Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og handverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

29. februar 2012

Building the Future - Open and Distance Learning

Some initilal reflections (if you are only interested in the summary of the seminar: look below):

The education market is about to change quite radically, especially in other parts of the world, and major universities are trying to positioning themselves. MITx, which will be rolled out in the spring, is perhaps the most radical example.

The traditional institutions' role is changing and that change comes as a sum of several factors: Technology makes it possible for new players to enter education. At the same time the economy in many educational markets change quite radically (in countries other than Norway) combined with other requirements from those hwo finally are employing the students. There is no guarantee that the current system of degrees, as a quality control of individual knowledge and skills, will sustain. Alternative systems with various credentials, certifications etc, can become more competetive because they are targeted at specific businesses and industries.

Existing actors, which see their funding decrease and new players who see potential markets will have clear incentives to develop online courses, which are more effective and better than many campus based courses that are offered today. For these actors, open educational resources will be a way to promote their services, across national borders.

Today we can assume that students apply to campuses to become part of a study environment, and social media obviously can not replace this. However, it is not difficult to imagine that there are a large number of people who would rather prefer to choose their place of living. this way they can be surrounded by a completely different social environment, and still be full or part time students. Those institustions which manage to create web-based educations that provide a high degree of flexibility are likely to be winners in these parts of the market.

Today, one might argue that campus studies are qualitatively better than what one can achieve through online studies. But we can already see that online students do marginally better than students on campus. In addition, online services have characteristics that make them potentially disruptive, coming "below the radar" of the traditional universities. Anyone who is not paying close attention to this development will live with the risk of ending up offering studies, and a study environment, which do not answer the needs of the educational market that is emerging.

26. februar 2012

Korrumperende tellekanter?

Her om dagen oppdaget jeg Google Scholars forfattersider, der jeg fikk en oversikt over hvor mange ganger mine egne artikler er sitert. Tallene er vel ikke all verden, men de gir i alle fall grunn til noen løse refleksjon omkring språk og publiseringsform. Det meste jeg skriver en nemlig på norsk, og rimelig fraværende i Google Scholar. Min "impact", om noen, er dermed sansynligvis liten utenfor landets grenser.

Jeg har mer enn én gang spurt meg som om hvorfor jeg skriver en artikkel: fordi jeg mener den er viktig, eller fordi jeg kan hake av noen publiseringspoeng. Flere ganger har det nok slått meg at om jeg mente noe var viktig, i den forstand at andre bør få vite om det, så er tidsskrifter med begrenset plass, begrensninger mht formater og begrenset lesekrets, neppe det riktige stedet. Men jegvelger likevel å spille spillet, i den forstand at jeg publiserer og skjeler til hvilke kanaler som gir HiB uttelling. At jeg knapt får noe igjen for de er en annen sak.

For mye publiseres
I en lederartikkel i Tidsskrift for den norske legeforening spør Erling Hem om det er for mange tidsskrifter – for lite god forskning. Han skriver at svært mye av den medisinske litteraturen trygt kan overses. Mye publiseres, men antall gode studier og antall gode manus ikke har økt i samme takt. Dermed blir det publisert mye forskning som ikke er spesielt god eller viktig. Medisinerne er nok dessverre ikke alene, selv om de kanskje har vært ekstra flinke til å få opp publiseringsraten. Andre fagfelt kommer så absolutt etter.

Det sendes i dag inn så mange artikler til tidsskriftene at referee-systemet bryter sammen. Utgiverne har ikke kapasitet til å vurdere all artikler skikkelig. Derfor har det blitt ganske vanlig å legge inn som premiss at de som vil publisere en artikkel i et tidsskrift eller til en konferanse må vurdere de andre bidragyterne. I seg selv er ikke dette diskrediterende, men det rommer noe potensielt korrumperende. Slik blir det gjerne når en legger til rette for koblinger mellom økonomi og vurderinger. Det er dessverre i ferd med å bli regelen sektoren, ikke bare når det gjelder forskning, men også knyttet til at man faktisk får negativ uttelling for å stryke undermålere blant studentene. De fleste vil selvsagt ikke slippe gjennom noe de klart mener er for dårlig, men systemet "oppfordrer" oss til å slippe gjennom alle tvilstilfellene.

Tilbake til forskningen.Skal vi lete etter hvem som har "skylden for elendigheten" må vi begynne med rapporten ”Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering”, som kom i 2004. Her bestemte en hvordan ulike typer publikasjoner skal vektes, et system som systematisk favoriserer vitenskapelige artikler, fortrinnsvis på engelsk. Et system som faktisk motarbeider ander typer fagformidling, og som lett fører til at det blir skrevet færre gode fagbøker på norsk. For ikke å snakke om lærebøker, en aktivitet som systemet klart forteller oss at vi må holde oss lengst mulig unna.

Innflytelse
Et alternativ er å se på antall siteringer en artikkel oppnår. Ulempen her er att et slikt system favoriserer generelt de mest generelle engelskspråklige tidsskriftene, mens det gir et lite dekkende bilde innen andre fagområder og små fag. Det interessante ved et slik system er imidlertid at det også vil favorisere Open Access.

Nullsumspillet
Publiseringspoeng, med forhåndsgodkjente publiseringskanaler, ble del av finansieringssystemet fra 2006. Ideen om å telle på denne måten ble, kanskje ikke så overraskende, først innført av medisinerne. Listene over publiseringskanaler er imidlertid dynamiske. Skifter ikke bare fra år til år, men også innenfor samme år. Til alt overmål blir listene lagt ut på etterskudd. Det er også mye feil i listene.

I 2004 ga ett publikasjonspoeng 45.600 kroner. I 2012 er tallet trolig på rasende fart ned mot 30.000 - "motsatt korrigert" for prisstigning. Systemet devaluerer verdien av artikler, med fare for nedadgåendespiral med stadig flere artikler med synkende kvalitet.

Mindre fagformidling
Formidling er noe universiteter og høgskoler skal drive med, og vi få egne kommunikasjonsavdelinger som blant annet skal arbeide med dette. Det spør om det hjelper, når alle incentiver trekker i en annen retning. En undersøkelse fra i fjor viser at kun 40 prosent av de norske forskerne hadde publisert minst én populærvitenskapselig artikkel i løpet av en treårs periode. Seks av ti norske forskere ikke hadde med andre ord ikke skrevet noe populærvitenskapelig i den samme perioden.

Noen mener løsningen vil være å innføre et belønningsystem for formidling. Nå har riktignok UHR kommet med et forslag til indikatorer for formidling, men her gjenstår det fremdeles å bli enige. Til syvende og sist er dette trolig et økonomisk spørsmål, og det skal antagelig mye til at departementet åpner pengesekken. Alternativt blir å ta av midlene som i dag brukes til å belønne vitenskapelig publisering, noe som heller ikke blir lett å selge inn.

Dessuten bør en kanskje først spørre seg om tellekantsystemet for vitenskapelig publisering faktisk fungerer. Dvs det fungerer åpenbart i den forstand at det publiseres mer, men det viktigste kontrollspørsmålet bør være: har det kommet mer god forskning som et resultat av systemet? Herom strides det. I mange sammenhenger er systemet direkte kontraproduktivt, f eks ved  at det ikke lønner seg å samskrive med en internasjonal fagfelle

Skal du ha full uttelling er det best å holde seg hjemme, og publisere ute! 

En annen "lærdom" er at funn bør spres på flere artikler, for på den måten å tyne ut flest mulig publiseringspoeng ut av de samme materialet. Det blir ikke mer forskning av det, men det ser slik ut. Dette poenget understrekes av De nasjonale forskningsetiske komiteer i forbindelse med høringsuttalelsen til Fagerberg-utvalgets utredning om et åpnere forskningsystem

Fagerberg-utvalget skulle foreslå tiltak som kunne bedre forholdet mellom innsats og samfunnsmessig nytte i forskningen. Å telle akademiske publikasjoner og antall siteringer er neppe egnet i så måte: ”Det er lite trolig at disse indikatorene alene fanger opp forskningens samfunnsmessige gjennomslag, siden de per definisjon angår interne faktorer i forskermiljøene og ikke kontaktflaten mellom forskning og samfunnet for øvrig”. Utvalget har rett og slett ikke klart, eller vært for lite interessert i, å si noe om forskningens betydning for samfunnet.

24. februar 2012

Mediebydelen i Bergen - Visjoner

Jeg leser på nettsidene til MediArena om Frokostmøte den 9.mars med tema "Mediebydelen - fra visjon til virkelighet". Jeg har lenge lurt på hva slags visjon det egentlig dreier seg om, så jeg bør sikkert ta turen.

Det jeg i alle fall vet er at det lenge har vært snakket om en samlokalisering av de største mediebedriftene i Bergen – TV2, NRK Hordaland, Bergens Tidende, Bergensavisen, Universitet i Bergen og Vizrt. På møtet den 9. offentliggjøres for første gang de aktuelle lokasjonene og konkrete planer for prosjektet. Jeg er spent på om det er disse to lokasjonene det er snakk om, eller om det kun dreier seg om den på Nøstet?

 

På Nøstet er det så vidt jeg kan se omtrent ingen ekspansjonsmuligheter ut over det området som er tegnet inn med rødt på oversiktsbildet til høyre. Medmindre en ser for seg å fylle ut store deler av Nøstebukten. Verd å merke seg er at sist dette var oppe ønsket kommunen lavere parkeringsdekning, redusert utnyttelsesgrad og byggehøyder og bedre offentlig tilgjengelighet.

ILL: Rambøll arkitekter – fra utbyggers prospekt.
Beveger en seg derimot dit NRK holder til på Minde finner en et enormt område, som i sin helthet er regulert til næringsformål. Mye av dette er ubebygd i dag, samtidig som NRK har store ledige lokaler – som kan bli enda større om de kjibber ut Kristkirken. Dessuten ligger det store områder på mellom Kanalveien og Fjøsangerveien, som i dag stort sett er fylt med bilder på vei til forhandlerne. Nærhet til bybamestoppet på Wergeland er nok et moment, samt det kommende høgskolebygget på Kronstad. Det går en nærmest sammenhengende næringsakse fra NRK-bygget til Solheimsviken med bybanen som bindeledd.

Folk bør ha merket seg at nettopp transportløsninger har blitt et spørsmål i Bergen. Nå kan det riktignok se ut som om noen tror at trafikkvekst og forurensningproblemer er noe Fylkesmann Sponheim har tatt med seg til byen.

Mindemyren har potensiale til å kunne bli noe ala DR-byen i København eller MediaCity UK, som Bergen vil sammenligne seg med. En visjon om en ny bydel fordrer at det er mulig å foreta mer langsiktige valg med hensyn til byutvikling og transportløsninger. Løsninger som rett og slett ikke vil la seg kunne realisere på Nøstet. Dessverre blir nok dette vanskelig å selge inn til TV2 og Vizrt, skjønt en vet jo aldri.

Oppdatering:De fire foreslåtte lokasjonene markert med rødt, mens de stedene hvor interessentene holder til er markert med blått:


14. februar 2012

Kunsthøgskolen i Bergen - totalt omarbeidet

Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB) skal huse 300 studenter og 100 ansatte og skal bygges på en gammel industritomt ved sydenden av Store Lungegårdsvann. Byggets arkitektur skal ifølge Statsbygg "legge til rette for spennet melIom åpenhet og formidling til innadvendthet og utforskning".

Mange vil nok huske Snøhettas vinnerutkast, som ville blitt et skikkelig signalbygg, her i en omarbeidet versjon:



Spennende løsning, som vakte berettiget entusiasme, men slik skulle det dessverre ikke gå.

- Vi er nå kommet så langt at vi på alvor kan ta samlokaliseringen med i kunsthøgskolens faglige utvikling, sier Paula Crabtree, styreleder og rektor ved kunsthøgskolen på KHIBs nettsider. Der kan vi også lese at Kunnskapsdepartementet har uttrykt vilje til å realisere prosjektet...

Fine ord, men det fullstendig omarbeidede vekker knapt samme entusiasme som det opprinnelige forslaget. Mitt førsteinntrykk var rett og slett at dette var temmelig triste greier:



Nå tviler jeg i og for seg ikke på at dette vil bli et bygg med gode kvaliteter, men ytre sett fremkaller ikke dette de store superlativene. Vel kan man legge "veggplatene med varierende avstand", slik at den "framstår som mange små og store skuffer som er trukket mer eller mindre ut", og åpne opp fasaden i form av store glassvegger og karnapper, men en kommer ikke unna at dette er mye kjipere enn hva Bergen var forespeilet.

Departementet har ennå ikke tatt stilling til om prosjektet skal legges frem for Stortinget for eventuell godkjenning og bevilgning. Før det er i boks vil nok alle involverte holde munn, og tankene går i retning av den smått fortvilte prosessen med Høgskolen i Bergen. Rett nok vil en her få et stort nytt bygg, men alt for lite. Planlagte for mange hundre færre ansatte og flere tusen færre studenter enn det en vil ha i 2014.

Hvorfor blir det slik? Jo for på utdanningsfronten fungerer prosessene så dårlig at aktørene rett og slett ikke våger å fremme sine egentlige ønsker og behov. Risikoen for at den politiske viljen snur er for stor, så alle går i stilltiende enighet i retning av løsninger man egentlig ikke er tjent med. der Høgskolen i Bergens nybygg skulle vært større, skulle Kunsthøgskolens nybygg vært bygget mer i samsvar med de opprinnelige planene. I begge tilfeller er det kalkulatorfolka som rår, og Bergen får dårligere løsninger enn byen fortjener. Trist.

Flere detaljer hos Statsbygg via Arkitektur & Miljøteknologi

Overvåking i det "godes" tjeneste

Kjetil B. Alstadheim skriver om Kontrollfrikenes tidsalder i Dagens Næringsliv. Lørdagsnummeret inneholdt forøvrig også en lengre artikkel om de profesjonelle overvåkerne. Alstadheims innlegg tar imidlertid for seg de mer nære ting, nemlig hvordan overvåking i økende grad blir en integrert del av barn og unges hverdag. Skjønt her er vi nok alle i samme båt, både unge og eldre.

Utgangspunkter er Barnevaktens promotering av mobilapplikasjonen Bipper,  en av mange kommersielle aktører som utvikler programvare for overvåkning av barn. På denne måten opp med generasjoner som vokser opp vel vitende, eller til og med med en forventning om, at de alltid blir overvåket. Foreldrene kontrollerer mobilen, programvare filtrerer PC-bruken og på skolen kontrolleres hvilke sider som er besøkt via læringsplattformen. data om mobilbruk og surfing skal til alt overmål lagres for at myndighetene skal kunne se oss i kortene ved behov.

Bevisstheten om at vi potensielt blir sett på alle digitale kommunikasjonsarenaer gjør nok noe med oss, og jeg tror ikke det er av det bra slaget. Sakte men sikkert brytes noen grunnleggende reflekser ned, de som forteller oss av overvåking er galt.  Undertegnede vokste opp før mobiltelefoner og datamaskiner ble allemannseie. Mye har blitt enklere med den nye teknologien, ikke minst blir mange oppgaver løst mye mer effektivt, men fraværet av disse løsningene hadde også sine positive sider: muligheten til selv å bestemme når andre fikk vite hvor en befant seg. I dag kan jeg fremdeles kjenne på den følelsen ved å legge igjen mobiltelefonen hjemme og ikke logge meg på nettet. Det hender seg jeg gjør det, men sjelden.

"Problemet" er at alle tjenesten vi gjør oss "avhengige" av jo oppleves som nyttige, og prisen vi betaler oppleves i dag som liten. Likevel, følelsen av at det bærer galt av sted slipper ikke helt taket. Spørsmålet blir om fremtidens politikere vil ha den samme ryggmarksrefleksen, eller om de vil være sosialisert inn i et system der overvåking ses på som en naturlig del av hverdagen. De mulige konsekvensene i forlengelsen av den tanken er lite lystelige.

10. februar 2012

Flickr fyller 8 år

Flickr fyller åtte år i dag. Jeg postet mitt første bilde noen måneder senere. Hyggelig gjensyn på mange måter, selv om en gjør seg noen tanker om at tiden går...

Jeg sluttet å  poste bilder på  Flickr og har egentlig aldri funnet den flyten jeg er fornøyd med. Resultatet er en rekke forlatte fotoblogger. Jeg forsøker å holde liv i pɹɐʍɹoɟ ʇsɐd, men uten at det oppleves som plagsomt vellykket.

Om ikke annet. Her er mitt første bilde på Flickr:

Ceiling in Vienna

9. februar 2012

Dobbeltmoralske internettregler

Politikere i vesten er dobbeltmoralske når det handler om å beskytte internettbrukernes rettigheter. På den ene side hyller de nettet som et viktig redskap i kampen mot autoritære regimer og en viktig del av et fritt og demokratisk samfunn. På den andre siden er de godt i gang med å innføre lover og direktiver – i både USA og EU – som begrenser brukernes frihet.

 – Dobbeltmoralen avspeiler at det fremdeles er uenighet om hva nettet egentlig er og hvordan vi skal forholde oss til det. Vi mangler felles kjøreregler, og det er ingen enighet om hvordan man kan håndheve dem uten å begrense brukernes rettigheter, mener forsker Rikke Frank Jørgensen fra Institut for Menneskerettigheder (IMR). Hun har beskrevet forvirringen i doktorgradsavhandlingen «Framing the Net – How Discource Shapes Law and Culture».

8. februar 2012

Visuelle bokmerker med Pinterest

Bokmerketjenester, som Delicious, er nyttige, men oen ganger kan du ha behov for å lage bokmerker som er visuelle. Et åpenbart eksempel er dersom du skal samle bilder til et prosjekt som du jobber med.
 
De siste fem årene har jeg vært en ivrig bruker av Wists. Dette har vært en enkel, men velfungerende tjeneste. Klikk på bookmarkleten og velg deretter et bilde som kan tjene som bokmerke.

Det kjekke med Wists har vært at denne tjenesten leverte bildefeeder for hver enkelt tag, en enkelt å grei måte å syndikere bildeinformasjon på som jeg brukte på en lang rekke nettsteder.

Det virker imidlertid ikke som det er helt enkelt å tjene penger på bokmerketjenster. Yahoo kvittet seg for en tid tilbake med Delicious, men tjenesten er videreført. Verre er det med Wists. Etter å ha vært ustabil i flere måneder virker det som om de nå er i ferd med å sette kroken på døra. Dermed ligger kontoen brakk, med et par tusen bokmerker i limbo.

The new kid on the blog er kanskje Pinterest. Tjenesten er mye bedre designet en Wists, og med bedre community-funksjoner. Men en kjempestor mangel forhindrer nok at jeg blir en trofast bruker. Pinterest lar deg nemlig ikke syndikere bildene, en skikkelig showstopper for min del.

Men det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg. Pinterest øker nemlig brukermassen i rekordfart. Kanskje er pinterest.com nettsiden du skal bruke tiden på "etter Facebook"? Med Facebook på vei mot børs er jo tiden inne for å hoppe av, dersom en skal holde seg i "forkant".

7. februar 2012

Testing i skolen - ikke så bra likevel!

En liten "reminder" til norske skolepolitikere med tro på at vi skal teste oss til mer kunnskap.



As the Assistant Secretary of Education in the first Bush administration, Educational historian Diane Ravitch became known for her push to establish national standards for K-12 education. From 1997-2004, she served as a member of the National Assessment Governing Board, overseeing the federal testing program.

Now, as the author of The Life and Death of the Great American School System, she’s taking it all back.
/../

Public education is under attack, says Ravitch. We are living through a movement in which schooling is being radically re-envisioned as a private rather than a public enterprise, with little debate over whether the ideology of the free market belongs in American schools in the first place. Proponents of the movement see standardized tests as a way to evaluate student and teacher performance.


Standardized Testing: The Monster That Ate American Education | Think Tank | Big Think
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket