Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

29. januar 2011

Barn tester gammel teknologi

Også høyteknologi blir avleggs:



Il était une fois... les technologies du passé.

Ja til sprekere kongebilder!

Overskrirften vil nok ikke fotograf Hans Jørgen Brun være enig i. Han kom nemlig ut i offentligheten med noen kritiske kommentarer til Kongehusets bilder. Fotografen som får gjennomgå er Sølve Sundsbø.

Det jeg først og fremst lærer av den saken er at en skal passe seg for å bli tilbakeskuende når en begynner å trekke på mye erfaring. Brun får riktignok støtte fra Magnar Fjørtoft, som "nye bildene fungerer utmerket i vennealbumet", men stort lenger strekker han seg ikke.

Det er egentlig noe litt trist over Brun når han blant annet skriver: "Nå er vi altså kommet så langt i dette landet at avisene henvender seg til moteredaktører og andre for å gi en faglig uttalelse om portrettbildene av de kongelige. Det blir som å be Marianne Aulie kommentere Magnus Carlsens siste sjakkparti." - dette er i like stor grad en fortelling om en fotograf som tiden har løpt fra, men som fremdeles mener at ting var så mye bedre før.

Brun trekker fram bildene markert med rød pil, og ber om en vurdering av disse. Kriteriene for bedømmelsen er, ifølge Brun, "de vanlige":
1) Belysning og valg av lyskilde
2) Oppstilling, linjer,organisk posering og anatomi
3) Komposisjon, bakgrunn, bruk av flater og location
4) Ansiktsuttrykk og bevegelse
Vurder selv! Etter min mening er det en soleklar "taper" i dette utvalget, og det er bildet av Kongen i profil. Det må bomme på alle Bruns fire punkter. En kan diskutere hvorvidt den grå bakgrunnen tjener motivene, men uansett er det langt bedre enn kongeblått, som gjerne ble brukt før i tiden.

iPad og andre "tittebrett" vs lesebrett

Postet en lang kommentar til denne videoen, laget av Svend Horgen:



Siden kommentaren ble såvidt lang poster jeg like gjerne en versjon her også.

Videoen er illustrerende den, men jeg er ikke sikker på om den egentlig forteller så mye om hva som skiller en skrevet digital tekst fra den analoge. Savnet av å kunne zoome og bla ved å ta på skjermen er jo egnskaper som er knyttet til tittebrett som iPad ol. Når det gjelder tekst som skrift klarer jeg meg fint uten de funksjonene. Jeg er vel blant de som mener at dagens iPad først og fremst er en underholdsningsmaskin, og i mindre grad et arbeidsverktøy. Her vil sikker mange være rykende uenige, men sliten over de mest nedlastede appene mener jeg gir meg et poeng.

Tar en for seg dedikerte lesebrett, som Kindle, er egenskapene ganske anderledes. Ingen zooming mm ved hjelp av multitouch, men hos meg blir likevel iPad liggende mens Kindle'n er i daglig bruk. Grunnen er at Kindle lar seg intergrere på en utmerket måte i min arbeidsflyt. Lange artikler som jeg ikke har tid til å lese i løpet av dagen samles og sendes til Kindle'n ved hjelp av Instapaper, mens dokumenter som jeg tidligere sendte til utskrift tar samme veien. Muligheten til å sende dokumenter direkte fra Google Documents til Kindle'n fungerer rett og slett glimrende. Faktisk leser jeg ikke så mange bøker via Kindle, men desto flere artikler og dokumenter.

Det hjelper også at Kindle er svært behagelig å lese på, og en avveksling fra alle timene foran LCD-skjermen. Hadde jeg kunnet koble et Bluetooth-tastatur til den ville den vært det perfekte reisefølge. Her blir kanskje Notioninks Adam. Her benyttes neste generasjon skjermer med elektronisk blekk. Ulempen er at Adam neppe kommer med de samme muligheter for dokumentflyt, som Kindle tilbyr.

Bottom line: dette handler slik jeg ser det lite om enhetenes mer eller mindre fancy egenskaper. I første rekke er skillet mellom det digitale og det analoge knyttet til at de digitale tekstene lar seg transformere på en enkel måte.

Samtidig håper jeg at Apple titter litt på hva f eks Asus foretar seg. Eee Slider har nemlig det jeg savner på iPaden - et fysisk tastatur.

28. januar 2011

Artikler publisert via Kindle?

Amazon har med "Kindle Singles" er en egen kategori for korte og billige ebøker.

Denne nye typen e-bøker skal være tilgjengelig både for Kindle-enheter og for Apps-brukere, og prisen skal ligge mellom 0,99 og 4,99 USD (opp til ca 30 NOK).

Dette burde være et utmerket format for distribusjon av forskningsartikler, som bør kunne åpne for noen nye modeller for tidsskrifter som vil vekk fra papir, men som fremdeles ønsker å selge eksemplarer.

Amazon kommer med løsninger for distribusjon på alle plattformer, ikke bare sitt eget Kindle nettbrett. Samtidig ser det ut til at fordelingsnøkkelen mellom distributør (Amazon) og forfatter/rettighetshaver ender på 30% til Amazon. Dermed sitter rettighetshaverne igjen med 70%, hvilket må begynne å bli interessant.

Bøygen er nok overgangen fra å selge artiklene bundlet i et tidsskrift med permer til å selge enkeltartikler.

Multimodalitetens mange "ansikter"

Siden vi jo har et kapittel om multimodalitet i Tekst 2 null, så finner jeg en plass til Frank M. Rossaviks betraktininger omkring smilefjesene. Vi avlegger forresten Rossavik en visitt i boka også, der han forteller om sine tidlige erfaringer på Twitter.

Men når det gjelder smilefjesene, som en ultimat eksemplifisering av "multimodalitet", også på papir – selv om også forskningsprosjekter definerer papirtekster som "monomodale". Mitt inntrykk er at begrepet modalitet brukes på alt for mange måter (se også nedenfor). Men til saken:
Strengt tatt betyr «smilefjes» et grafisk symbol, som , mens begrepet «emotikon» er tekstvarianten, altså :) eller :-). Såpass får fansen lære seg. Men jeg fortsetter med «smilefjes» for denne ene gangens skyld. Forskerne har for lengst kastet seg over fenomenet. Flere undersøkelser viser at kvinner, som man kunne vente, er verst også til å bruke smilefjes i hytt og vær. Samtidig viser forskningen at menn forholdsvis sjelden bruker smilefjes seg imellom, mens de ofte bruker dem i kommunikasjon med kvinner. Det er jo heller ingen bombe.

Thompson & Foulger (1996) fant at et smilefjes, altså et smilende smilefjes, kan dempe visse typer negative budskap, men forsterke andre. /../ Arbeidet til Kato, Kato og Akahori (2007) tyder på at smilefjesene vil bli flere også i offentlig kommunikasjon. Folk har nemlig en tendens til å oppfatte en tekst som mer negativ enn den er ment – dersom den ikke er ledsaget av en smilende bruksanvisning. /../ Lo (2008) har – litt i forlengelsen av Kato, Kato og Akahori – dokumentert at når dagens internettbrukere møter en ren tekst uten smilefjes, greier de fleste ikke å forstå den.
Kilde: Morgenbladet.no - Legg forresten merke til at selve smilefjeset (altså det grafiske ikonet) forsvinner i Morgenbladets nettutgave av teksten. Jeg vedder på at det finnes i papirutgaven ;)

Jeg kan ikke dy meg. Men på samme måte som "interaktiv" har blitt misbrukt (og kritisert) i alt for mange sammenhenger, så skjer det samme med multimodalitet. Jeg har aldri blitt helt venn med begrepet, og eksempler som dette – "multimodal logistikkterminal" – gjør meg nok ikke mindre skeptisk:



Vel er det på et helt annet fagfelt, men jeg fant dette i en kronikk i Bergens tidende. I det minste verd å problematisere...

26. januar 2011

Kjøretur med Google maps

Vi har sett en del slike, men jeg oppdaget først nå Tripgeo.com, som har laget en tjeneste for de som vil "kjøre" selv.

Her Bergen - Voss, via Google Streetview:

25. januar 2011

Egyptisk "borgerjournalistikk"

Store deler av Tekst 2 null handler om hvordan nye muligheter for nettbaserte kommunikasjon virker inn på informasjons- og maktstrukturer. i disse dager ser vi dette i praksis, denne gangen i Egypt.

Tidligere var vi henvist til å se opptak som dette, silt gjennom fjernsynskanaler og utenrikskorespondenter. Dessuten oppstår og koordineres slike demonstrasjoner på helt andre måter enn tidligere, i dette tilfellet blant annet via en Facebookgruppe.

Det hele kan følges via ulike sosiale medier (følg f eks #Egypt og #25jan på Twitter), og innmellom også med en live videostrøm. Kommunikasjon som kan ha en direkte effekt på det som skjer i gatene, gjennom å spre informasjon effektivt.

Twittermeldingene samles blant annet via en crowdmap:


Fremdeles trenger vi de tradisjonelle medieorganisasjonen, som BBC, men legg merke til at også de eksplisitt oppfordrer publikum til å laste opp materiale, nederst på siden.



YouTube - من مظاهرات يوم الغضب - شاب مصري مقابل مدرعة

Oppdatering 28.01.11:
Stipendiat Mona Abdel-Fadil er intervjuet om opprøret i Egypt, i Morgenbladet. Hun nevner to hendelser som er blitt symbolsaker og som har samlet folk gjennom Facebook. En gruppe heter «Vi er alle Khaled Said». Khaled Said ble han tatt av politiet utenfor en internettkafé i Alexandria. Han ble banket opp og drept av politiet. Det andre er «Ungdomsbevegelsen 6. april», også den er organisert som en Facebook-gruppe. Den 6. april 2008 oppsto store sammenstøt i industribyen Mahala-al-Kubra. Streikedatoen er blitt et samlende symbol i kampen for arbeidernes rettigheter og mot regjeringens økonomiske politikk.
– Oppstanden i Egypt er blitt kalt retningsløs, det sies at den er uten styring, uten strategi for hva man gjør dersom Mubarak skulle følge eksemplet til sin kollega i Tunisia og faktisk gå av. Hvem driver disse nettsidene som mobiliserer så sterkt?

– Noe av det interessante er at man ikke alltid vet det, i alle fall vet ikke jeg det, selv om jeg selv holder meg oppdatert der. Det er ikke fløyer basert på de aksene vi kan tenke oss mellom høyre og venstre, eller religiøst konservative og liberale. Man finner personer med sympatier til Det muslimske brorskap, altså med sympatier i retning islamisme av ulike valører, men man finner også en del sekulære venstreradikale. Og en svært stor andel er rett og slett frustrerte unge mennesker som ikke har tatt stilling politisk, utover det å samles om noen kjernesaker.
/../
– Det sies at forutsetningen for denne type organisering av opprør var bedre i Tunisia ettersom flere der har internett-tilgang?

– Ja. Og selv om jeg i min forskning er spesielt opptatt av nettet, så går jeg ut fra som selvsagt at for store grupper er det via mobiltelefoner og sms at de får oppfordringene til å delta, og opplysninger om hvor. Dessuten skal vi ikke undervurdere at informasjon går fra munn til munn.

Veidekke i sosiale medier

Entrepenørfirmaet Veidekke lanserte nye nettsider 10. januar. I den forbindelse kunne vi lese at "Veidekkes nye nettsider tar inn de aktiviteter selskapet gjør i sosiale medier. Veidekke har flere aktive bloggere, blant annet Konsernsjef Terje R. Venold og selskapet bruker de nye nettsidene til å fronte disse aktivitetene. I desember ble Veidekke kåret til Nordens beste selskap i bruk av sosiale medier til IR"

Nå er imidlertid den ultimate testen her: Veidekke er anklaget for ulovlig prissamarbeid.

Så er det bare å følge med på bloggen til Venold...

Oppdatering 26.01.11:
Så langt ser det ut til at Venold håndterer bloggen svært så bra.

Hvor mye forberedelse?

Jeg priset meg nettopp ut i forhold til å holde et innlegg på en konferanse, og har i den forbindelse reflektert litt over hvor mye tid det faktisk tar å forberede et innlegg.

Innenfor UH-sektoren opererer man gjerne med en faktor på fire, dvs at en times forelesning gir tre timer til forberedelse. Alle vet at dette er alt for lite, når du skal forberede noe for første gang, selv om en forelesning ikke krever at en holder det gående hele tiden - diskusjon med studentene er en vesentlig del.

Anderledes når en innleder på en konferanse. Dette blir i all hovedsak enetale, og må forberedes deretter. Ikke minst fordi en gjerne skal snakke om ting som går litt utenom "oppgåtte stier" (f eks et pensum).

Min erfaringer at en times innlegg (med nytt innhold) fort kan kreve et par dager med forberedelse. I praksis betyr det at en jobber mer enn en får betalt for. Noen ganger er det helt OK, andre ganger ikke. I forhold til den nevnte faktor fire er 15 timer mye, og jeg ble derfor glad for å finne denne:


You Suck At PowerPoint!

21. januar 2011

Jaktet på to - tok 7000

I jakten på to bloggere som har vært kritiske til en høyreekstremistisk gruppe i Italia, har norsk politi beslaglagt informasjon om 7000 personer. Serveren tilhører organisasjonen Autistici, som tilbyr hemmelig e-post og blogger til politiske aktivister fra blant annet Norge, Italia, Russland og Nederland. Politiet tok en kopi av hele harddisken, og sitter dermed på informasjon om politiske bloggere i alle disse landene.

– Man kan sammenligne dette med at politiet skal beslaglegge innholdet i to bankbokser, og ender opp med at de for sikkerhets skyld tar beslag i alle bankboksene i banken, sier Torgeir Waterhouse i IKT-Norge, til NRK.no.

– Det betyr at vernet av det som er ditt, og som ligger i loven for å bevisst begrense blant annet politiet - slik at man må gå gjennom retten for å få tilgang - er satt til side.

– Dette er også et klart signal om hvordan det vil gå med datalagringsdirektivet. Dette viser at det er all mulig grunn til å ha en skepsis til at det skjer en systematisk oppsamling av data i tilfelle noen skulle ha bruk for det senere, sier Waterhouse.

Les mer på NRK Nyheter

Webkamera, live fra kontoret


Denne blir ikke oppe lenge, men jeg må bare teste publisering av webkameraet via Opera Unite. Ser ut til å fungere fint bare en setter opp antall bilder per sekund (jmf skjermdump) - Nope, ser ikke ut til at den vil sende noe i nærheten av video.

Fungerer på et vis med et lite javascript, som reloader bildet hvert sekund.

20. januar 2011

Mye risiko ved unges nettbruk, men lite skade

Elisabeth Staksrud skriver om funn fra det europeiske forskningsprosjektet Eukids online i Aftenposten. Prosjektet har i løpet av 2010 intervjuet over 25 000 barn mellom ni og 16 år fra 25 land.
Norge ligger på topp i Europa – på godt og vondt. Ingen andre ser mer pornografi og seksuelt materiale på og utenfor Internett enn norske barn. Norske barn viser også klart større tegn enn resten av Norden på overdreven nettbruk, som at de ofte ikke klarer å skru av PC-en, eller at nettbruken går ut over søvn, skolearbeid eller venner.

Staksrud påpeker at skillet mellom hva som er risiko og hva som er en mulighet, ofte er vanskelig å definere. Det handler i stor grad om testing av grenser, nysgjerrighet og sosial eksperimentering - alt en viktig del av barndommen, og det å bli voksen.
Det er likevel én type risikosituasjon som de unge opplever som mer problematisk enn alle de andre: Den digitale mobbingen. De siste ukene har vi i Norge hatt en debatt om digital mobbing, og det med god grunn. Norge ligger også her høyt på statistikken. 31 prosent av de norske barna sier de er blitt mobbet det siste året, åtte prosent har opplevd mobbingen på Internett.
/../
Selv om mobbing er det minst vanlige å oppleve av alle risikoene barn utsettes for på nettet, er det den som etterlater de største sårene.
/../
Det barn selv mener hjelper mest, er muligheten til å blokkere mobberen. Samtidig synes mange barn at det er vanskelig å forstå nettjenestenes verktøy. Vi trenger at IKT-bransjen tar et større ansvar for å tilrettelegge tjenestene slik at yngre brukere får den hjelpen og de verktøyene de trenger, når de trenger dem.

Undersøkelsen viser også at mye av innholdet de unge konsumerer produseres av dem selv, samtidig som voksenverdenen er sterkt deltagende i barnas nettbruk. Norske foreldre er på topp i Europa når det gjelder egen nettbruk, og de er de foreldrene som engasjerer seg mest i barnas netthverdag. Hele 97 prosent av norske barn sier at læreren deres har engasjert seg og vært aktivt involvert i deres bruk av nettet.

Kilde: Aftenposten.no

19. januar 2011

Statusheving for nettjournalister?

VG slår sammen papir og nett. En konsekvens er lønnsøkning for de som arbeider med nett, men kanskje er dette en begynnelse av en oppvurdering av nettjournalistikken. Skjønt Dagbladet slo jo sammen redaksjonene allerede i 2009, og jeg er usikker på om det fikk noen konkrete konsekvenser i så måte.

VG slår sammen redaksjonene ut fra en erkjennelse av at innholdsproduksjon for ulike plattformer i stadig større grad flyter i hverandre.

I forbindelse med Mediehusrapporten fra 2008 sa riktignok VG Multimedias Espen Egil Hansen at nett og papir eller like forskjellige som en sprinter og en maratonløper, og de derfor må utvikles hver for seg, men ting kan jo ha forandret seg.

Inntil nå har det vært slik at de fleste journaliststudentene ønskr å jobbe for tradisjonelle medier (les papir og fjernsyn), mens jobbene skapes andre steder. Nå kan vi kanskj håpe på en realitetsorientering.

En time på to minutter

Morgenstemning over Store Lungegårdsvann, filmet med mobilen plassert i vinduskarmen:



Samme tidsformat på uttrykkssiden, men forskjellig på innholdsssiden: Erik Solheim har gått noe grundigere til verks, her får du ett år på to minutter.

Journalisters meninger vs fakta

Anlov P. Mathiesen skriver på Journalisten.no:
Når pressen opptrer samlet bør vi være på vakt. Men når pressen opptrer som aktivister bør vi la oss skremme. Journalister er mennesker med følelser, og har ofte bestemt seg for vinkling og budskap før første bokstav er satt, eller første samtale er gjennomført. I Amelie-saken(e) har alt journalistisk arbeid handlet om å bekrefte egen agenda. At redaktørene har latt dette skje er en fornærmelse mot faget.

Faktafeilene er svært talende. Pågripelsen skjedde ikke inne på Nansen-skolen. Det var ikke åtte politimenn. Ingen livsfarlig narkotiltalt asylsøker ble løslatt for å gjøre plass til henne på Trandum. Sistnevnte feil skal selvsagt knagges på Agderposten, men nevn den redaksjonen som sjekket fakta før de selv hastet saken på trykk. Ingen.


Kilde: Journalisten.no

17. januar 2011

Min første "app"



Har du en Nokia-telefon, gakk hen til oviappwizard.com/ovi285736 og du får oppdaterte fotonyheter på telefonen.

Nå er det jo egentlig bare variant av en mobilversjon av Dimag.no, så det er kanskje ikke all verden å rope om, men likevel...

16. januar 2011

Google som tjenesteleverandør for høyere utdanning

Google-pakka er et knippe svært nyttige verktøy. Derfor vil jeg gjerne ha disse tjenestene via min arbeidsgiver, ikke bare som privatperson:
Feides søsterføderasjon i Nederland, SURFfederatie, har inngått en tre års avtale med Google om bruk av Google Apps for Education. Dette gjør det mulig for alle i høyere utdanning i Nederland å bruke sin vanlige identitet, tilsvarende vår Feide-identitet, til å logge inn på Apps-tjenestene deres vertsorganisasjoner tilbyr via Google.
Institusjonene innenfor UH-sektoren legger allerede i dag en rekke tjenester hos eksterne leverandører. F eks læringsplattformen. Det burde derfor være rimelig klar bane, forutsatt at viljen er til stede. I motsetning til læringsplattformene er Google-apps faktisk gratis og reklamefritt for utdanningsinstitusjoner. Nærmere kommer en neppe en "free lunch".

Via Senter for IKT i utdanningen - blogg

15. januar 2011

Wikipedia 10 år - Gratulerer med dagen!

Historien om Wikipedia har i dag blitt ti år. Et fantastisk prosjekt, som det er lett å glede seg med.

Suksessen er kommet gjennom frivillig arbeid, en skikkelig internasjonal dugnad, som har resultert i frie oppslagsverk på 270 språk. I alt 17 millioner artikler.

Både hjemme og på jobb har Wikipedia blitt den kilden som hyppigst sjekkes når det er noe en lurer på. Som oftest finner en et godt eller brukbart svar, og nesten alltid et sted å begynne videre leting etter informasjon. Hverdagen ville åpenbart blitt vanskeligere uten.

Wikipedia er en optimistisk fortelling om den tiden vi lever i, der rimelig tilgang til verktøy for innholdsproduksjon og tilnærmet gratis distribusjon har bragt med seg radikale forandringer i måten vi kommuniserer og tenker omkring informasjon. Jeg har arbeidet mye med hvordan disse drivkreftene forandrer ulike områder i samfunnet, som defineres ut fra forholdet til informasjon. Wikipedia har mange ganger stått som det fremste eksemplet på hvordan informasjonsstrømmene endrer seg fra en-til-mange til mange-til-mange.

Formålet bør de fleste kunne stille seg bak, og ønske Wikipedia et langt liv i verden.

Solskinnshistorien kaster imidlertid også noen skygger, noe Store Norske Leksikon har fått føle. Også de måtte erkjenne at den kollektive modellen på mange måter er den sentraliserte overlegen, noe som førte til at også SNL åpnet for bidrag fra brukerne. Dette var ikke vellykket, også fordi SNL ikke maktet å forlate sin gamle forretningsmodell, og i mars 2010 var det slutt. Kulturdepartementet kan ikke støtte en enkeltaktør direkte, så videre drift av SNL er prisgitt Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR. I fortsettelsen vil de basere seg på en modell hvor universitetene, Norsk faglitterær forfatterforening og Nasjonalbibilioteket får ansvar for innholdssiden. Forhåpentligvis vil dette føre til et at SNL og Wikipedia kan utfylle hverandre i fremtiden.

13. januar 2011

12. januar 2011

Senketunnel i Bergen

"På vei til jobben i dag" er en velbrukt floskel på søndagene, men fungerer bedre på en onsdag - som her. Bildet er tatt i dag morges, nettopp på vei til jobb.



Det som jo slår en er hvor flott denne delen av Bergen, byens bakside og største potensiale, ville vært dersom en fikk kvittet seg med den enorme trafikkmaskinen. I Oslo har de jo lagt hovedveien gjennom Bjørvika i rør. I Trondheim er gjennomfartsveien, nord for sentrum, lagt under bakken. Det samme burde vært gjort i Bergen.

11. januar 2011

8-åringer publiserte vitenskapelig artikkel

25 engelske skolebarn i alderen 8-10 år har publisert en peer reviewed artikkel i Biology Letters.
Principal finding ‘We discovered that bumble-bees can use a combination of colour and spatial relationships in deciding which colour of flower to forage from. We also discovered that science is cool and fun because you get to do stuff that no one has ever done before. (Children from Blackawton)’.
Artikkelen kan du lese her, samt en omtale av det hele i Wired.
Via Arne Krokan

10. januar 2011

Dagens gladmelding fra YouTube


Fra før tillot YouTube at en lastet opp filer på inntil 2 GB av gangen (begrenset til 15 minutter), men nå ser det ut til at også disse begrensningene er fjernet.

Jeg kan ikke annet enn la meg forbløffe av dette. Det er ikke så mange årene siden jeg måtte grisekomprimere videofiler for å få plass på et "trangt" webhotell. I dag er det i realiteten ingen begrensninger - da selvfølgelig gitt at du kan leve med at Google tar vare på videoene dine. jeg, for min del, takker og bukker.

9. januar 2011

Hva er en webside verd

Det opplagte svaret er jo, "det markedet vil betale", men jeg synes nå likevel slike sammenligninger er litt moro.
Fotografi.no Akam.no Dimag.no
VG.no er til en sammenligning verdsatt til 32 millioner dollar.

8. januar 2011

(Rosa)blogging og "troll"

Karianne Bjellås Gilje skriver innsiktsfullt med utgangspunkt i at femtenåringen "Voe" legger ned Norges mest leste blogg.
En 15 år gammel jente fikk effektivt i gang debattåret 2011. Emilie Nereng, alias bloggeren Voe, er vakker. Attpåtil skriver hun dagbok på nett om ting som opptar henne! Klart det provoserer. Og selvsagt står det en grisk far bak og presser den pene datteren på nett. Eller med ordene til torsdagens lederskribent i Aftenposten: «Historien om 'Voe' er også en historie om foreldreansvar. Bloggen fremstår som et gjennomkommersialisert moteprodukt der 15-åringen er iscenesatt som mye eldre enn hun er.» Det er åpenbart lenge siden lederskribenten var på en ungdomsskole. Et relevant spørsmål er forresten hva som er mest kommersielt av reklamestripa i Voes blogg og de glorete reklamebrosjyrene i Aftenposten.
"Voe" har blogget siden mars 2009, og bloggen hennes har vært Norges mest populære så godt som kontinuerlig siden august 2009. For å være tydelig på dette: jeg er blant de som mener "rosablogging" (i mangel av et bedre begrep) først og fremst er en berikelse. At mennesker, som ellers ikke får en stemme i mediene, kan skrive om det som opptar dem kan ikke være annet enn et gode. Så lenge en ikke gjør andre vondt, eller oppfordrer til det, ser jeg ingen grunn til å være smakspoliti. De som ikke liker det de leser kan alltids la være. Et lite apropos kan jo saktens være at til og med Fritt ord støtter prosjekter som "Ytringer gjennom klær og symboler – frihet eller begrensning?" (tildelt Avistegnernes Hus).

Derfor er det synd at "Voe" velger å gi seg med denne begrunnelsen:

- I begynnelsen av bloggingen var alt bare gøy, jeg fikk bare positive kommentarer, fikk flere og flere lesere og følte at alt bare var moro. Men etter at jeg havnet øverst på topplisten endret det seg. Noen mener tydeligvis at "dersom man ligger øverst på blogglisten så må man tåle hva som helst". Hallo, jeg er jo bare en helt vanlig jente som blir lei meg når folk snakker stygt om meg! Kan man ikke bare la være å si noe hvis man ikke liker hvordan jeg er eller ser ut, ikke liker hvordan jeg blogger eller mener at jeg ikke fortjener å ligge på 1.plass? Da er det vel bare å slutte å gå inn på bloggen?, skriver "Voe" på bloggen sin.

3. januar 2011

"Wikinkontinens" eller en reelt "fri presse"

Denne posten ble opprinnelig skrevet 13.12.10, men jeg har oppdatert den såpass mange ganger at jeg løfter den opp som årets første post i 2011.

Jeg har i det siste blitt spurt et par ganger om hvor jeg vil plassere Wikileaks, blant de kommunikasjonsmønstrene som presenteres i Tekst 2 null. Grunnlaget for spørsmålet er gjerne at Wikileaks blir sett på som et helt nytt fenomen. et stykke på vei er jo det riktig, men i bunn og grunn dreier det seg egentlig om en informasjonsstruktur som er utviklet gjennom de siste 150 årene, nemlig redaktørinstituttet.
Med det mener jeg at Wikileaks faktisk fungerer slik vi ønsker at pressen skal fungere: som et filter, som sørger for å kontrollere det som publiseres, og som stiller seg til for hugg for å beskytte den som bringer informasjonen til veie. Begge disse forholdene er essensen i redaktørinstituttet, prinipper som det ofte kan synes som om deler av den øvrige pressen er i ferd med å løpe vekk fra.

Tilbake til spørsmålet: Wikileaks representerer noe nytt gjennom å legge til rette for anonym registrering, koblet med publisering som gjør at informasjonen kan konsulteres av mennesker over hele verden. Prinsipielt er det imidlertid ikke noe nytt, men først og fremst effektivt. Det betyr ikke at alle avgjørelsene Wikileaks tar med hensyn til publisering er like heldige, men her er de i godt selskap.

Økonomiprofessor Rögnvaldur Hanesson skriver i E24. Han mener at vi utmerket klarer "å leve uten de avsløringer som Wikileaks er blitt berømt for. Vi vet alle at stater, og endog bedrifter og etater, tilrettelegger informasjon for å fremstå i mest mulig gunstig lys. Til det må vi ta våre egne forholdsregler og se bak teppet av desinformasjon som best vi evner. Hanesson har åpenbart rett når han påpeker at vi må vi fortsette å være kildekritiske uansett hva som skjer med Wikileaks. Men det er litt vanskelig å følger ressonementet han hevder at alle taper alle at mindre fortrolig informasjon blir formidlet til dem som på våre vegne skal ta viktige avgjørelser. Hanessons poeng synes å være at det er best at informasjon om staters virksomhet forblir i det skjulte, så lenge det dreier seg om opplysninger som de samme statsmaktene bruker for å ta sine avgjørelser, uavhengig av om denne informasjonen kan avdekke kritikkverdige forhold. Watergate er et mye brukt eksempel, og et av pressens høydepunkter i USA. Hanesson mener neppe Watergate burde vært feid under teppet, men spørsmålet blir da hvor pressefriheten - retten til redaksjonelt å vurdere - skal begynne, og hvor den skal slutte.

Alt bør åpenbart ikke offentliggjøres, men som Sven Egil Omdal påpeker i Stavanger Aftenblad, så er det jo ikke slik at Wikileaks nå har dumpet 250.000 interne dokumenter ut i offentligheten. Foreløpig er om lag 1000 av disse dokumentene publisert, i redigert form, og i tett samarbeid med noen av verdens ledende journalistiske institusjoner.

En kan lett seg for seg en mye mer radikal tjeneste, som publiserer alt som sendes inn uansett. Openleaks.org er et slikt prosjekt, som ikke tar noe ansvar for hva som publiseres. Wikileaks er derimot et fungerende filter, og opererer dermed innenfor rammene av det vi ønsker å kjenne som en fri, kritisk presse. At mye av informasjonen som publiseres ikke faller i god jord hos alle er en annen sak, men det forandrer ikke det faktum at Wikileaks fungerer i en redaksjonell rolle.

Omdal gjør et poeng av at USAs utenriksminister, Hilary Clinton, så sent som i januar i år uttalte: «Selv i autoritære land bidrar informajonsnettverk til at folk oppdager nye fakta og stiller regjeringene til ansvar.»
I det tidligere ikke-autoritære landet USA krever nå presidentkandidater at den ansvarlige for Wikilekkasjene skal henrettes, mens andre politikere for åpent kamera foreslår at Julian Assange snikmyrdes. Slik går det med den som, i strid med gjeldende sikkerhetsinstruks, lar folk oppdage nye fakta og stille regjeringen til ansvar. «Informasjonen har aldri vært så fri», sa utenriksminister Clinton i januar. Da snakket hun til Kina.
Journalistikk, igjen slik vi ønsker å kjenne den, er en systematisk utøvelse av sivile rettigheter, og kan praktiseres av alle. «Den som vil være journalist, er det» - definert ut fra sine handlinger. Wikileaks' handlinger stemmer så langt overens med denne praksisen, ved at de samler, vurderer og publiserer vesentlig informasjon.

Omdal skriver at dersom lekkasjene vært kinesiske, ville Clinton gitt Assange en pressefrihetspris. Det har han trolig rett i, og han avslutter som følger:
den viktigste erfaringen fra de siste to ukenes ståk at pressen må velge om den vil tilhøre et veldressert establishment, eller være tro mot den funksjonen den skal ha i henhold til demokratisk samfunnsteori, også i et digitalt univers.

Hvis den velger det siste, vil den bli angrepet og truet med represalier, fordi makten alltid lovpriser åpenhet i ord og bekjemper den i gjerning. Jonas Gahr Støre var ganske sikkert enig med Hillary Clinton da hun belærte kineserne om at «jo friere informasjonen flyter, desto sterkere blir samfunnet», men han støtter samtidig innføringen av Datalagringsdirektivet, som vil gjøre flyten av informasjon betydelig mindre fri.

Denne formen for dobbelttale er det Julian Assange har avslørt. Det er en journalistisk bragd.
Nedenfor et videoklipp som blant annet inneholder et intervju med Daniel Ellsberg, mannen som i sin tid lekket The Pentagon Papers - en dokumentsamling på sju tusen sider som redegjør for USAs innblanding i Vietnamkrigen fra 1945 til 1971.

2. januar 2011

Mistilpassede humanister

Knut Olav Åmås skriver om Fagene som former oss i Aftenposten: "Fire av ti humanister er mistilpassede i norsk arbeidsliv. Språk- og kulturfag preger ikke samfunnet slik vi trenger at de gjør det. "
Sutringen og krisemaksimeringen i humanistiske miljøer burde føre til selvransakelse: Hvorfor er de ikke mer sentrale som premissgivere? I den såkalte Humaniorameldingen heter det: «Humanistisk forskning spiller en nøkkelrolle for velferd og utvikling i Norge». Jaha? Det er i så fall den mest underbelyste faktor i norsk samfunnsliv.

Da slutter jeg meg heller til beskrivelsen til Petter Aaslestad, tidligere dekanus for humanistiske fag ved årets 100-årsjubilerende Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Han sier: «Humaniora er en potensielt viktig samfunnsaktør, men står i dag nærmest uten oppdrag».

Det er et paradoks i et samfunn der borgere flest er mer interessert i identitetsspørsmål og selvrefleksjon, språk og historie, enn det meste annet.

1. januar 2011

Trent Reznor om musikkbransjen mm

Jeg lar meg begeistre av Trent Reznor, frontfigur i Nine Inch Nails (NIN), ikke bare musikalsk. Det må ta sin del av skylden for at dette bandet omtales flere steder i Tekst 2 null. Bakgrunnen for omtalen i boka er først og fremst bandets nytenkning med hensyn til hvordan de distribuerer musikken sin, blant annet i form av fritt nedlastbare filer i høy kvalitet.

Trent Reznor ser dette som en naturlig konsekvens av at digitale kulturprodukter, som musikk, er uansett gratis tilgjengelig (oftest skjer det riktignok gjennom illegal fildeling). Dette skjer samtidig som musikkmarkedet ikke lenger kan avgrenses - musikk for avspilling henger sammen med konsertmarkedet og en rekke relaterte tilleggsprodukter. I stedet for å tjene mye på å selge innspillinger forsøker han derfor å få en større del av den totale omsetningen rundt musikken.



Reznor kommer med en rekke konkrete råd til artister som ønsker å markedsføre seg gjennom Internett. Alle er kanskje ikke enige i analysen, men Reznor har bevist at modellen fungerer godt for ham.

Han snakker videre om tjenester som Topspin, som kan anbefaler til artister i etabeleringsfasen, samt nye tjenester som kan være på beddingen på NIN.com.

Intervjuet er over ett år gammelt, men det Reznor snakker om er fremdeles nytenkende i en ellers temmelig konservativ bransje.

DiggTV > Trent Reznor - Kevin Rose
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket