JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

1. august 2010

Forskinga når ikke ut til studentene

Svein Ole Sataøen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, avdeling for lærerutdanning, problematiserer i bt.no forholdet mellom forskning og undervisning.

Det er neppe å ta for sterkt i å hevde at det er knytt langt meir prestisje til det å forske enn det å undervise studentar på grunnutdanningsnivå. Det er viktig for høgskulane å ha høg kompetanse målt i tal tilsette med såkalla førstekompetansen, det vil seie doktorgrad eller førstelektorkompetanse. Skal ein nå opp i konkurransen om mastergardsutdanningar og om større forskingsprosjekt, er det dette som tel. Slik er det berre.

Systemet med publiseringspoeng for forskingsartiklar, bøker og paper på internasjonale forskingskonferansar er med å forsterke dette. Seks tilhøyrar på ein bortgøymt konferanse på Malta gir meir status og kredit enn 200 studentar i eit auditorium på eigen høgskule. Kor mange du når fram til i formidlinga di, vert aldri etterspurt. Diverre.


Publiseringsregimet med forhåndsgodkjenning av forlag og tidsskrifter, som Sataøen refererer til, er en tragedie, men som undervisnings- og forskningsinstitusjonene er tvunget til å forholde seg til. Blant mange problemer er at systemet direkte oppfordrer til en uproduktiv resirkulering og utprosjonering av resultater og ideer. Kort forklart: man tjener på å skrive flere artikler om samme tema, fremfor en poengtert en, som samler trådene og kutter tompratet.

For Høgskolen i Bergen vil dette bli en gigantisk utfordring, all den stund institusjonen har ambisjoner om å bli universitet, samtidig som man sliter med trange budsjetter. Universitetsstatus innebærer at man må ha fire doktorgradsprogrammer. Dette koster, først og fremst i form av økte ressurser til forskning - innenfor en gitt økonomisk ramme sier det seg selv at det er på undervisningen det må kuttes.

Her må det med andre ord tenkes nytt, for å effektivisere både forskning og undervisning. For forskningens del innebærer dette (dessverre) enda større fokus på økt publisering - det skal jeg ikke mene mer om i denne omgang. For undervisningens del tror jeg campus-undervisningen kan ha noe å hente i form av dialog og samarbeid med de av oss som for det meste driver med nettbasert undervisning. Dette handler om å tenke hvordan en kan samarbeide på tvers av fag med hensyn til å utvikle presentasjonsformer og undervisningsmateriale som studentene i større grad kan tilegne seg på egen hånd. Ingen enkel oppgave, men det er vanskelig å se nadre veier en kan gå...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket