Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye medier, i ganske vid forstand.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

2. juli 2010

Høyesterett har talt i Altibox-saken

Denne saken er spesiell fordi en privat aktør har hatt konsesjon til å samle inn IP-adresser som de mener er knyttet til illegal fildeling. En konkret IP-adresse er så forelagt nettleverandøren med begjæring om utlevering av abonnentens navn og adresse. Saken havnet i rettsystemet, men kjennelsene ble holdt hemmelig i tidligere rettsinnstanser. Først nå, når Høyesteretts dom foreligger, er argumentasjonen og kjennelsene blitt kjent.

Høyesterett gjengir deler av lagmannsrettens begrunnelse, hvor det blant annet heter "Etter en samlet vurdering – blant annet særlig hensyntatt at det dreier seg om en handling som antas å være både straffbar og erstatningsbetingende, politiets manglende prioritering av slike saker, den omstendighet at abonnenten av den aktuelle IP-adressen ikke kan ha en berettiget forventning om rettsstridig bruk av denne."

Bare i dette avsnittet er det mye som, så vidt jeg kan se, kan få vidtrekkende konsekvenser. I saker der en privat aktør "antar" at noe er straffbart og hvor politiet viser en "manglende prioritering" kan det synes som om Høyesterett tar til orde for at man selv kan iverksette inndrivelse av bevismateriale. På andre områder i samfunnet ville det forhåpentligvis fått de fleste til å steile.

Når det gjelder punktet om at en "ikke kan ha berettiget forventning om rettstridig bruk" så er dette også ganske problematisk. Jeg er blant dem som setter stor pris på at folk holder sine trådløse nett åpne. Noe jeg blant annet nyter godt av når jeg sitter og skriver dette i Riga. Av den grunn er mitt eget nett åpent, slik at mine naboer kan bruke det ved behov. Selv setter jeg stor pris på at noen av mine naboer deler på samme måte, da jeg ikke har tilgang til eget nett i deler av hagen. Jeg bruker ikke denne tilgangen til noe ulovlig, men jeg kan ikke vite om noen bruker mitt nett til noe ulovlig. Her vil jeg imidlertid mene at mitt ansvar gjelder meg selv, ikke hva andre måtte finne på. Høyesterett gjør imidlertid sitt til at denne formen for deling blir en usikker øvelse. Sett at de aktuelle filene var lastet opp over en slik forbindelse, ville en bruker som meg kommet i heisen? Svaret er trolig ja. Høyesterett stiller seg nemlig bak synet, gjengitt nedenfor: "dette argumentet strekker seg imidlertid etter flertallets syn ikke lenger enn at vedkommende må gis anledning til å avkrefte en slik mistanke etter at identiteten er opplyst til ankemotpartene". "Gis anledning til å avkrefte" høres i mine ører ut som en omvendt bevisbyrde.

Forstå meg rett. Jeg mener på ingen måte at det skal være fritt fram for de som laster opp filer ulovlig. Jeg setter imidlertid stor pris på at man holder på at fornærmede anmelder, politiet etterforsker og retten tar stilling til om personopplysninger skal utleveres - da til politiet.

Høyesetrett konkluderer blant annet slik (hele dommen kan du lese nederst):

(52) Begrunnelsen til lagmannsrettens flertall viser at det er foretatt en bredt anlagt avveining i samsvar med § 22-3 tredje ledd første punktum. På den ene side har flertallet lagt vekt på at det er sannsynliggjort at det fra den angitte IP-adressen rettsstridig er blitt gjort tilgjengelig filmfiler, behovet for å kunne gripe inn overfor slik virksomhet, og at abonnenten ikke kunne ha en berettiget forventning om beskyttelse av rettsstridig bruk.

På den annen side er vektlagt at det kan råde usikkerhet om vedkommende abonnent også har stått bak den rettsstridige aktiviteten. Dette argumentet strekker seg imidlertid etter flertallets syn ikke lenger enn at vedkommende må gis anledning til å avkrefte en slik mistanke etter at identiteten er opplyst til ankemotpartene. Lagmannsrettens flertall har også som et vesentlig moment, vist til at Internett på mange måter fungerer tilnærmet på linje med ordinær telefonbruk, og at dette tilsier at brukerne forventer at deres bruk er skjermet for offentlig innsyn.

Flertallet mente videre at den omstendighet at ankemotpartene ikke har meldt forholdet til politiet ikke kan tillegges vekt når siktemålet med begjæringen er å fremskaffe grunnlag for et erstatningskrav for krenkelsene av deres rettigheter.

Flertallet oppsummerer sitt syn slik:
”Etter en samlet vurdering – blant annet særlig hensyntatt at det dreier seg om en handling som antas å være både straffbar og erstatningsbetingende, politiets manglende prioritering av slike saker, den omstendighet at abonnenten av den aktuelle IP-adressen ikke kan ha en berettiget forventning om rettsstridig bruk av denne og de motstridende hensyn som er nevnt over – kan ikke flertallet se at det vil være uforholdsmessig å gi Sandrew m.fl. tilgang til identiteten til abonnenten av den aktuelle IP-adressen.”

(53) Jeg kan ikke se at dette er uttrykk for en uriktig generell lovforståelse. Hensynet til taushetsplikten er avveid mot hensynet til sakens opplysning. Vurderingen har stor likhet med den proporsjonalitetsvurdering som EF-domstolen forutsetter foretatt, når medlemsstatene i nasjonal lovgivning åpner for å pålegge en forpliktelse til å gi private parter tilgang til opplysninger om hvem som innehar en IP-adresse, slik at de kan forfølge rettighetsbrudd i en sivil sak, se EF-domstolens dom 19. februar 2009 i saken LSG-Gesellschaft zur Wahrnehmung von Leistungsschutzrechten GmbH mot Tele 2 Telecommunication GmbH avsnitt 29.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket