Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye medier, i ganske vid forstand.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

29. desember 2015

– I don't wanna live forever

Motörhead kom med albumet Ace Of Spades i 1980. Jeg var 13 år og skillelinjene hjemme i Trondheim gikk mellom de som hørte på punk og de som sverget til heavy. Men en låt forente alle, tittellåta "Ace Of Spades".



En kan sikkert si mye om Ian (Lemmy) Killminster, men energien er det bare å misunne. Skjønt her spiller vel en dose kunstige stimuli en rolle, og har vel gitt sitt bidrag til at mannen nå er gått bort i en alder av 70.

Typatone

9. desember 2015

Sosiale roboter

Jeg ble umiddelbart glad i denne:



Aisoy presenteres som en "sosial" robot, styrt av en liten Arduino.

5. desember 2015

Gary Haugen: The hidden reason for poverty

Jeg leste litt om nobelprisvinner Angus Deanton og hvordan økonomisk ulikhet er i ferd med å blir et dramatisk problem. Økonomisk og dermed sosial ulikhet er heldigvis noe vi, i det minste relativt sett, er noenlunde forskånet for i vår del av verden. Ikke desto mindre er en utvikling i retning av større økonomiske forskjeller noe som bør bekymre oss alle.

Etter å ha lest litt mer og kikket på en del videoer blir det enda klarere for meg hvorfor. Jeg ender opp med en TED-talk av Gary Haugen. Slå av TVen og se heller denne! Haugen er en mann som har sett usedvanlig mye elendighet, blant annet i forbindelse med folkemordet i Rwanda. Hans hovedpoeng er at fattigdom i verden først og fremst er knyttet til hverdagsvold, ikke krig og naturkatastrofer. Skal man bekjempe fattigdom må en derfor begynne med å bygge opp fungerende systemer som faktisk kan håndheve lovene og beskytte enkeltmennesker: dvs varslingsmuligheter, politi og dømmende myndigheter.

Det henger sammen med Deatons fokus på økonomiske forskjeller. Poenget er nemlig at de rikeste kjøper seg sikkerhet, og dermed har de ikke behov for offentlige systemer som kan beskytte større deler av befolkningen mot vold. Derfor trenger vi å jobbe for omfordeling, slik at flest mulig har interesse av å bygge opp og støtte systemer som kan beskytte den enkelte borger. Kommer dette på plass er det svært mye annet som ordner seg:



Gary Haugen: The hidden reason for poverty the world needs to address now

1. desember 2015

Naturopplevelser på mobilen – danning på Instagram

Jeg forsøker meg på "bokvideo", eller rettere "kapittelvideo", knyttet til boken Natur og danning. Jeg har skrevet om det jeg kaller "naturopplevelser på mobilen".

Et utgangspunkt for artikkelen er hvordan mobilfotografier av natur kan være et redskap for danning, gjennom opplevelser i og av natur. Opplevelser «i natur» oppstår i samspill med de fysiske omgivelsene, mens opplevelser «av natur» forstås som naturopplevelser som på ulike måter kan formidles gjennom medier. Jeg mener den siste kategorien har størst betydning i et danningsperspektiv. Samtidig vil ikke opplevelser «av natur» kunne ha dannende kraft medmindre de settes inn i en sammenheng som har en klangbunn i den enkeltes opplevelser «i natur».



Videoen avslutten med en kort redegjørelse for mitt andre bidrag til boken: omslaget.

Oppdatering 2. desember:
"More people are killed by tourist brochures than by sharks",  skriver Jilltxt med henvisning til en artikkel hos Mashable. Og et kledelig sitat fra Fjord Norway: "Several such places have become icons or collectibles. Your holiday pics of these motives will end up on a wall of some kind, either framed in glass above the mantelpiece, or receiving an avalanche of “likes” on your social media of choice.", med tilhørende bilde: 

27. november 2015

Testing Auditor – Sound in Motion


To halvskjeggete menn observerer og noterer.
Foto: Marianne Mathiesen


Together with Lars Nyre I have spent several days testing Auditor with 42 participants (Answer to the Ultimate Question of Life, the Universe, and Everything). Based on how thes users move, Auditor plays different sounds in the headphones the user is wearing. The sounds presented to the user is a complex combination of environmental sounds, sounds from a train station and fragments from different conversations. Every user is creating their own, unique sound experience based on their own movements in a space defined by Bluetooth transmitters.

Auditor is developed together with programmer Johannes Ringheim. Currently it is a prototype that uses sounds stored within a app used on iOS, but next step will hopefully be to stream content to the unit. This will open several new possibilites when it comes to how we  can combine "live, umbiquitous radio" with locative expressions and user preferences. That is, if we get the project funded. So fra we have got some funding from UH-nett Vest, but right now it seems like further funding has to be found elsewhere.

Feedback from those testing Auditor is so far positive. Most of the informants seem to think that the application gives a rich sound experience that they would like to have more of.

Lars is connecting the design and testing of Auditor to the current efforts to establish Media City Bergen and Bergen Journalism Lab.

– In recent decades media has become more and more market oriented. As scientists, we have the privilege to respond freely to this development. We can try to look ahead.. There's already a crisis in parts of the media industry. Soon there will be crisis in the radio industry as well. Maybe we can be involved in developing solutions for the future.

Lyd i bevegelse - Høgskolen i Bergen

19. november 2015

Ikke kake igjen? Hvem har i tilfelle spist den?

Snart ikke kake igjen skriver "spaltist og Høyre-supporter" Shahzad Rana på Ytring.no. Herlig. Rana er åpenbart en flink fyr, noe som har gjort ham til teknologidirektør for Microsoft Norge, men her holder ikke analysen. Rana skriver nemlig om behovet for å gire om i en tid da oljeinntektene uteblir. Medisinen virker litt ensidig. Ranas virkelighetsbilde har nemlig følgende utgangspunkt: "Det kan virke som om offentlig sektor går på veksthormoner som er umulig å kontrollere." Videre "Offentlig sektor har ikke endret sine arbeidsmetoder nevneverdig siden landet ble bygget opp i etterkrigstida." Det som må til er, ifølge Rana: "radikalt endre arbeidsprosessene og automatisere offentlig sektor sånn som norsk industri har gjort på flere områder." Mange løse påstander her, og som en som trolig kommer til å tilbringe arbeidslivet innenfor offentlig sektor blir jeg passe provosert. Men det er kanskje meningen.

Saken er jo at jeg dels er enig mer Rana, i alle fall om jeg tolker ham vennlig: "Vi må bruke teknologi på en distruptiv måte som tvinger oss til endring.", skriver Rana. Høres flott ut, men hva snakker han egentlig om. Jo, et av eksemplene han trekker frem er undervisning: "Hva om vi fjernet klasserommene og brukte teknologien til å drive en-til-en tilpasset undervisning?" Kjempe, en-til-en er ofte flott det. Og "Når undervisning blir gøy, klarer vi kanskje å redusere den høye frafallsprosenten i videregående skole?". Enda bedre. Dette er neppe noen uenige i. Men hva tenker han egentlig på, konkret? Adaptiv læring kanskje, med tilhørende læringsanalyse? Roboter og avatarer? Det kommer nok det, i forskjellige former, også i offentlig sektor.

Ranas eneste forsøk på å komme med konkret er følgende: "vi må halvere offentlige utgifter og doble kvaliteten på offentlige tjenester. Fremtidens produktivitetsvekst skal skje gjennom å effektivisere byråkratiet." Jeg antar det er forvaltningen han først og fremst sikter til, og da kan det være nyttig å kikke litt på SSBs tall for offentlige utgifter: Statsforvaltningens totale utgifter i 2014 er beregnet til 1 136 milliarder kroner. Av dette utgjør overføringer 69 prosent, egenproduksjon 26 prosent og investeringer 5 prosent. Det er også fristende å sakse litt fra en rapport om ressursbruk i offentlig sektor: "Formålet med offentlig forvaltning er grunnleggende forskjellig fra markedsrettet virksomhet. Mens markedsrettede virksomheter drives ut fra mål om bedriftsøkonomisk lønnsomhet er formålet med forvaltningen å ivareta en rekke samfunnsoppgaver definert ut fra politiske mål."

Rana på sin side ser slik på det: "I Norge i dag er det slik at en tredjedel ikke jobber og en tredjedel jobber i offentlig sektor, resten i det private. Må det virkelig være slik at en tredjedel skal tjene de andre?" Er ideen at dersom vi flytter oppgaver fra det offentlige til det private så blir det endres det bildet? At en sykepleier, ingeniør eller lærer i det offentlige er en som mottar ytelser, mens straks de gjør jobben i det private er det de som bidrar. Det er jo det reneste sludder.

Min sterkeste begrunnelse for å jobbe i offentlig sektor er at jeg kan legge meg om kvelden og tenke at jeg kan ha gitt et lite bidrag til et kollektivt løft. Det jeg måtte skape av verdier transformeres heldigvis ikke til midler som kanaliseres ut av landet. Jeg synes det er verd å nevne at Rana faktisk er med å lede et selskap som nøyer seg med å betale 0,56% skatt i Norge. Skatten skulle vært 15,4 milliarder, men er på 310,5 millioner. Salgsinntekter opptjent i Norge blir kanalisert til Irland via Luxembourg., ifølge en fersk masteroppgave. Vi får ha et håp om at det kan bli en slutt på det

Jo mer jeg tenker på det desto mer fornøyd er jeg med at jeg ikke jobber for et selskap som Microsoft Norge. Så får Rana og kompani heller dyrke et selvbilde om at det er de som bidrar.

7. november 2015

Natur og danning

Den ene redaktøren og den andre redaktørens sønn,
plassert i Caspar David Friedrichs maleri. De tar en selfie,
selvfølgelig.
Jeg har hatt gleden av å være med på en bok sammen med en rekke kolleger ved HiB, med et tema som opptar meg: "Natur og danning". Jeg synes selvsagt det er ekstra moro at jeg fikk lov å designe bokens omslagsbilde, med en ganske klar referanse til mitt eget bidrag, som er bokens siste kapittel (så her må en sørge for å få med seg alt :) med tittelen "Naturopplevelser på mobilen – danning på Instagram".

Jeg tar utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet som på mange måter innleder Nasjonalromantikken. Jeg skriver litt mer om dette her, men poenget er at vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder.

Artikkelen min sier selvsagt litt om danning generelt og tar for deg forholdet mellom fotografier og danning med referanse til hvordan utviklingen av naturfotografiet som en sjanger så og si gikk hånd i hånd med den økende turismen i annen halvdel av 1800-tallet. I Norge først og fremst representert ved Den Norske Turistforening (DNT) – grunnlagt i 1868. Datidens DNT-medlemmer var å finne blant mennesker med yrker innen vitenskap, kunst og kulturliv. Langt på vei de samme samfunnsgruppene som var og er i posisjoner som gir dem mulighet til å definerte danningens innhold. Gjennom DNT ble den kultiverte smaken for natur formidlet (Her lener resonnementet seg på Oddlaug Reiakvams bok Bilderøyndom, røyndomsbilde: Fotografi som kulturelle tidsuttrykk, 1997). I ettertid har jeg kommet over en annen svært relevant kilde, nemlig Landskapet som felles arena forfotografi og økologi, skrevet av Vegard Gundersen. Denne skulle jeg svært gjerne lest før jeg skrev min artikkel.

HiBs ukronede konge av Instagram, GjertAnders,
har her så vidt fanget undertegnende (til venstre :)
i en form for natur.
Jeg fortsetter imidlertid frem mot mobilfotografier som et redskap for digital danning. Siden mobiltelefonen alltid er med, har den også blitt en viktig turkamerat. En kjapp «statusoppdatering» til omverdenen forteller noe om hvem vi er og knytter oss til andre.

Til slutt tar jeg for meg fotografiske uttrykk og "stedsdanning" og hvordan forståelsen av et sted skapes. Et spørsmål er hvordan medierte opplevelser, her formidlet gjennom digitale bilder, kan bidra til en slik prosess. Ved hjelp av fotografier kan den enkelte plassere representasjoner av seg selv i ulike sammenhenger, og fremstiller seg selv i natur og i spennet mellom det individuelle og en dominerende kultur. Danningen oppstår i denne sammenhengen gjennom den enkeltes utvikling av et bevisst forhold til fotografiske representasjoner av personer og steder.

Epilog
Litt sårt kanskje, men Aldusbladene (❦) som var med på å dele inn teksten i manuset mitt kom ikke med. De er i seg selv et ganske flott symbol på forholdet mellom natur og kultur. Jeg skulle fulgt bedre med i korrekturen, men på den annen side er det vel knapt noe folk savner. Men meningen var å gi en liten "tribute" til Aldus Manutius. Manutius interesserer meg av flere grunner. Han var opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål, men ikke minst at de skulle også ha en overkommelig pris. Manutius ble derfor kjent for bøker i små formater – vi snakker så og si om pocketbokens opphavsmann. Industriell produksjon som resulterer i produkter av kvalitet imponerer meg mer enn håndverksmessig briljante enkelteksemplarer. Overgangen fra vakre håndskrevne bøker på pergament til trykte bøker på papir representerer dette til fulle.

I god "alt henger sammen med alt"-tradisjon: jeg var i Venezia (et fantastisk eksempel på "ikke"-natur) for litt siden og her ligger ennå huset med Aldus Manutius sitt navn på fasaden:

9. oktober 2015

Tella - "Best poster" at ECGBL 2015

Our poster explaining the design considerations behind Tella (our free app for small children learning mathematics) won the posters competition at ECGBL 2015 9th European Conference on Games Based Learning:



So it is a good poster, but above all a game worth checking out.


25. august 2015

«Trygghet i hverdagen» - politisk reklame?

Rolleblanding, etisk tvilsomt og propaganda er noen av karakteristikkene etter at Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) har fått laget en egen film for å fortelle om regjeringens arbeid. «En av de tingene som er mest frustrerende som politiker, det er at mediene veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene. Derfor har vi laget en egen film som skal fokusere på hva regjeringen mener er viktig for å sikre din trygghet», sier Anundsen i starten av filmen.

Tidligere ville en politiker benyttet tilgjengelige kanaler for å "plante" en sak i pressen, gjerne i form av et eksklusivt intervju, et "hjemme hos"-besøk eller lignende. Her kjører de imidlertid rundt hele greia og legger et halvtimes program ut på Regjeringens nettsider.

Min første tanke var som journalist og forfatter Kjetil Stormark sier til Dagbladet: det er «noe nordkoreansk» over filmen. Vår store leder er ute å inspiserer troppene, og finner at alt er i sin skjønneste orden. Også generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, er anturlig nok kritisk.

– Dette er propaganda. Det er en ren skrytevideo, sier Stavrum til VG.

– Dette er ikke i tråd med norske tradisjoner, og gir politiske assosiasjoner til forholdene i Nord-Korea. Her har vi en statsråd som går rundt og stiller ledende spørsmål til sine lojale undersåtter. Han vet at han får gode svar, sier Per Lægreid, professor i statsvitenskap, til Aftenposten.

Samtidig kan en ikke fri seg fra at fenomenet er ganske interessant. Riktignok plasserer publiseringen på Regjeringens nettsider dette i et ganske uryddig landskap, særlig fordi det åpenbart er snakk om politisk reklame som ikke ville vært tillatt sent på f eks fjernsyn. På den annen side viser det en vilje til å ta de audiovisuelle mediene i bruk på måter som vi ikke har sett tidligere. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en direkte utfordring til pressen.

Se filmen «Trygghet i hverdagen»:



Krysspostet til veilederbloggen Multimediejournalistikk.

Geir Pollestad, leder i Næringskomiteen, pariodierer den politiske selvskrytsjangeren:

18. august 2015

"Art" by complete accident

Av ting som jevnlig irriterer meg er RiksTV hjemme i stua. Sikkert flott dersom jeg hadde satt opp en utendørs antenne, og på gode dager fungerer det greit. Men det kan også se ut som dette. Forutsatt at jeg ikke er videre interessert i programmet så er jo også dette et uttrykk, et sted mellom impresjonisme og tidlig Marianne Heske. Og det går an å se konstruktivt på det hele. Blir ikke så lange TV-kvelder av det heller :)


5. august 2015

Bevæpning og rutiner, eller mangel på sådanne

Forbildet? John Wayne i unge år:
mann verner kvinner med "gunner". Trygghet i westernversjon.
Jeg har aldri hatt som mål å blogge om politiske spørsmål, og dette får dermed gå under kategorien egnterapi. Jeg er nemlig sur og lei av politiets midlertidige bevæpning.

Jeg er ingen våpenmann, men interessert i våpen, har fortid i pistolklubb mm. Uten å påberope meg voldsom peiling, så har jeg i alle fall vokst opp med å lære respekt for og kunne håndtere våpen. Derfor gjør også våpen meg litt var, og jeg har sterkt misslikt politi som bærer synlig våpen. Føler jeg meg tryggere av å se våpen? Absolutt ikke.

En ting er å bære våpen, noe ganske annet er måten det gjøres på.

Jeg har tatt det som en selvfølge at politiets våpen har vært ladd. Dvs med skudd i magasinet, men ikke i kammeret. Hadde det vært tilfelle måtte tjenestemannen ta ladegrep før våpenet kan avfyres. Det tar noen sekunder. Det betyr at i et verstefallsscenario der en tjenestemann blir beskutt direkte, uten forvarsel, så kan det ta for lang tid. Men så må en spørre seg: hva er sannsynligheten for det?

Å gå rundt med pistol med patron i kammeret er uansett tullete i min bok. Så viser det seg at ikke bare har politiet skudd i kammeret, våpenet er heller ikke sikret!! Det norske tjenestevåpenet, Heckler & Koch P30L, har ingen sikringsbryter. En kan lure hvilken planet de som har utarbeidet våpeninstruksen kommer fra (forklaring kommer nedenfor).

- Norsk politi er godt utdannet og trent til å håndtere dagens bevæpningspraksis på en god og trygg måte. Erfaringer så langt viser også at politiet håndterer situasjonen med midlertidig bevæpning godt, sier seksjonssjef Steffen Ousdal i Politidirektoratets Avdeling for politiberedskap og krisehåndtering.

Særlig! Politifok er nok ansvarelige de, men rutinene peker i motsatt retning.

- Politidirektoratet har så langt ikke ønsket å kommentere praksisen rundt politiets våpenbruk. Dette handler om å ivareta innsatspersonellets egen sikkerhet og innsatsevne. Når vi nå går ut og bekrefter dette, handler det om at vi ønsker å forklare hvorfor norsk politi, i likhet med politi i mange andre land, bærer ladde våpen, altså med skudd i kammeret, sier Ousdal. Bekrefter, men uten å forklare noe som helst.

Jo, vent litt:

Dagens rutiner der våpenet er ladd og usikret ble utarbeidet for situasjonen før den midlertidige bevæpning, der politiet bare bevæpnet seg i spesielt truende situasjoner.

– Vi håper at vi skal tilbake til en normalsituasjon hvor bevæpning ikke lenger er nødvendig. I den midlertidige situasjonen vi står i, har vi så langt funnet det fornuftig å holde fast ved denne praksisen, sier seksjonssjef Ousdal,

Trøste og bære. Politiet baserer seg altså på en rutine utarbeidet for situasjoner der de tidligere ble beordret ut med våpen - da fordi de med stor sannsynlighet ville møte noen med våpen. Og så er det med ett normalsituasjonen til enhver tid. Tillitvekkende? Det sies jo i klartekst at politiet nettopp ikke er trent for sen situasjonen de nå bærer våpen i, og at de baserer seg på rutiner som er utarbeidet for noe ganske annet.

At våpen skaper trygghet er en argumentasjon som bør nyanseres. Trygghet for hvem? De siste opplysningene om vådeskudd tyder på at heller ikke politiet blir tryggere.

På tide å ta noen skritt tilbake. Først slutte med skarpladde våpen. Deretter putte pistolen innenfor jakka. Så låse våpenet ned i politibilen, eller ha det på politikammeret.

3. august 2015

"Listener" (Auditor) presentert under ELO 2015

Dokumentasjonen av "Tilhører" ble gjort fordi jeg skal presentere dette under The End(s) of Electronic Literature Conference, som arrangeres i Bergen denne uken.  Scott og Jill Rettberg er lokale drivkrefter, som har fått til et spenennde program og ikke minst en serie workshoper som jeg ser frem til.

Nær sagt som vanlig kommer slike ting som julekvelden, og jeg har dårlig tid i forkant. Alt som vanlig med andre ord.

Presentasjonen under konferansen blir på engelsk, men her er en første skissemessig gjennomgang, på norsk:



Litt rufsete foreløpig, men det kommer seg forhåpentligvis til fredag. Får se litt på det innimellom.

30. juli 2015

Tester og dokumenterer "Tilhører" (Auditor)

Dette skulle jeg gjort for snart et år siden. Det er ikke så lett å vise folk en lydinstallasjonen. Når jeg skal fortelle folk om "Tilhører" blir det derfor gjerne til at jeg ender opp med å be dem ta en tur og høre selv. "Tilhører" er en lydinstallasjon som styres av en app (utarbeidet sammen med Johannes Ringheim, som også har programmert det hele). Appen kontrollerer et lydbilde med utgangspunkt i brukerens posisjon og orientering. Ideen er at posisjoneringen skal være mer presis enn hav en oppnår med GPS, samt kunne fungere både innendørs og utendørs. For å oppnå dette har vi brukt Bluetooth beacons, noe som rent teknisk har vært mindre vellykket. Dvs dette fungerer fint, men vi har vært nødt til å tilpasse hele applikasjonen ut i fra det faktum at Bluetooth LE faktisk ikke er særlig godt egnet til det vi ønsker å oppnå. I alt står det seks sendere i hagen. Brukerens posisjon i forhold til senderne påvirker avspilling av seks ulike fortellinger og en del effektlyder. I tillegg er det et underliggende lydspor med miljølyd.

Når jeg først fikk rotet meg til å gjøre noe med hensyn til dokumentasjon, så tok det sånn ca fem minutter.

Oppsettet er enkelt. I stedet for å koble headset til enheten som styrer avspillingen, så koblet jeg denne direkte i kamera:

Forskning på egen empiri.Selv den som har satt premissene for hvordan teksten skapes blir innimellom overrasket av kombinasjonene som oppstår.

Videoen nedenfor er dermed et salgs subjektivt kamera, som viser mine bevegelser samtidig som lydsiden gjenspeiler det jeg ville hørt i headsetet. Senderne er plassert langs sidene, og i videoen nedenfor beveger jeg meg noenlunde langs denne banen:



Orientering er et poeng her, lydbildet panoreres i noenlunde sammenfall med at jeg snur meg. Det betyr at opplevelsen blir best ved å høre dette opptaket med headset:



Vi hører her forskjellige stemmer, i form av bruddstykker fra fiktive mobilsamtaler. Hver stemme er knyttet til en sender. Når appen detekteren en sender som den som er "nærmest", så spiller den av en og en dialoglinje. Når jeg beveger meg videre  kommer andre stemmer nærmest, og avspillingen av disse overtar i lydbildet. Når jeg kommer tilbake til en sender som jeg har vært nær tidligere, holder appen orden på hvilke lydfiler (dialoglinjer) jeg allerede har hørt og spiller av der jeg slapp.

29. juli 2015

Digital Commonplacing

I 2012 presenterte jeg og Ture Schwebs "Commonplace books meets remixing" ved 6th International Conference on Multimodality. Presentasjonen ble til en artikkel, "Digital Commonplacing", som omsider er tilgjengelig på nett i First Monday vol 20.

Artikkelen reflekterer over noen historiske paralleller mellom tidlige tiders systematiske bruk av "notatbøker" og de digitale nettverksmedienes muligheter for innsamling, tagging og deling av informasjon. Det engelsk begrepet "commonplacing" har ikke noe godt norskspråklig motstykke. Det nærmeste vi kommer er kanskje "allmen plassering", men dette blir et litt konstruert begrep. Sosial tagging trekkes her frem som en måte å ordne informasjon på, som samtidig innebærer ulike former for forhandling om inneholds betydning og "plassering" i et større kunnskapsfelt:
This paper presents illustrative examples of digital technology that facilitates information sorting and recontextualizing. A number of online media, like microblogging and photo sharing Web sites, allow collecting and systematizing information over time. Citations and user annotations, along with copied and embedded multimodal material, are compiled into new works through a complex interplay between users and Web services. The resulting texts can be seen as remixes, created by tags and links to various sources, which let individual contributions become part of a large number of potentially new texts. This article examines two examples to highlight qualities of tagging written and visual information: Twitter and Pinterest. 
This way of reusing digital information may be compared to similar analogue information management practices, known as commonplacing, found in early modern Europe. Readers would keep useful information to be retrieved later by copying passages from their own reading into notebooks called commonplace books.
Det er alltid noe å lære av historien. Commonplacing på 17- og 1800-tallet var selvsagt ganske annerledes enn hva vi i dag gjør med digitale nettjenester. Samtidig er det svært mange felletrekk, knyttet til hvordan vi tenker omkring ordning av informasjon. En tenkemåte som dels utfordres av søkemuligheter og svært enkel tilgang til informasjon. Informasjon må imidlertid kontekstualiseres og ordnes for at den skal kunne gi et godt grunnlag for utvikling av individuelle og "kollektive" kunnskaper. Her bringer ideene som ligger til grunn for commonplacing absolutt med seg noe verdifullt.

Presentasjonen "Commonplace books meets remixing" ved 6th International Conference on Multimodality, fra 2012:


27. juli 2015

Normal Considered Harmful

Forelesning med Alan Kay, som er vel verd å få med seg. Han snakker på ulike vis om hvordan kunnskap trumfer IQ, men også at kunnskap først og fremst er nyttig når vi evner å bruke den til å se på eksisterende problemer på en ny måte:



Punchline:
"I don't think computing is a real field - it acts like a pop culture. It deals in fads and it doesn't even know its own roots." Og "You can't invent the future using vendor stuff".

Alan Kay - Normal Considered Harmful

22. juli 2015

Stigbøylen

Jeg har aldri sittet på en hest, men er likevel litt over gjennomsnittlig interessert i stigbøyler. Forklaringen finnes i en gammel bloggpost.

Mongolene brukte korte stigbøyler, hvilket betydde at de kunne reise seg i salen, og dermed være mer fleksibel når de skjøt med pil og bue. I 2003, da jeg skrev denne bloggposten, hadde jeg ikke tilgang til en overbevisende presentasjon som denne:

Dette er vist i slow-motion - skuddtakten er med andre ord ganske enorm, og da mongolenes rike var på sitt største var stigbøylen en overlegen krigsteknologi.

15. juli 2015

Tester WeLibri, versjon 2.0

Tester WeLibri, versjon 2.0. Embeddet versjon fungerer ikke all verden i en bredde på 490 piklser - se heller fullskjermvesjonen.

Oppdatert: sjekk ny versjon

Tankene er at studentene skal benytte denne, som et første møte med noen av de mulighetene som ligger i medierike ebøker. Studiet, støttet av Norgesuniversitetet, kommer i gang for alvor til høsten.

30. juni 2015

To sensorer må til!

Denne saken fra videregående skole, om ulik sensur, minner meg om en kjip opplevelse for en del år siden, som sensor, ved et av landets universiteter. Jeg, som ekstern, og en intern sensor delte bunken - fordi dette var praksis ved denne institusjonen. Formålet er åpenbart: å spare penger.

Sensur er langt fra det kjekkeste jeg gjør. Det tar mye tid, og er ofte ganske kjedelig. Samtidig innser jeg at det er viktig arbeid, og jeg forsøker etter beste evne å sensurere grundig og rettferdig. Men av og til bommer jeg, og trenger et korrektiv. I de tilfellene hvor jeg får diskutert et tvilstilfelle med en medsensor, så er det svært sjelden jeg føler at en karakter ikke er rettferdig.

Å dele bunken fører til at dette korrektivet forsvinner. Rett nok "kalibreres" sensurene mot hverandre, men dette fanger i realiteten ikke opp forskjellene. I den nevnte saken er jeg redd flere studenter i min bunke fikk en karakter dårligere enn de ville fått om de hadde havnet i den andre sensurbunken. Slikt er ikke noe gøy. Kjipt for studentene, men også demotiverende for sensor.

Sensur er dels en subjektiv øvelse. UHR skriver riktignok at "dersom en prestasjon tilfredsstiller kriteriene for en karakter, skal man gi denne karakteren uavhengig av hvordan fordelingen av de øvrige karakterene i eksamenskullet er." Likevel tyder mye på at det dels er systematiske forskjeller.

En må nok erkjenne at karakterer har temmelig begrenset verdi når det sammenlignes mellom institusjon og fagfelt. Men innad i en konkret sensur bør det være mulig å sensurere noenlunde likt - det fordrer imidlertid at to sensorer leser alle oppgavene og diskuterer disse.

22. juni 2015

En midtsommernattsdrøm

 

Løvstakken i natt, med solnedgangen i havtåka.

13. mai 2015

Skype Translator

Om Skype Translator holder litt av det den lover, så går vi en spennende tid i møte.



4. mai 2015

Sounds of the world

Jeg er vanligvis ikke så opptatt av å reise langt, men dette lydbildetgir en lyst til å røre på seg: "Donkey caravan passing in Markha Valley in the Himalayan Mountains. (Nikolaj de Haan)

Litt underlig video, men koblingen til sted har jo en viss betydning her:

15. april 2015

Kunnskap om kunnskapspolitikk, eller mangel på sådan

Knut Aarbakke, leder for Akademikerne, er sitert i Aftenposten der klassestørrelse er et spørsmål. Avisen skiver at Aarbakke "bygger på et bredt forskningsmateriale som viser at lærertetthet kommer langt ned på listen over tiltak som øker skolens kvalitet". Det brede forskningsmaterialet som det vises til er i dette tilfellet John Hatties metastudie, der han lister opp intet mindre enn 131 tiltak for en bedre skole. Klassestørrelse kommer her på 106-plass. Nå er det nok flere syn på akkurat dette spørsmålet. Det er dessuten ganske mange merkelige utsalg på Hatties liste, noe som kanskje kan forklares med en metastudies natur:.

Det som sjelden nevnes er Hatties begrunnelse for hvorfor klassestørrelse har liten betydning "the reason, we’ve find out, that it’s so small is because teachers don’t change how they teach when they go from class of thirty to fifteen and perhaps it’s not surprising.” Poenget, som Trond Giske trakk fra i diskusjon med Aarbakke i Dagsnytt18 (15.04), er at færre elever per lærer må resultere i at de elevene som trenger det får tettere oppfølging. I den sammenhengen må en være rimelig tungnem for ikke å se at klassestørrelse har betydning.

Jeg refererte til Robin Dunbar i avhandlingen min for noen år siden. I et intervju forklarer Dunbar: "15 player grouping turns out to be extremely characteristic of lots of things  /../  And you see it in lots of other contexts: the size of juries why are they 12, which again is very close within the sort of range around the 15 layer? The size of almost all inner cabinets around the world is somewhere in the order of 12 to 15. People seem to settle out at these grouping layers quite naturally, according to the task they’re doing."

Bruk gjerne litt tid på å høre på intervjuet med Dunbar:



Et effektivt team er 12-15 personer. Jeg synes det et interessant perspektiv på klassestørrelse og læring. Mindre enn 15 elever / studenter - et team, ledet av en kompetent lærer - da snakker vi trolig noe som virkelig fungerer. Hemmeligheten er at læreren da får tid til den enkelte, og kan undervise på en annen måte enn vedkommende tvinges til i større klasser. Når det er sagt, Aarbakke har åpenbart et poeng han også: uten en kompetent lærer kan en glemme denne effekten.

31. mars 2015

Anmeldelse - Martin Engebretsen: Visuelle samtaler

Bokanmeldelser er ikke noe jeg sysler med ofte, men nå har jeg fått skrevet litt om mine inntrykk av Visuelle samtaler, av Martin Engebretsen. Undertittelen "Anvendelser av fotografi og grafikk i nyedigitale kontekster" plasserer dette innenfor mitt felt.

Les anmeldelsen i sin helhet, men spoileren er uansett at hovedinntrykket av boken er overveiende positivt. En anmeldelse skal jo gjerne legge seg opp i detaler, som en kan være uenig i, så jeg forsøker å plukke på ett og annet også.

Engebretsen understreker det sosialsemiotiske som en rød tråd gjennom kapitlene. Han påpeker at digitaliseringen får konsekvenser for både produksjon, distribusjon og konsum av bilder. Visuelle samtaler er etter min mening en kilde til innsikt på alle disse områdene, selv om jeg kunne ønsket meg noe sterkere fokus på alt det som foregår bak medienes observerbare overflate. Det vil si en større vektlegging av de tekniske premissene, som klart påvirker mange av tekstenes uttrykk.

Innenfor de begrensninger som bokformatet setter, er Visuelle samtaler et vellykket prosjekt. Boken fungerer dels som et tidsbilde, noe som på sett og vis har blitt denne typen medievitenskapelige fagbøkers hovedfunksjon. Bøker beskriver noe som var, gjerne for noen år siden, og ville blitt skrevet annerledes om fenomenene ble analysert i dag. Å skape slike tidsbilder er imidlertid viktig og fortjenestefullt.

På medieforskerkonferansen 2014 ble fenomenet mediearkeolologi vektlagt. Noe av det som ble synliggjort er hvor vanskelig det er å analysere digitale tekster i ettertid (Snickars 2011). De aller fleste webtekster blir i økende grad til som en sammenstilling som skjer der og da, i et komplekst samspill mellom server og klient, samt mellom programvare, kontekst og brukere. Skjermfangar og delvis lagret kode evner ikke å fange denne kompleksiteten. Beveger vi oss over mot mobilapplikasjoner blir bildet, bokstavelig talt, enda vanskeligere å fange.

Å skriftliggjøre analyser og refleksjoner om fenomenene mens de eksisterer er derfor et vesentlig bidrag, også til fremtidig medieforskning. Derfor håper jeg vi kan få flere analyser og refleksjoner omkring webtekster på det nivået Visuelle samtaler leverer.

Les hele anmeldelsen i 01 - 2015 - Norsk medietidsskrift

26. februar 2015

«Ein stor og naiv entusiasme»?

– Eg er skeptisk til alle stemningsbølgjer for ny teknologi, når folk seier: «Alle skuleelevar må få nettbrett» eller «alle barn i barnehagen må få iPad». Slike reiskapar kan vere heilt fine og nyttige, om det er ein klar tanke og eit opplegg rundt dei. Men eg er frykteleg skeptisk til slik teknologientusiasme som generell politikk, sier Torbjørn Røe Isaksen til Dag og Tid.

Teknologientusiasme kan være en skummel følgesvenn for den som ikke forholder seg kritisk til den. Slik sett kan en saktens dele noe av ministerens skepsis. Leser en det han sier er det ikke noe å være direkte uenig i. Det som imidlertid gjør meg lett bekymret av er hvordan disse utsagnene vil bli tolket.

16. februar 2015

"Rat Things" kommer nærmere virkeligheten

ILL: Izzymedrano
I Snowcrash beskriver Neal Srephenson "Rat Things" - robothunder med uante krefter og det biologiske grunnlaget fra virkelige hunder. Den ultimate vaktbikkje.

Stephenson ga ut Snowcrash i 1992, men ideen til robothundene kan ha ha hentet fra de mekaniske hundene i Ray Bradburys Fahrenheit 451. Science Fiction i begge tilfeller, men stadig nærmere virkeligheten.


Googleeide Boston Dynamics viste for noen dager siden fram robothunden Spot. Prosjektet er delvis finansiert av DARPA - US Defense Advanced Research Projects Agency, som har en bråte vesentlige teknologigjennombrudd på merittlisten. ARPAnet, forløperen til Internett, verdens råeste fly, GPS, de var med å sponse utviklingen av TOR,  osv. Legg til en rekke pågående prosjekter.

30. januar 2015

4K-video meets cross platform publishing



More to read at 01/15 4K-video meets cross platform publishing - Foredrag

Litt fra BETT
BETT- videoen

Litt fra NODA15
Mer infor her https://noda15blogg.wordpress.com/

A 200-year-old startup: Taking the Guardian digital

Executive editor of digital, The Guardian, Aron Pilhofer.


Pressen har tradisjonelt en siloorientert struktur knyttet til ulike fagfelt.Hver fagfelt med ansvarlige og mange som skal ha noe å si. Skal en lage en sak ender en ofte opp med en "clown car"-situasjoln. Guardian Visuals forsøker å endre på dette ved å samle foto, grensesnitt, grafikk, multimedia og design inn under den samme strukturen. Gjør det mulig å sette sammen tverrfaglige team på en mye raskere måte. I tillegg kommer "Data projects", "Audience / Analytics" og "Social / community". Alle disse funksjonene forsøker en å se i en sammenheng.

Viser blant annet til Guantanamo Diary. Ingen video-footage gjorde at de har benyttet en illustratør for å lage  grunnlag for video.

Hvorfor jobber Guardian med dette. Viser her til NYTs oversikt over de mest leste artiklene. Halvparten av disse har enten en tydelig grafisk vinkling og/eller utnytter datajournalistikk.

Medium.com bryr seg ikke om "impact and engagement", men bryr seg i stedet om den totale tiden som leserne benytter på artiklene. "The onlt metrics that matters".

Pilhofer viser til hvordan NYT endret et bilde på forsiden hver eneste time. Ut fra en logikk at dette signaliserte at siden var oppdatert. Ved å faktisk analysere brukeradferden, viste det seg at dette slett ikke hadde denne effekten. Må vite hva som er "the sweet spot" for når ulike tiltak har en effekt.
Vier til "Package manager", som viser hvilke artikler som fungerer som fører trafikk videre og hvilke som mottar trafikk.

Orphan, en plattform for analyse. Gir en realtime oversikt over hvordan artiklene faktisk møter publikum. Alle journalister i Gaurdian har tilgang til disse analysene.

Snakker litt om Snow Fall, som Pilhofer ikke var involvert i. Må spørre oss om dette var en suksess. Gjorde det noe med hvordan publikum leser lange artikler. NYT vet ikke sikkert, fordi de ikke har gode data på hvordan artikkelen faktisk ble brukt.

Emmys vs World Cup. Sistnevnte hadde langt flere rene sidevisninger, men
Emmys fikk 97.000 sidevisninger, men 23.000 "votes" (24% conversion rate)

World Cup hadde ti ganger så mange brukere, men 84% forble anonyme, uten å logge inn. Mindre enn 1000 shares.

Viser til NYTs Innovation Report (PDF). Viktig og interessant, men innovasjon blir her diskutert som noe som nyhetsdesken blir utsatt for, mens perspektivet må være på hvordan nyhetsfolk selv driver innovasjonen.

"Our future is a team sport"

Spørsmålsrunde:
Debatt i NYT om hvorvidt journalister skal ha tilgang til all statistikk. Pilhofer tror dette har endret seg, men understreker at i Guardian har alle journalister denne tilgangen.

Vanskeligere å si hva som faktisk er en suksessfull artikkel. Mange parametere. Handler om mye mer enn bare å telle brukere og klikk. Viser til en serie Guardian holder på å utvikle, men som han ikke vil vise. Alle tradisjonelle aktører sliter med video, både på produsentsiden, i forhold til inntjening og for å få folk til å bruke tid på dette. Hva må vi se på for å avgjøre om en serie videoer blir en suksess - involverer mange ulike team.
Undersøkende journalistikk som publiseres over tid er også en betydelig utfordring. Hvordan få publikum til å henge med etter hvert som nye videoer legges til saken.
Metrics trenger ikke å være "data driven" - inkluderer absolutt kvalitative data. Må uansett ha en klar ide om hva en ønsker å måle / finne ut av / oppnå, Kan se på "conversion" i forhold til video, som f eks hvor mange som faktisk ser en video til ende.

Hvordan gjøre brukerne mer deltakende?

Studentene fra Volda liveblogger videre

29. januar 2015

10000 på Torgallmenningen

Jeg filmet litt under gårsdagens stormønstring på Torgallmenningen:



Les mer i Bergens Tidende og om aksjonen på Forskerforbundets nettsider og mittarbeidsliv.no

5. januar 2015

Svartediket

Rotet oss fram til et sted jeg aldri hadde vært før, med en flott utsikt hjemover.
Større versjon

Problematisk fiksjonalisering i "Kampen om tungtvannet"



Dennis Storhøi er i og for seg glimrende, som den fiktive Hydro-direktøren Bjørn Henriksen. Det gjør dessverre ikke saken bedre.
Jeg var selvfølgelig klar over at jeg ikke så en dokumentar om Vemork-aksjonen i går kveld, og jeg må straks innrømme at jeg husker min historie for dårlig. Jeg ble nemlig "lurt".

I den norske fjernsynsserien "Kampen om tungtvannet" blir det gjort en rekke grep for å dramatisere den bakenforliggende historien. Slike grep må en gjøre i enhver fortelling, det er det som skiller fortelling fra beskrivelse. Et av de grepene som manusforfatter og regissør gjør er å sette sammen flere ansatte i Hydro i karakteren Bjørn Henriksen. Det samme gjelder den kvinnelige etterretningsoffiseren i Storbritannia, som får en sentral plass i fortellingen. Ingen av disse fantes i virkeligheten, men er introdusert for å spisse dramaturgien.

Å basere en fiksjon på historiske hendelser er langt fra noe uvanlig, men det er noe som surrer seg til for meg i dette tilfellet. De aller fleste karakterene i serien er fremstilt med de navnene de hadde i virkeligheten, og jeg så dermed det hele med en implisitt forventning om at alle hovedkarakterene faktisk har levd, og at deres handlinger samsvarer noenlunde med slik som det blir fremstilt i serien.

3. januar 2015

Maskinoversettelse blir stadig mer brukbar

Jeg satt og høre på Neil Gaimans keynote, under Digital Minds Conference 2013. I seg selv interessant. Etter en stund slo jeg på den automatiske "tale til tekst"-genereringen. Den fungerte rimelig bra. Neste skritt var å sjekke om den engelske teksten lot seg oversette til norsk, også dette gjort ved hjelp av YouTubes maskinoversettelse. Dette blir langt fra perfekt, men jeg er likevel imponert over hvor bra dette faktisk blir. Testen er selvsagt å skru av lyden, og deretter se om dette gir mening. Noen ganske fatale feil velter skuta, men en får likevel tak på hva Gaiman snakker om.

Det meste blir bedre!

Jeg bestemte meg for mange tiår siden for å fokusere på at det meste i verden faktisk blir bedre, på tross av alt det foreferdelige som fremdeles skjer. Derfor leser jeg med glede Det er lov å være blid, av Svein Egil Omdal i Stavanger Aftenblad, med referanse til Steven Pinker medforfatter av en «Verden kollapser ikke». Der slår han fast at vi ikke skal bry oss «om nyhetsoverskriftene, vi har aldri levd i så fredelige tider som nå.» Pinker er professor ved Harvard og kjent for å fortelle sannheten, om at det meste går mye bedre enn før.


Kos deg med litt positiv statistikk:



Dette betyr selvsagt ikke at vi skal lene oss tilbake å tenke at ting ordner seg uansett, men det er et svært tydelig tegn på at det nytter å forsøke og forandre tingenes tilstand. Det er også et klart signal til alle kjipingene i verden: de er på taperlaget!

2. januar 2015

Edvard Munchs verk i det fri

I fjor var det Gustav Vigelands verk som fallt i det fri, i år er turen kommet til Edvard Munch. Munch døde 23. januar 1944, og fra utløpet av dødsåret går det 70 år.




 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket