Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

7. mars 2010

For mange aviser i Norge

Det vanlige omkvedet er at vi er et avislesende folk og at det er flott med en differensiert presse – hvilket synes å sidestilles med at vi har mange aviser.

I et innlegg for en måneds tid siden tenker Jon Hustad motsatt: Lat dei døy skriver han på Journalisten.no, med henvisning til at vi har alt for mange aviser til at det er mulig å finne gode journalister til alle. Kombinert med kravene til saftige oppslag ender dette med at journalistene "mykje oftare enn ikkje silar kjeldene sine, ikkje på basis av kunnskap, prinsipiell tenking eller integritet, men på basis av konflikttenkjing".
Gjeve at mi skildring er rett, i det minste delvis – kan vi gjera noko med det? Neppe, vi har altfor mange aviser her til lands, altfor mange sider som må fyllast. Men når det er sagt: Eg er ikkje av desse som er redd for avisdauden, lægre opplag og færre stillingar, for det er der den eventuelle vona ligg. Danmark er eit mykje meir borgarleg land enn Noreg og har ein mykje meir utprega elitekultur, men er likevel, meiner eg, eit relevant døme. I Danmark vart dei fleste lokalavisene borte i 1970-åra, tabloidane knekte alt i 1980-åra, og avismarknaden er framleis segmentert etter ideologisk skiljeliner. Og som om ikkje dette var nok: Dei store avisene har langt lægre opplagstal enn dei største norske. Men det er Danmark som har eit djupt konservativt organ som Jyllandsposten, det er Danmark som har Weekendavisen, det er Danmark som har Politiken, og det er Danmark som har Information.

Dei beste danske avisene er rett og slett prega av journalistar som sjølve tek ansvar. I mykje mindre grad enn i Noreg løyner dei seg bak dei pratande klassene; dei les, talar med folk som kan noko, og fortel det dei har kome fram til. Om den varsla avisdauden kan gje oss eitt organ som Weekendavisen, er det verdt det. For journalisttalenta bør samlast på færre stader her til lands òg.
Forslaget om å gi direkte støtte til gode journalistiske prosjekter er så absolutt en del av dette bildet. Staten gir ganske formidable beløp til pressen, penger som det burde være mulig å utnytte mer treffsikkert. I 2008 utgjorde den inndirekte pressestøtten, i form av momsfritaket, mer enn 1,5 milliarder kroner. Den direkte produksjonsstøtten til «nummer to-aviser» og riksdekkende «meningsbærende» aviser er på rundt 300 millioner.

Støtte til å publisere på papir er i ferd med å bli en anakronisme. Elin Ørjasæter trekker i en kommentar fram Nationen som eksempel:
Nationen har et opplag på 15 000, og er distriktenes riksavis. Abonnentene er spredt på over 400 norske kommuner, og avisa har trolig verdensrekord i distribusjonskostnader per abonnent. Hele 25 prosent av budsjettet går med til distribusjon.

Nationen har klart å skape en overraskende god nettavis , med dybde (gode lenker) i sakene og tilleggsstoff som billedserier og debatter. Uten satsing hverken finansielt eller organisatorisk (kun to årsverk) har nettversjonen av avisa nær 9000 unike brukere og 32.000 sidevisninger daglig.
Alf van der Hagen kommer i Morgenbladet med et tenkt eksempel, som antyder hvordan ting kan organiseres bedre:
For 300 millioner kunne ett tusen journalister fått hvert sitt arbeidsstipend på 300 000 hver. Hvert år.

En lav avismoms på fem prosent ville frigjort nettopp 300 millioner, og således doblet den direkte pressestøtten. Det ville være å gi mindre til VG og Aftenposten og det store Schibsted-konsernet, og mer til kvalitetsjournalistikk i mindre aviser. Det kunne lagt grunnlaget for nye avissatsinger. Kanskje kunne en slik utvidelse sågar ha reddet Dagbladet på papir. Ikke som en lavpannet boulevardavis, men som en stolt, kulturradikal og kritisk kvalitetsavis med rundt 70 – 80 000 i opplag. En slik avis hadde fortjent pressestøtte i konkurranse med Dagsavisen og Klassekampen. (Spørsmålet er bare om det er nok folk tilbake i redaksjonen til å lage et slikt «produkt».

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket