Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye medier, i ganske vid forstand.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

2. oktober 2010

"Svinesti" - og øynene som ser

- Geoparken ser ut som en svinesti, ifølge kommunepolitiker Atle Simonsen, som uttaler seg til Stavanger Aftenblad.


Sammenlignbare etsteiske uttrykk? Geoparken i uautorisert drakt, ovenfor, og Bjarne Melgaards bilder, til høyre.

- Vi håper at dette vil sørge for at vi kan starte arbeidet med å få fjernet all tagging i Stavanger. Enkelte deler av byen, Geoparken inkludert, ser ut som en svinesti. /../ Statistikk fra Oslo-politiet viser at de skyldige også er hardbarka voksne kriminelle, som allerede har startet sin kriminelle løpebane. Får vi ikke gjort noe med dette problemet kommer kriminaliteten i Stavanger til å fortsette å eksplodere, hevder Simonsen.

Nå er det liten tvil om at å tagge på annen manns eiendom i utgangspunktet er ulovligPå Cappelens nettsted "Socius", som forøvrig legges ned om noen uker kan en lese om "Smakshierarkier". Her omtaler de sosiologen Pierre Bourdieus analyser av hvordan folk med makt i et samfunn bestemmer hva som er ”den gode smak”. Smakens hierarki samtidig er også en bekreftelse av samfunnets makthierarki. Grafitti betyr noe forskjellig for de som er innenfor miljøet og de som er utenfor – innenfra er det estetikk, kommunikasjon og symboler, sett utenfra er det rabling eller hærverk.


Etter mange års forskning og infiltrering i graffitimiljøet i flere byer i USA trekker kriminolg Victoria Wilson disse konklusjonene (litt gammel informasjon dette, men dog):
  • Det er en sterk sammenheng mellom graffiti og annen kriminalitet.
  • Graffitimiljøet er en godt organisert subkultur på nasjonalt og internasjonalt nivå.
  • De som driver med graffiti er 17 - 23 år og hovedsakelig fra middel- eller øvre middelklasse.
  • Det er hovedsakelig ungdom som klarer seg godt på skolen og i samfunnet.
  • Deltakerne fortsetter som regel å tilhøre denne subkulturen selv om de senere ender i en vanlig borgerlig tilværelse.
Mye av dette holder nok stikk fremdeles, og synliggjør at "gatekunst" og graffiti er sjangere som rekruterer fra alle miljøer. Et mindretall kan knyttes til annen kriminell virksomhet, mens et relativt stort antall søker til disse uttrykksformene av helt andre årsaker.

Oslo kommunes knallharde graffitipolitikk har fordømt, avvist og straffet en hel ungdomskultur, hevdet kriminolog Cecilie Høigård for snart ti år siden. Etter 13 års arbeid ga hun ut boka Gategallerier i 2002.

«Utviklingen av graffitikontrollen er et lærestykke i hvordan utstøting og kriminalitet kan skapes», skriver Cecilie Høigård, etter å ha fulgt graffitimiljøet i Oslo siden 1980-tallet, gått gjennom kriminalstatistikk, pressedekning og politiske avgjørelser.

- Helt siden 1993 har norsk graffitipolitikk vært systematisk knallhard og ensidig, i motsetning til andre land. Graffiti i dag blir verken sett på som kunst, ungdomskultur eller akseptabel ungdommelig virketrang lenger. Graffiti er nå likestilt med kriminalitet, sier Høigård.

Et utdrag fra Cecilie Høigård, Gategallerier:

Øynene som ser: Om å skape kriminalitet og gjenskape ulikhet.
Graffiti can’t be stopped! I alle verdensdeler har uttrykket ungdom selv har skapt, klort seg fast. Nær sagt alt er forsøkt fra voksensamfunnets side for å få en slutt på dette uttrykket som provoserer dem så kraftig. Harde straffer, ingen straffer, milde straffer. Lovlige vegger, piggtråder og jakt med hunder. Å tie i hjel, overse eller støyende antitaggekampanjer. Kunstutstillinger eller øyeblikkelig fjerning av graffitien. Graffitien har overlevd det hele. I malernes øyne er fremdeles graffiti vakker eller kul.
(…)
Den sosiale kontrollen av graffiti har fått en overordnet målsetting: Vekk med den.
Det er en fattig målsetting. Delvis fordi den er helt urealistisk. Delvis fordi graffiti har så mange nervetråder – tusjstreker – til viktigere trekk i storsamfunnet. Hva slags forhold vil vi det skal være mellom generasjonene? Hva slags forhold vil vi ungdom i ulike sosiale posisjoner skal ha til hverandre? Er alle normer betydningsfulle nok til at innprentingen av normen kan bære omkostningene med å skyve noen ungdommer over kanten, fastfrosset i en livslang avvikerrolle?
(…)
Kontrollører i Norge og andre land har knapt reflektert over disse grunnleggende spørsmålene. Det er fristende å legge til: Enda mindre i Norge enn i andre land. I de fleste vestlige land pendler graffitipolitikken fra mild aksept til hard forfølgelse til resignert og dermed mild kontroll igjen, til hard forfølging(…) I et internasjonalt perspektiv utmerker norsk graffitipolitikk seg med å være systematisk knallhard etter 1993. De offentlige begrunnelser for denne politikken er kjennetegnet av denne enøyde innsnevring av målsettinger: Hvordan bli kvitt graffitien. I dag er det smidd en mektig allianse rundt denne målsettingen. Alliansen består av politikere, politi og domstoler, ansatte i transportselskaper, private vekterselskaper, media og vekslende støtte fra ”folkemeningen”.
[...]
Utviklingen av graffitikontrollen er et lærestykke i hvordan utstøting og kriminalitet kan skapes. Det innebærer å få befolkningen til å skifte perspektiv, å gi befolkningen et nytt ståsted å se på fenomenet fra. Det som før inngår nokså ubemerket i en utydelig bakgrunn, skal – i graffitiens tilfelle bokstavelig talt – tre fram som forgrunn. Folk skal lære seg å se nytt. Perspektivforskyvningen fra medias omtale av graffiti som kunstverk til omtale som pøbelstreker, er en perspektivforskyvning der graffiti synliggjøres som et sosialt og kriminalpolitisk problem det må gjøres noe med. Det er dette som har skjedd i Norge det siste tiåret. Graffitiens innhold og mening fortolkes i et helt nytt perspektiv.
(…)
Byrådets kampanje er et lærestykke i mekanismer som fører til ny kriminalitet. I utgangspunktet var bekjempelsen av graffiti knyttet til snevre særinteresser. Ledelsen i transportselskaper ønsket rene overflater. Enkelte polititjenestemenn fant en karrierenisje. Vekterselskapene fikk et marked i kraftig vekst. Noen politikere fant et område velegnet for å demonstrere handlekraft. Media diltet nokså passivt etter, med sitt behov for drama og med sin korte hukommelse. (…) Til sammen representerte disse gruppene en kraftig maktansamling, og særlig sammenliknet med barn og ungdom med tusjpenner på lomma og spraybokser i hendene. Det ulike maktforholdet ga muligheter til å svare på graffitien med straff og utstøtning.
(…)
At vellykkete definisjoner av kriminalitet bestemmes av sosiale relasjoner og maktforhold, fører til at kampen om definisjonene kan forandre maktforhold. Undertrykte grupper har en rekke ganger forsøkt å begrense omfanget av undertrykkingen ved hjelp av lovgivning. Lovgivning om arbeidsmiljø setter en nedre standard for hvilke arbeidsforhold arbeidstakere er nødt til å finne seg i. Opphevingen av straffeforbudet mot mannlig homoseksualitet var en del av homsenes frigjøringskamp. Lovgivning om likestilling mellom kjønnene forbyr noen former for kjønnsdiskriminering. Enkelte former for rasisme er også forbudt ifølge norsk lovgivning.
(…)
Gjennom innlærte tolkninger av graffitien som både farlig og stygg sluttet store deler av byens befolkning seg til alliansen mot graffiti. Mekanismene som er virksomme i kriminaliseringsprosessen, er tilpasset graffiti, men vil likevel ha felles kjerner som kan benyttes – og har vært benyttet – der ny kriminalitet, ny utstøtning og, bredere, nye sosiale problemer skapes.[...] Graffitikrigen kommer før graffitiproblemet; det var ikke befolkningens bekymring over graffiti som ledet til kampanjen i Oslo. Det var en kampanje som skulle erstatte den blaserte likegyldighet og oppdra befolkningen til å forstå at graffiti var et problem. (…) Graffiti skal snakkes om på en ny måte. Den nye snakkemåten gir muligheter til ny intensitet i den sosiale kontroll. Det straffes som det snakkes.


Noe har imidlertid skjedd i løpet av de siste ti årene. Deler av gatekunsten har nærmet seg en form for mainstream, og noen kommer dermed "innenfor", eksempelvis de som lager uttrykk som flere forstår:



På fasaden til Oslo S kunne vi i sommer se to verk: ”Ungkaren” av PØBEL og ”Fangemaler” av DOLK, mens Flytogets fasade viser verket ”The song remains the same” av PØBEL.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket