur i oppløsning".
La oss begynne med Haaland Matlary:
En dannet person har respekt for andre mennesker, noe som vises gjennom tiltaleform, omtenksomhet, interesse for den andre, evne til empati og solidaritet. Det dreier seg altså om menneskelige kvaliteter som også vises i ytre oppførsel.

En dannet mann? Michael Corleone i The Godfather. Høflig er han i alle fall...
Godt mulig det, men jeg er usikker, for å si det forsiktig, i forhold til om det er noen sammenheng mellom innlærte (høflighets)fraser og empati og reell respekt. Jeg er fremdeles blant dem som har problemer med å forholde meg til det angloamerikanske "How do you do?", nettopp fordi jeg tar det som et spørsmål om hvordan jeg faktisk har det, ikke som en frase som kun skal kvitteres.
At dannelse har med respekt å gjøre er det lett å si seg enig i, men jeg får til tider følelsen av at den "respekten" som man snakker om er den ytre høfligheten, utmerket fremført av Al Pacinos rolletolkning av karakteren Michael Corleone, i Coppolas filmtriologi The Godfather, samt den "respekten" som skyldes frykt og underdanighet. Filmen The Godfather illustreres da også glimrende med korset som styrer marionetten. Vel oppfører marionetten seg dannet, men ikke ut fra sine frie vilje.
Hva som er respektfull fremferd og høyverdige kulturuttrykk forandrer seg med tiden. Det gjør nødvendigvis forståelsen av disse uttrykkene også, og med det rammene for dannelse. Dermed blir nødvendigvis det å "oppføre seg dannet" en relativ størrelse.
Trolig skal vi være glade for at nordmenn flest ikke lenger er "dannede", slik en forsto dette for femti, hundre eller 150 år siden.
Så over til Uthaug, som også snakker om dannelse. Han skriver blant annet:
"Kulturens hensikt er å danne en personlighet, å forme en ansvarsbevisst og våken borger, ifølge det klassiske ideal. Ifølge det samme ideal er det tvilsom om rockekonserter, som fôrer sansene mer enn intellektet, faller inn under et slikt kulturbegrep..."
Det er det "utvidete kulturbegrep" Uthaug vil til livs: klassisk musikk er bra, rock er ikke bra, og så bortetter...
Jeg skal la de politiske sidene ved innlegget ligge, men siden jeg allerede har begynt å snakke om film: både fotografi og film, anvendt i kunst, brukte lang tid på å oppnå bred anerkjennelse som medier som kunne frembringe "høyverdige" kunstuttrykk. I dag er vi i en situasjon hvor nettopp fjernsynet går gjennom den samme transformasjonen - kanskje best synliggjort gjennom amerikanske HBO. Skulle Gudfaren-triologien blitt laget i dag hadde den høyst sansynlig blitt laget for fjernsyn. Nå vil kanskje ikke Uthaug og Matlary anerkjenne Coppolas filmepos som kunst, men det får være en annen sak. Hvis så er tilfelle vil jeg se på det som nettopp mangel på "dannelse". Om ikke lenge kommer dataspillene til å begynne på den samme "dannelsesreisen", om den ikke allerede har begynt.
Både Matlary og Uthaug snakker om kultur og dannelse ut fra et perspektiv som ble til da dette var størrelser som kunne defineres innenfor en engere krets, i en tid da det å ta høyere utdannelse var forbeholdt de få. Alle de som falt utenfor de dannede sirkler, og det var de aller fleste, ble aldri synlige i den offentligheten hvor dannelsen ble definert og vedlikeholdt (Dette holder man forsøksvis på med fremdeles, med Aftenposten som den arenaen hvor de dannede får definere seg selv). Det ligger et åpenbart maktperspektiv her - kall det gjerne dannelsens andre ansikt - som en i det minste kan håpe på at statsviteren Matlary kan evne å se.
Når medievirkeligheten gir flere mulighet til å komme til orde blir det selvsagt vanskeligere å opprettholde definisjonsmakten over hva dannelse faktisk innebærer. Det tror jeg er en god ting...
Oppdatering: 28.20.09:
Dannelsesutvalgets innstilling heter blir det vist til en rapport fra Yale som lister opp hvilke egenskaper man ønsker hos studentene. Listen kan tjene som et utgangspunkt for hva vi i dag bør forstå med "dannelse":
  1. Evnen til å forholde seg prøvende og nysgjerrig til omverden og til å stille interessante spørsmål om denne verden.
  2. Evnen til å sette faktaopplysninger inn i videre rammer, samle informasjon fra en rekke kilder og vurdere denne informasjonen på presise og fruktbare måter.
  3. Evnen til å underkaste et tema vedvarende og disiplinert analyse, og der det er nødvendig, med flere enn én metode eller én forståelsesform.
  4. Evnen til å forbinde og integrere ulike forståelsesrammer og på den måten skape kunnskap eller persepsjoner som ikke var tilgjengelig ved bruk av bare en linse.
  5. Evnen til å uttrykke ens tanker presist og overbevisende.
  6. Evnen til å ta initiativet og mobilisere egen tankekraft uten å vente på instruksjoner fra andre. Å kunne strekke seg intellektuelt.
  7. Evnen til å arbeide med andre på måter som frembringer et resultat som ikke kunne vært skapt på egen hånd.
  8. Evnen til å se seg selv som medlem av et større fellesskap, lokalt, nasjonalt, globalt og erkjennelsen av at ens egne krefter og talenter står i tjeneste for et større, felles gode
    ( s 13).
Etiketter: 

23.10.09

Viktig, om Datalagringsdirektivet

Jon Wessel-Aas skriver grundig, men rimelig lettfattelig om Datalagringsdirektivet (som jeg skrev litt om for noen dager siden) og Regjeringens unnfallenhet / sviktende argumentasjon. jeg tillater meg å sakse en passasje fra innlegget, men med en klar oppfordring om å lese det i sin helhet.
Wessel-Aas skriver blant annet om hvordan nettopp tankesettet, som ligger bak direktivet, angriper grunnforutsetninger for den skjøre samfunnsformen en demokratisk rettsstat er:
Det dreier seg om forholdet mellom stat og borger med hensyn til informasjon og kontroll med informasjon. Dette er komplisert, men enkelt sagt: I et demokrati er utgangspunktet at det er borgerne som har krav på åpenhet om og innsyn i all informasjon om hvordan staten forvalter den makten den har fått fra oss gjennom våre folkevalgte. På den måten skal vi kunne føre kontroll med at makten ikke misbrukes. Dette forutsetter ikke bare åpenhet og innsyn i forvaltningen. Det forutsetter i tillegg blant annet at vi står fritt til å kritisere måten makten blir forvaltet på (ytringsfrihet) og at vi kan velge når vi ønsker å diskutere og kommunisere om slike og andre spørsmål i fortrolighet - uten at staten eller andre utenforstående får del i hvem vi kommuniserer med eller hva vi kommuniserer (privatliv) - og når vi ønsker å kommunisere offentlig.

Hvis Staten (det vil si det regjerende flertall) - makten - i større grad enn nødvendig for å opprettholde selve demokratiet, kan tvinge til seg innsyn i vår private kommunikasjon, vil det frata opposisjonen muligheter til å utvikle og utveksle sine alternative tanker, meninger og strategier i fortrolighet. Noe som selvsagt bidrar til å konsolidere den regjerende makten. Dersom det i tillegg er slik at den enkelte er usikker på når kommunikasjon er fortrolig, fordi Statens evetuelle "innsyn" foretas i det skjulte, gjennom hemmelig innsamling, overvåkning og/eller avlytting, skapes en ytterligere nedkjølende effekt på opposisjonell aktivitet. Fordi man "aldri vet" om man er "alene". Dette er de klassiske og historisk veldokumenterte tegnene på det som - hvis det går for langt - skaper en totalitær stat, der all opposisjon knebles.

Dette behøver altså ikke skje gjennom dramatiske statskupp, det kan like gjerne skje gradvis og nesten umerkelig - som resultatet av en sum av isolert sett "uskyldige" tiltak. Det er derfor vi i Europa etter Annen Verdenskrig vedtok for eksempel EMK - for å hindre at eksisterende demokratiske rettsstater, ved gjennom flertallsvedtak å ofre de mer abstrakte prinsippene om privatsfære og ytringsfrihet for mer umiddelbare, konkrete "effektivitetstiltak", kunne utvikle seg til nye totalitære stater.
Og dersom du ikke allerede har kilkket deg videre: Gjør det!

Dagbladet med mikrobetaling

Dagbladet.no introduserer mikrobetaling på fem kroner måneden å være aktiv i debatter. Samtidig skal de som kommenterer identifiseres med navn og bilde. Det ligger "litt brukerbetaling i denne femmeren".
Betalingen knyttes også til ekstatjenester, som tilgang til et fullt papirarkiv, tv-guide med økt funksjonalitet, blogger og forum. Så spørs det om dette er nok. At mange vil forsvinne fra kommentarfeltet til Dagbladet er det liten tvil om, men dersom det samtidig er med på å øke kvaluteten og fjerne rene troll, så kan det godt hende at dette er et godt grep.
Ulempen er at denne typen registrering i praksis hindrer kommentarer fra tilfeldige bidragsytere, som kun kommenterer en sjelden gang innimellom. De som kommenterer blir dermed et delvis lukket community, der medlemmene sankker med hverandre - dog med innsyn utenfra. Det er slett ikke sikkert dette er en ulempe i Dagbladets tilfelle, og får de noen titusner til å tegne seg kan det bli litt penger av det også.
Men, jeg lurer nå på om dette ikke kan føre til at en stor del av brukerne faktisk forsvinner. Det skal bli interessant å se...

21.10.09

nook - ytterligere fart i leseplate-markedet

Leseplater har begynt å interessere meg for alvor, selv om jeg ennå har til gode å skaffe meg en :) Interessen min er kanskje mest knyttet til hvordan bøkene blir til og distribueres - selve lesingen kommer, litt paradoksalt, i annen rekke. Ikke for det, jeg har rukket å lese noen bøker på iPod touch i løpet av noen uker. På samme måte som det digitale kameraet fikk meg tilbake til fotografiet har jeg tro på at gode premisser for å lese e-bøker vil bringe meg tilbake til boka.
Foreløpig har entusiasmen min vært litt avmålt: Tidligere har enhetene har vært i dyreste laget, og da Kindle kom var den ikke tilgjengelig i Norge før nå nyss - dessuten synes jeg ikke designet er særlig vellykket. Sonys leseplater har så langt fremstått som de mest elegante i mine øyne, og samarbeidet med Google kan bli spennende.
Nå kommer imidlertid den amerikanske bokhandlerkjeden Barnes & Noble med nook, og her begynner en virkelig å se konturene av en forretningsmodell som står på flere bein. Nook kjører dessuten på Googles åpne Android-operativsystem, et system som ser ut til å få skikkelig fotfeste. Nook har ellers følgende sentrale egenskaper:
  • Nedlasting over trådløst nett, på samme måte som Kindle og kommene Sony-modeller. Dette blir åpenbart en feature man må tilby.
  • nook har en toskjermsløsning som jeg tror vil åpne for en bedre brukeropplevelse: en skjerm for optimal gjengivelse av skrift, og en mindre berøringsfølsom skjerm med farger.
  • Synkroniser ebøkene med iPhone, iPod Touch, BlackBerry, Mac og PC, slik at de forskjellige enhetene alltid vet hvor du har kommet i de bøkene du holder på å lese
  • Lån bøkene til andre brukere i opp til to uker - dette er en funksjon som det skal bli spennende å se hvordan påvirker folks bruksmønster
  • En annen spennende funksjon er at bøker kan leses gratis når brukerne av nook er i en av Barnes & Nobels mange butikker. Dessverre ligger det nok implisitt at vi ikke får se noe tilsvarende i Norge med det første.
Særlig den siste funksjonen kan ha et potensiale med ganske konkrete konsekvenser. Dersom dette implementeres på en velfungerende måte han en se for seg at studenter kan gis tilgang til elektroniske bøker i biblioteket, eller på campus. For noen dager siden var jeg med på befaring i det som kan bli et av Norges flotteste bibliotek, men hvor en nå må vurdere i hvor stor grad lokalene skal fylles med papir. Det er bare å håpe på at markedet utvikler seg slik at en får løsninger for denne typen "utlån" som kan fungere på tvers av de ulike leverandørenes enheter.
Skjær i sjøen? Jada, som Eirik Newth påpeker støtter Nook Epub, PDF og Ereader, mens det er uklart om enheten støtter Adobe Digital Editions. Dermed kan det oppstå en situasjon der man allerede har tre konkurrerende DRM-systemer for leseplater.
Enn så lenge er det imidlertid oppmuntrende at det ser ut til å bli større konkurranse på markdet for selve leseplatene, noe som nok vil fremskynne utviklingen på innholdssiden.
Det jeg foreløpig savner er utvidet funksjonalitet for å jobbe med innholdet: kopiere, notere, revidere osv. I forhold til fagbøker, som nok fremdeles det jeg kommer til å lese mest av, er dette funksjoner som må på plass for at (lese)brettene skal bli virkelig nyttige. Men dette kommer nok, Plastic Logic kommer visstnok med en enhet (QUE proReader) på nyåret med økt vekt på denne typen arbeidsflyt.
På sikt er det virkelig spennende hvordan e-bøker og leseplater kan åpne opp markedet og gi forfattere nye muligheter. Nå er det riktignok mange som gjør sitt beste for å forhindre en slik utvikling, men flere kommer trolig til å kunne følge i Cory Doctorows fotspor. Jeg ser også for meg spennende modeller i fagbokmarkdet, knyttet til "abonnementsbøker" der forfatteren jevnlig oppdaterer og reviderer sine titler. Her kommer det sikkert til å komme interessante muligheter for å samarbeide om vedlikeholdet av "bøker" også.
Etiketter: 

15.10.09

Innlegg på Wikipedia Academy 2009

Har slitt litt med hva jeg skal snakke om under Wikipedia Academy i morgen senere i dag. Det har blitt noen sene kvelder, men jeg endte til slutt opp med "Mellom transmisjon og emergens - hvordan legge til rette for kollektiv deltagelse".
Oppsummert som følger:
Med utgangspunkt i ulike kommunikasjonsmønstre diskuteres de endringene som oppstår når brukerene får mulighet til å gå inn i helt nye roller, slik blant annet Wikipedia eksemplifiserer. De generelle utviklingstrekkene blir diskutert med tanke på hvordan en forholder seg til formidling av informasjon og utvikling av nettbaserte læringsressurser. Hvordan legge best mulig til rette for kollektiv deltagelse og gjenbruk av innhold?
Ting har det med å forandre seg litt når en begynner å konkretisere ideene, men slik ser i alle fall presentasjonen ut:
Det hele var et litt dristig prosjekt, gitt at jeg ikke har forsket konkret på Wikipedia. Samtidig har jeg holdt på ganske mye med forholdet mellom individuelle og kollektive bidrag, om enn i andre sammenhenger. Betydningen av "åpne systemer" er også noe jeg har vært opptatt av.

Ostrom forklarer deler av sitt arbeid
For virkelig å hoppe ut i det begynte jeg ned Elinor Ostrom og Oliver Williamson, som deler årets Nobelpris i økonomi.
- Williamson har gjeve viktige bidrag når det handlar om korleis økonomiske aktivitetar bør organiserast, det være seg internt i bedrifta, gjennom kontraktar eller samarbeid med andre, eller overlate til marknaden. Ronald H. Coase fekk nobelprisen i økonomi for ideen til dette perspektivet i 1991, mens det er Williamson som har bygd rammeverket rundt det, sier Sven Haugland ved Institutt for Strategi og ledelse ved NHH.
- Elinor Ostrom har undersøkt i kva grad ulike aktørar bidreg i forvaltning av fellesgode. Ho tek utgangspunkt i studiar av konkrete case i ei rekkje land, og har gjort ein del overraskande observasjonar. Til dømes syner det seg at mange aktørar bidreg meir enn ein skulle tru. Og dersom ein har ein fri og demokratisk organiseringsprosess blir bidraga større og reguleringa av ressursbruk ofte betre enn om aktørane blir pålagt ein styringsstruktur som er pålagt av staten eller private institusjonar, sier Eirik Gaard Kristiansen ved Institutt for samfunnsøkonomi, også han fra NHH.
Jeg henger meg på begrepene "Styringskostnader" og "Transaksjonskostnader" og hvordan noe av Wikipedias suksess kan forklares ved at man har en modell som balanserer forholdet mellom indivd og kollektiv på en måte som holder disse kostnadene nede. Det hjelper selvsagt at folk bidrar gratis, men da hadde hatt liten betydning dersom systemet ikke lot dem bidra på en effektiv og ubyråkratisk måte. De som bidrar investerer sin egen tid, noe som også har en verdi som den enkelte sjelden er interessert i å sløse bort.
At Store norske leksikon ikke lykkes skyldes at man ikke har klart å få tilstrekkelig mange til å bidra med gratis arbeid. Trolig er det en for komplisert prosess knyttet til kvalitetskontroll mm, noe som fører til at "kostnaden" blir for høy for mange potensielle bidragsytere. Mangelen av en fri lisens gjør dessuten sitt til at det blir vanskelig å skape følelsen av et kollektivt prosjekt, som er en av forutsetningene for Wikipedias suksess. Det er ikke mangelen på flere millioner som gjør at SNL ikke lykkes, men en modell som gjør at de bruker for lang tid på å røkte informasjonen sin.
Jeg gjorde forresten et poeng av at det ikke nødvendigvis er antall feil i en publikasjon som er det avgjørende, men hvordan feil oppdages og rettes. Skal man bruke millioner på å holde norsk språk ved like er trolig de pengene best anvendt på Wikipedia. Dessverre for de tradisjonelle forlagene kommer nok også den dagen da flinke lærere tar inn over seg hvordan informasjon best spres og gjenbrukes, noe som vil gi prosjekter som NDLA vind i seilene. Foreløpig er jo dette et prosjekt som trenger betydelig fødselshjelp, men de underliggende problemstillingene knyttet til produksjon og revisjon av informasjon er sammenlignbare på mange nivåer. Forstå meg rett: jeg tror ikke at NDLA kan wikifiseres totalt - grunnen er at et pensum nødvendigvis er en styrt prosess, noe som involverer betydelige styringskostnader. Deler av prosessen, som kan tillates å leve et friere liv, kan imidlertid åpnes opp (sammenlign lysbilde 11 og 12) noe NDLA kan få til dersom de får skikk på delingsarenaen. Foreløpig er løsningen alt for dårlig. Mye kunne nok vært gjort bare ved å installere en Wikimedia-løsning fremfor å rote seg bort i et egenprodusert rammeverk.
For høye kostnader, knyttet til folks tid, er en skikkelig snublestein. Jeg advarte derfor mot en eventuell utvikling av Wikipedia i retning av økt fokus på individualisering, der man forutsetter pålogging og sporing av hvem som har kommet med hvilke bidrag (det var flere av innlederne som tok til orde for det). I alle fall ville dette være en en real obstruksjon for min del. Riktignok bidrar jeg ikke så ofte, men likevel atskillig mer en en gjennomsnittlig nettbruker, og det skjer nesten alltid uten å være pålogget Wikipedia. Under konferansen ble det da også bekreftet at en betydelig andel bidrag kommer anonymt.
Spørsmålet blir så hvordan, eller om Wikipedias suksess kan overføres til andre områder, som utdanning og formidlingsarbeid. Her er mitt perspektiv videre enn det å se på Wikipedia som modell alene, jeg er mer interessert i de fenomenene som Wikipedia er en represenrtant for. Her snakker jeg litt om kommunikasjonsmønstre, men sneier også innom åpne innovasjonsprosesser på slide nr 10. Poenget mitt er at prosesser som styres mot konkrete mål øker styringskostnadene, samtidig som det stenger for informasjon som noen anser som mindre relevant. At alt kan ha høy relevans for noen er Wikipedias styrke.
Selv om mediehverdagen vår har forandret seg radikalt de siste 20 årene, noe som har fått konsekvenser for kommunikasjonsmønstrene, sitter vi fremdeles med medieorganisasjoner som er fundert på en strategisk tankegang hvor kontroll er ansett som vesentlig. Wikipedias styrke ligger i det kollektive, der indvidier må forholde seg til hverandre taktisk, og hvor sentralisert kontroll er nærmest umulig.
Her kommer igjen en liten advarsel til Wikipedia-miljøet: Som 90-9-1-regelen illusterer (lysbilde 25) er det en svært liten gruppe som bidrar mye. For Wikipedias del er dette i all hovedsak menn (kun 13% kvinner). På onsdag ble det snakket om omdømmebomber i forhold til Wikipedia, men den lave kvinneandelen anser jeg som et mye større problem.
Via noen eksempler på tjenester som enten er blitt til på grunn av kollektiv innsats, eller kunne tjene på det, kommer jeg til tanker omkring fagfellevurdering etter publisering (som jo Wikipedia må sies å eksemplifisere) og om dette kan være en modell innen akademisk publisering. Tanken er så absolutt tenkt av flere, blant andre Kathleen Fitzpatrick og Steve Jones m fl.
Så en av mine kjepphester, nemlig at undervisningen har blitt mer lukket gjennom at vi har tatt i bruk læringsplattformer som gjemmer innholdet for omverdenen. Noe som jo står i skarp kontrakst til utviklingen i retning av Open courseware.
Her avsluttet jeg, men de siste sidene er forsåvidt kun en annen vinkling på disse problemstillingene, da knytett til hvordan data kan raffineres gjennom kollektive prosesser før kunnskap internaliseres på et individuelt nivå og legges til hver enkeltes viten.
Jimmy Wales ble spurt, i Dagsavisen, om hvorfor Store Norske Leksikon har mislykkes?
Svaret kan også tjene som en oppsummering av mitt foredrag:
- Vi må innse at den tradisjonelle måten å lage leksikon på ikke er veldig effektivt eller billig. Når kvaliteten heller ikke blir vesentlig bedre er det vanskelig å konkurrere.
Dey ligger også noe veldig positivt i dette: Kostnadene ved å produsere og distribuere informasjon har blitt så mye lavere at spredningen kan økes dramatisk. Det er dårlig nytt for de som baserer sine modeller på fysiske informasjonsbærere, men godt nytt for verden...
Jimmy Wales ble intervjuet da han var innom Oslo, på veien til Bergen:

14.10.09

Patentsystemet - ja hva med det?

Etter å habrukt ganske mye tid har jeg så smått fått et rimelig godt tak på problemstillinger knyttet til opphavsrett. Jeg er i høyeste grad legmann, men tror jeg er en relativt godt orientert sådan. Når det gjelder patenrett er jeg derimot atskillig blankere, og må begynne å orientere meg for alvor.
Jeg kjenner at jeg i utgangspunktet er litt skeptisk, noe som nok skyldes at mine møter med patentsystemet har vært knyttet til programvarepatenter, som jeg finner grunnleggende problematiske. NOU 2009: 16 trekker frem noen problemstillinger knyttet til miljø, et annet område som opptar meg:Patentsystemet har /../ en innbygget svakhet. Siden det innebærer et monopol på den nye teknologien, vil spredning av den nye teknologien være lavere enn ønskelig, dvs. flere kunne med fordel brukt den nye teknologien, men blir forhindret fra det pga. monopolprisingen. Fenomenet er velkjent når det gjelder spredning av nye medisiner som ofte prises til langt over kostnaden ved å produsere medisinen for å dekke inn utviklingskostnadene til farmasiselskapet.
Det danske Teknologirådet konkluderer i rapporten Patentsystemets fremtid som følger :
"Hvorvidt patentsystemet er til gavn for samfundet er tydeligvis svært at dømme om. De eksisterende analyser peger i flere retninger [...] - grundlæggende skal det anerkendes, at der er et markant sammenfald mellem velstand, økonomisk udvikling og patentsystemets omfang i alle rige lande. Det sammenfald maner til forsigtighed."
Av skaer som renner meg i hu er kinsernes forhold til Blu-ray. Blu-ray tok for et par år siden føringen i formatkrigen, men det er ikke sikkert kampen er helt over. Blu-ray er i følge kineserne noe amerikansk filmindustri har funnet på, sammen med elektronikkindustrien i Korea, Japan og Europa. De er lite interesserte i å betale for å bruke denne teknologien, og endte dermed like godt med å lage sin egen HD-standard, CBHD (China Blue High-Definition).
Det er liten tvil om at samfunn som er kommet langt i den teknologiske utviklingen har interesser som til dels går på tvers av interessene til land som er "på vei opp".
Spørsmålet alle som arbeider med digitale medier burde stille seg er også: Hva hadde skjedd om Tim Berners-Lee hadde patentert WWW?
Nettopp Berners-Lee kom på banen i en aktuell patantsak: Eloas´ patent på et system "allowing a user of a browser program on a computer connected to an open distributed hypermedia system to access and execute an embedded program object. er godkjent av US Patent and Trademark Office. Patentet gir Eolas eneretten til teknologier som åpner tredjeparts programvare i en nettleser. Å fremstille dette som om det bare er Microsoft som kommer til å lide er derfor et sidespor. Saken fikk Tim Berners-Lee til å tone flagg i et forsøk på å forklare konsekvensene for WWW.
Etiketter: 

13.10.09

Ta ansvar for din stemme på Nettet

Jeg er straks på tur for å holde et innlegg med tittelen "Ta ansvar for din stemme på Nettet". Anledningen er et seminar arangert ved HiBs Avdeling for helse og sosialfag, der man diskuterer "Deltagelse, fellesskap og innflytelse":
Jeg tar utgangspunkt i problemstillingene rundt Willy Pedersen vs Harald Eia, og spinner videre derfra...
Oppdatering 23.10.09:
Jill Walker Rettberg snakker om noe av det samme:
Oppdatering 23.10.09:Nå er ikke "forfatter" en entydig størrelse, men denne artikkelen er nå likevel ganske interessant.
Etiketter: 

12.10.09

JoinGame Workshop VII

Workshop med hovedtema "pervasive games/ARG, vestlandske spillutviklere og spilljournalistikk/spillkritikk" arrangeres på Sjøfartsmuseet i Bergen, tirsdag 20.oktober, fra ca. 09:00 til 16:00.
Ta kontakt med Sara Brinch eller Maren Agdestein hvis du spørsmål om arrangementet.

11.10.09

Tanker om direktiv og lagring av trafikkdata

EUs datalagringsdirektiv ble vedtatt i 2006, og må et stykke på vei sees i sammenheng med USAs Patriot Act. Direktivet innbærer kort fortalt at alle tele- og nettleverandører blir pålagt å lagre trafikkdata i seks til 24 måneder. Det skal kun lagres informasjon som kan identifisere avsender og mottager, men også data om lokalisering av mobile enheter. Denne informasjonen skal være tilgjengelig for politiet (se en utfyllende oppsummering av direktivet på Wikipedia).
Selve innholdet i kommunikasjonen er det (så langt) forbudt å lagre, hvilket jo i utgangspunktet høres bra ut, problemet er bare at nettadresser (i form av IP-nummer) vil bli lagret, noe som i praksis kommer ganske nær en direkte lagring av innholdsdata. Det er svært mange opplysninger som kan lagres.
Mye dårlig kommer ofte i det godes tjeneste. Hovedmålet med direktivet er å kunne bekjempe organisert kriminalitet, terrorisme og alvorlig kriminelle handlinger, noe det jo er vanskelig å være "motstander" av. Samtidig angripes elementære borgerrettigheter, noe mange ikke synes å være klar over eller særlig opptatt av. Eller kjenner du også et lite stikk hver gang du trekker bankkortet, kjører gjennom bomringen eller når du har med deg mobiltelefonen...
Skanser som faller er svært vanskelige å ta tilbake, og striden forflyttes i stedet til neste skanse. Derfor må en alltid må spørre seg er derfor "hva blir det neste". Hvor mange skanser må falle før noen får lov til å høste de datane som Datalagringsdirektivet setter seg fore å lagre. Det som da skremmer en lovlydig borger er at noen (ikke lett å vite hvem) i en ikke alt for fjern fremtid skal kunne systematisere informasjon, som hvilke nettsider jeg har vært innom med hvem jeg har ringt, hvem jeg har sendt epost til, hvor jeg har oppholdt meg osv.
Georg Apenes har formulert seg godt om det grunnleggende spørsmåletHva skal til for at personopplysninger innsamlet for ett, definert formål skal kunne brukes til andre? I dagens rettssituasjon kan de aller fleste personopplysninger på visse vilkår benyttes ved oppklaring av lovbrudd. Det sier seg selv at jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Og videre I en profan versjon av det bibelske utsagn om at vi alle egentlig er syndere, slår EU-kommisjonen fast at det er en potent og legitim metode å konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem... Dette er ikke «etterforskning» men «overvåkning».
Det er liten tvil om at en rekke overgrepssaker og annen alvorlig kriminalitet ville kunne blitt oppdaget ved automatisk gjennomgang av denne typen data. Dette er da også de eneste argumentene som politi og myndigheter klarer å komme opp med. Argumentene er lette å forstå, men prisen er imidlertid vår alles frihet, en pris som tross alt er for høy å betale. Konsekvensen er nødvendigvis at politiets arbeid blir mye mindre "effektivt", men slik må det være.
Her kan du lese Justis- og politidepartements vurdering direktivet, og se hvor langt prosessen med implementering av direktivet har kommet i de ulike landene.

6.10.09

"Little Brother" kan nå lastes ned på norsk

Cory Doctorow forteller at hele "Veslebror ser degnå kan lastes ned på norsk (PDF-link). Oversettelsen har også fått en egen blogg.
Jeg er nok litt bekymret på Samlagets vegne. Ikke fordi de legger ut PDF-versjonen, men fordi de priser papirutgaven til 299,- kroner. Det er synd, for det er en viktig bok som fortjener å bli lest av mange. Selv om fortellingen spinner videre på amerikanske forhold, slik dette ble opplevd for et par år siden, er det ikke vanskelig å se relevansen til mange sider ved vårt samfunn også.
Boka er underholdende også, samtidig som den har et budskap som flere burde ta inn over seg. Jeg leste den på originalspråket - Little brother - på en iPod Touch, noe som ga en fin leseopplevelse, særlig fordi "boka" var så lett å ta med seg. Dermed kunne boka tas fram straks jeg hadde litt tid til overs.
Jeg skrev litt om hvorfor jeg mener boka er viktig, for et drøyt år siden.
Etiketter: 

Wikipedia-konferanse i Bergen

Wikipedia Academy 2009 arrangeres i Bergen den 14. og 15. oktober.
Jeg sakser fra programmet:
Seminaret skal vise akademikere hvordan Wikipedia er skrudd sammen, og fordeler og ulemper med en wiki. Det vil også bli vist hvordan de selv kan bidra og hvordan de kan knytte kontakter med skribenter og andre akademikere som ønsker å gjøre arbeider på og om Wikipedia. Vi vil også vise hvordan andre bruker Wikipedia innen sitt fagfelt på nye og unike vis.Seminaret består av fire tema, hvert tema blir avsluttet av en paneldebatt med spørsmål til deltagerne. Temaene er Politikk, Presse og sosiale medier, Forskning og Formidling og er tolket nokså vidt. Akademiet er et samarbeide mellom Høyskolen i Bergen, Friprog og Wikimedia Norge.
Foredragene er åpne for studenter mot at de viser studentkort, men da uten noen form for bevertning. Det faglige programmet ser spennende ut, men her er jeg litt forutinntatt siden jeg står på programmet :)
Jeg har gitt innlegget en litt kryptisk tittel - "Between transmission and emergence" med det litt mer utfyllende "- how collective participation influence on presentation and learning". Når håper jeg riktignok at jeg skal kunne holde innlegget på norsk (ting flyter atskillig lettere da), men vi får se.
I alle fall vil jeg ta utgangspunkt i hvordan ulike kommunikasjonsmønstre kan benyttes for å karakterisere hvordan kommunikasjonen endres når brukerene får mulighet til å gå inn i helt nye roller, slik nettopp Wikipedia eksemplifiserer. Jeg vil samtidig trekke de generelle perspektivene litt videre og konkretisere dette med tanke på hvordan en best forholder seg til formidling av informasjon og utvikling av nettbaserte læringsressurser. Det kommer med andre ord til å handle mye om kollektiv deltagelse og gjenbruk av innhold.
Slik blir det: "Mellom transmisjon og emergens - hvordan legge til rette for kollektiv deltagelse"
Med utgangspunkt i ulike kommunikasjonsmønstre diskuteres de endringene som oppstår når brukerene får mulighet til å gå inn i helt nye roller, slik blant annet Wikipedia eksemplifiserer. De generelle utviklingstrekkene blir diskutert med tanke på hvordan en forholder seg til formidling av informasjon og utvikling av nettbaserte læringsressurser. Hvordan legge best mulig til rette for kollektiv deltagelse og gjenbruk av innhold?
Etiketter: 

5.10.09

IP-seminar Trondheim 02.10.2009

Mye av diskusjonen gjengitt nedenfor synes å blande rettigheter til oppfinnelser og opphavsrett. Fra mitt ståsted kunne det virke som om dette bunnet i at de fleste deltagerne hadde hovedfokus på "det patenterbare". Den følgende oppsummeringen forsøker å gjengi det som ble sagt, og eventuelle uklarheter er derfor ikke forsøkt korrigert.
Det er nok en del skrivefeil innimellom, men jeg har ikke hatt tid til å finkorrigere alt. Det går litt fort i svingene når en skal notere...
Det bør nevnes at seminaret hadde svært få deltagere fra høgskolesektoren.
Etiketter: 
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket