JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

21. april 2012

Wire-analyse er netthit, men uten å gi kredit

Jeg er blant de som har latt meg begeistre av Erlend Laviks «Style in The Wire» . Blant annet er dette utmerket fagstoff for studentene i Webdokumentar.

– Videoanalysen er en selvstendig form for forskning med et eget erkjennelsespotensiale og egne virkemidler til rådighet. Det ligger innsikter i det som man ikke kan formulere bare ved hjelp av tekst, eller få øye på hvis den analytiske verktøykassen kun består av det trykte ord. Man kan dra veksler på mediets eget uttrykksform, sier Lavik.

Det finnes sider
der videografisk filmkritikk samles og diskuteres, men det mangler akademiske publiseringskanaler. Å redigere en halvtimes videoanalyse er tidkrevende når det ikke gir publiseringspoeng.

– Det føles jo litt rart når jeg har jobbet med noe som jeg tenker på som forskning så lenge og så gir det ingen uttelling. Løsningen tror jeg er nye akademiske tidsskrift online som tar i mot denne type bidrag. Jeg vil tro at det dukker opp flere av de snart, sier Lavik.
På Høyden - Wire-analyse er netthit

18. april 2012

Personlig undervisningsnettverk

Innlegg under årets NVU-konferanse med tema "Læring i skyene", basert på erfaringer med undervisning i faget Webdokumentar hvor jeg har satt sammen et knippe tjenester på en måte som fungerer godt for mine formål.

Studiet er utformet med støtte fra Norgesuniversitetet, og har blant annet som formål å produsere forsøke nye, nettbaserte undervisnings- og læringsformer. Norgesuniversitetet er en viktig støttespiller i utviklingen av feltet nettbasert utdanning. Med støtte herfra blir det mulig å bruke tid på å gjøre et mer omfattende utviklingsarbeid enn hva som ville latt seg gjøre dersom institusjonene skulle finansiert det hele med egne midler.

Jeg skal snakke om det jeg kaller "Personlig undervisningsnettverk". Dette handler om mange av de samme nettbaserte løsningene som kjennetegner et personlig læringsnettverk, men tar utgangspunkt i hva jeg trenger av verktøy i min egen undervisning. Google apps, herunder Google Nettsteder, YouTube og Google dokumenter er en del av bildet.



Mer utfyllende om innlegget.

13. april 2012

Nordic Journal of Digital Literacy på nivå 2 - Gratulerer

Nå ønsker jeg personlig tellekantsystemet dit pepper´n gror, men ikke desto mindre er det grunn til å gratulere Nordic Journal of Digital Literacy med status på nivå 2. Det er i dag ingen skandinaviske tidsskrift i kategorien pedagogikk og utdanning som ligger på dette nivået.

Kanskje ikke noe å blogge om, hadde det ikke vært for at tidsskriftet siden 2010-årgangen har vært open access. Et eksempel til etterfølgelse.

12. april 2012

Visuell stil i The Wire

Dette må bare spres: Erlend Lavik har laget en glimrende video om visuell stil i TV-serien The Wire.

Dette er absolutt relevant for studentene i Webdokumentar, blant annet fordi hovedmannen bak serien, manusforfatter og produsent David Simon, har gjort det klart at dokumentarfilmer har vært en betydelig inspirasjon til denne serien. Både innholds- og uttrykksmessig ligger dermed serien i et grenseland opp mot dokumentarfilmen (se også dokumentardrama).

Sørg derfor for å sette av 36 minutter og følge nøye med på hva Lavik har å fortelle:



Visuell stil i The Wire [Webdokumentar]

11. april 2012

Ebokens materialitet

Tanker om det som kanskje kan bli en artikkel, om det vi, litt upresist, kan kalle "ebokas materialitet" i det eboka beveger seg fra å være papirbokas "tvilling" i retning av å bli langt mer medierik. Krysspostet i HiBook-bloggen.

Når en tekst lagres og leses i et digitalt me­dium blir begrepet "bok" gjenstand for problematisering. Momsdiskusjonen i Norge illustrerer dette til fulle. Den bunner jo ikke først og fremst i at myndighetene ikke vil gi momsfritak til litteratur, men  er knyttet til at det blir svært vanskelig å avgrense nettopp hva en bok er for noe. E­boken er ikke fysisk avgrenset på samme måte som sin trykte forgjenger.

Videre får den medierike eboken noe til felles med film, hørespill, simuleringer og spill. Referansen til den fysiske papirboken med skrevet tekst som primær informasjonsbærer kan fort bli en anakronisme.

Mye forandres med eboken, men når det gjelder selve bokens innhold (de "data" den formidler i form av tekst og bilder) er jeg sikker på at eboken for de aller fleste formål er et gode. Jeg har allerede kommet dit at jeg helst ikke leser en tekst som jeg ikke kan annotere digitalt. 

Absolutt ikke noe å utsette på de visuelle kvalitetene,
sammenlignet med å lese dette som en sort-hvitt utskrift.
Men på Kindle DX er presentasjonen "død" - jeg har ingen
mulighet til å gjør annet enn å bla i og se på teksten.
Senest i går satt jeg med ebokens analogi til papir i hendene, en PDF lest på en Kindle DX. DXen gjengir PDFer på en svært god måte, men det er ikke mulig å merke deler av teksten, annotere, bruke ordboken mm - alt funksjoner som finnes på f eks Kindle 3. 

Disse manglende funksjonene, kombinert med at papirets egenskaper (f eks muligheten til å notere i margen) er borte skaper for min del en alt for stor avstand til teksten. Selv en tekst med svært interessant innhold blir nærmest ødelagt av de manglende muligheten til å skape forbindelser mellom innholdet og det jeg måtte ønske å koble det til. Her er tekstflyten på Kindle 3 i en annen verden. Skjønt, i rettferdighetens navn må det sies at Amazon har en rimelig velfungerende konverteringstjeneste, som gjør om PDFer til Kindles eget tekstformat - da blir med ett annotering mm mulig.

Men her er poenget knyttet til materialitet, dvs koblingen mellom verket (det tekstlige inn holdet) og eksemplaret (PDFen på DXen). Rent fysisk, i alle fall visuelt, har teksten, gjengitt med elektronisk blekk, mye til felles med papirversjonen.

Hva er så ebokas øvrige materielle egenskaper?

Vi må i alle fall kikke på dette langs tre akser:
  1. Verkets materialitet
    Handler om sider ved verkets innhold som fordrer at det formidles gjennom bestemte medietyper (modaliteter, om du ønsker å bruke det begrepet).
     
  2. Eksemplarets materialitet
    Handler om den konkrete medieringen i dkrevet tekst, lyd og (levende bilder). Samt, ikke minst, forhold knyttet til interaktivitet og navigasjon.
     
  3. Leseenhetens materialitet
    Forskjellen på En Kindle DX og en Kindle 3 er allerede nevnt. Ingen av disse enhetene kan imidlertid vise levende bilder.
Det kan se ut som jeg har en liten hangup på nifeltstabeller :) men likefullt mener jeg det gir mening å analysere dette ut fra de tre nevnte forholdene og hvorvidt de påvirkes av produsent (tradisjonell avsender, f eks fotfatter og forlag), bruker og/eller brukerne (f eks den tradisjonelle leseren) som kollektiv (hvordan flere kan gripe inn i teksten og meningsskapingen).

Verk
Eksemplar
Enhet
Produsent
Bruker
Kollektiv

Oppdatering: Ser at vi også må snakke om paratekstens materialitet, forstått som de forhold som på ulike måter gir signaler til brukeren og som påvirker forståelsen. For ebøkenes vedkommende vil alle tjenestene som bygges rundt distribusjonen (App-store, Kindle-tjenester, tredjeparts programvareløsninger og tjenester mm).

Tre eksempler:
  1. Brukeren griper inn i enhetens materialitet. Dette kan skje på en rekke måter, f eks ved at brukeren slår av GPS på et nettbrett.  Teksten egenskaper kan dermed ikke utnytte posisjon (se posisjonsdata og affordans), hvilket kan få en rekke svært konkrete konsekvenser for opplevelsen.
  2. Et annet eksempel kan være hvordan man via Kindle-lesebrettene kan dele sine highlights fra teksten, som får direkte innflytelse på andre brukeres leseopplevelse - et eksempel på kobling mellom bruker og enhet (aktiviteten med å merke i teksten og se det andre har merket) og mellom kollektiv og eksemplar (syndikeringen av metadata).
  3. Brukeranmeldelser i App-store eller på Amazon.com, Google Play, "Likes" på Facebook etc, som på ulike måter forbinder kollektiv og praratekst.

Det får holde så langt, så får jeg håpe jeg rekker å ta opp tråden.

Food for thought:

10. april 2012

Hvorfor bidrar så mange til Wikipedia?

Jeg fikk nylig anledning til å tenke litt over en problemstilling, formulert noenlunde som følger: "Hvorfor bidrar så få til Wikipedia?" Påstanden knyttes gjerne til "90–9–1"-regelen: 1% er produsenter av nytt innhold, 9% redigerer og gjør mindre rettinger, mens 90% kun er tilskuere. Fordelingen synes å gå igjen på mange store nettsteder med brukermedvirkning.

Det er lett å tenke at det er få som bidrar, og det er den vanlige måten å tolke dette på. Men hva om en snur litt på tankegangen og tar som utgangspunkt at det ikke er få, men mange som bidrar? Rundt 10% er jo tross alt direkte aktive på en eller annen måte. I Norge manifesterer det seg i form av drøyt 220.000 registrerte brukere på Wikipedia.

Med "mange" som utgangspunkt begynte jeg å kikke litt på statistikken. Wikipedia er en unik tjeneste på mer enn en måte. Ikke bare er det den mest transparente og oppdaterte informasjonskilden på nett (sjekk historikken til artiklene om "Oslo" i SNL vs i Wikipedia, og du er vitne til to tekster med ganske forskjellig liv), Wikipedia tilbyr i tillegg en ganske omfattende statistikk - oppsummert her.

For mars 2012 så tallene slik ut:
  • Page Views per Month : 39,337,541
  • Article Count : 330,462
  • New Articles per Day : 75
  • Edits per Month : 91,356
  • Active Editors : 548
  • Very Active Editors : 80
  • New Editors :108
  • Speakers : 4,700,000
  • Editors per Million Speakers : 117
Med 40 millioner sidevisninger og  drøye 600 aktive brukere (registrerte brukere med mer enn 5 redigeringer) blir tallene for aktiv deltagelse tilsynelatende elendige 117 til en million.

Men gir det mening å vurdere en encyklopedi ut fra hvor mange som bidro sist måned? Det dreier seg jo om en ressurs som akkumuleres over tid, så også med den aktive brukermassen. Selv befinner jeg meg blant de drøyt 230.000 registrerte norske brukerne, men det er lenge siden jeg har skrevet et lengre bidrag. Her finner vi forresten igjen 1%en da drøyt 2000 av de registrerte brukerne har bidrattpå en eller annen måte de siste 30 dagene). For min egen del har det kanskje blitt et titalls artikler opp gjennom årene, pluss noen som er blitt slettet av kvalitetskontrollen (ikke fordi det jeg hadde skrevet var galt, men fordi jeg ikke hadde lagt inn nok henvisninger til eksterne kilder - en annen i historie, men også interessant). Poenget her er at folk som meg faller helt ut av statistikken når den brytes ned til siste måned.


Ser en på utviklingen over tid finner en derimot  at i løpet av ti år har rundt 12.000 nordmenn bidratt til Wikipedia mer enn ti ganger, ut av et par hundre tusen som har bidratt totalt. Det er da store tall. På toppen av dette kommer alle de små rettingene som blir foretatt av brukere som ikke er innlogget.

At det likevel er et stort antall passive brukere skulle bare mangle, samtidig som det jo er det som gjør det interessant å skrive for Wikipedia. Det er disse brukerne som er publikum. Skulle alle bidratt hver eneste måned ville det trolig endt med fullstendig kaos.

Et annet, og kanskje viktigere spørsmål er hvorfor det kun er 13% kvinner som bidrar til Wikipedia, men det får ligge i denne omgang.

Konklusjonen min er uansett at der faktisk er MANGE som bidrar til Wikipedia.

7. april 2012

Project Glass

Det er absolutt mulig å se for seg at det å bli sett med en mobiltelefon blir ganske uhipt om ikke lenge. "Place based learning" og ditto undervisning blir i alle fall tatt noen skritt videre.



Project Glass

6. april 2012

"Vindu mot bakgården" timelapse

De fleste av bakgårdscenene i Alfred Hitchcocks Rear Window ble filmet fra noenlunde samme kamerstandpunkt, noe som gjorde denne flotte komposisjonen mulig:



Rear Window Timelapse on Vimeo
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket