Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye medier, i ganske vid forstand.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

30. januar 2017

Fremtidsutsikter for mediene

Amy Webb innledet NODA17-konferansen under tittelen ”Tools of the futurist” og en bok med samme tittel. Webb er også forfatter av boken How to make j-school matter, men foredraget vi fikk høre var det snakk om å gi folk et krasjkurs i hvordan en kan se litt inn i fremtiden. Trender er i seg selv “trendy”, dvs det større bildet inneholder mer flyktige elementer. En bør derfor ikke se etter egenskaper ved artefakter og tjenester, men i stedet forsøke å finne frem til hva som ligger bak disse. Dette handler mer om endringer i organisatoriske endringer, politikk og selvsagt teknologiutviklingen, sett i større bilde.

Tidligere foredrag for et lignende publikum:


Trender drives av et underliggende behov
  • Trender er i tiden, men de er ikke stabile over tid
  • En trend utvikler og er emergent
  • En trend materialiseres som en rekke enkeltfenomener, som ikke nødvendigvis henger sammen

Webb eksemplifiserte dette ved å trekke frem et selskap som Ûber som en trussel, også mot media. Poenget er da at det ikke er selskapet eller tjenesten i seg selv som er trusselen, men det fenomenet som Ûber representerer. Dette knyttet hun videre til Ûbers kjøp av Carnegie Mellons robotics department, neo som er en del av en utvikling der selskapet dreies i retning av å kunne bli en generell logistikk-plattform. Blir ulike former for selvkjørende kjøretøy en realitet vil ikke de fleste lenger være begrenset til å høre radio i bilen, men blir frie til å gjøre helt andre ting. Noe som dermed påvirker mediene.

Webb trakk videre frem en problemstilling knyttet til at nyhetsorganisasjoner er tunet inn mot å lage saker på kort varsel, og de er i liten grad innrettet mot å se fremover. Samtidig kan ingen spå eksakt hva som kommer. Webb trekker likevel opp noen mulige scenarier for 2017 til 2027. En av trendene som er verd å å merke seg er mønstergjenkjenning, som er i rask utvikling. Hun koblet videre dette til at så godt som alle vil ha tilgang til en smarttelefon med kamera, noe som brukes til å ta enorme mengder fotografier. For å holde orden på dette vil programvare være løsningen for å gjøre ulike former for sortering. Samtidig representerer dette enorme mengder data, som hele tiden gir et oppdatert bilde av hva som skjer i verden, der en vil få maskiner til å gjøre jobben med å finne innhold og kontekst til et foto. Webb viser her til en eksisterende tjeneste findface.ru. Videre blir maskiner i stand til å gjenkjenne bevegelsesmønstre, samt utnytte ulike former for prediksjon til å tolke hvilke handlinger som sannsynligvis ligger forut og i etterkant av det øyeblikket bildet er tatt. Hun viser her til csail.mit.edu/ridesharing_and_traffic som et eksempel på hvordan en han foutse hva som trolig kommer til å skje.

Setter en sammen mønstergjenkjenning og stadig bedre systemer for prediksjon peker dette f eks frem mot automatisk generert video. Her ble det vist til www.wochit.com som en liten forsmak på dette. Webb mener det vil komme en rekke eksempler på automatisk produksjon av video de neste 24 månedene. Etter to år vil en trolig kunne se ulike versjoner av en video for forskjellige plattformer. Fem år frem i tid snakker vi trolig om videoer som er tilpasset hver enkelt person. Samtidig får mulighetene til å generere video på denne måten potensielt enorme konsekvenser i forhold til “fake news”.

Neste fenomen Webb trakk frem var “Smart dust”, utviklet ved University of Stuttgart, sensorer på størrelse med et saltkorn. Hun viste også til eksisterende systemer som Next Generation Interstate Photo System og i den sammenhengen ProPublicas sak om “Machine Bias”.

Mange i forskernettverket “IKT og medier” deler en interesse for det som kan kalles Mixed Reality, enten dette realiseres med vekt på det visuelle, med vekt på lydsiden, eller begge deler. De teknologiene som kommer endrer hva vi forventer av en fortelling. Spørsmålet er om vi kan benytte Mixed Reality for å fortelle komplekse fortellinger på måter som skaper større innlevelse. Dette er løsninger som vi gjør konkrete ting på i UH-nett Vest, og som ble presentert på konferansen.

24. januar 2017

Like før. Sidsel Paaske

Dagen før en todagers konferanse (med to innlegg) i Oslo rakk jeg som snarest innom en omfattende retrospektiv utstilling av Sidsel Paaske, ved Museet for samtidskunst. Inspirerende møte med en mangfoldig kunstner, som nok fikk døra i fleisen gjentatte ganger, men som likevel ga bånn pedal.

Konsert og performance ved åpningen av utstillingen:

22. januar 2017

Performativt e-håndverk

Overskriften er tittelen på årets første konferansebidrag, noe jeg ser fram til med litt skrekkblandet fryd. Det er liten grunn til å legge skjul på at jeg er en fersking på området kunst og håndverk, men jeg har nå likevel kastet meg ut i det og hr to bidrag under nettverkskonferansen, arrangert av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen og Nettverk for formgiving, kunst og håndverk i UH-sektoren.

I denne sammenhengen kan et bakteppe være Morgenbladets podcast om menneskets forhold til maskinene. Her er det mye å plukke opp, ikke minst i forhold til hvordan teknologien ofte fremmer kreativitet:



Med "Performativt e-håndverk" er det godt mulig jeg sparker inn åpne dører, men i alle fall er dette et forsøk på en diskusjon rundt hvordan faget kan / bør møte teknologiutviklingen. For meg, som kommer utenfra og med litt andre tradisjoner i ryggen, virker f eks oppdelingen i materialområder litt merkelig. jeg kjenner ogs forstår begrunnelsen, men lurer samtidig på om det tjener faget, gitt at formålet i mine øyne må være å holde faget samlet og ikke skille det  konkret utøvende fra de mer teoretiske siden av faget.

Den innledende situasjonsbeskrivelsen er grei. Den er et utvalg ganske objektive fakta. Langt vanskeligere er diskusjonsdelen, knyttet til hvilke konsekvenser det kan / bør få. Her forsøker jeg meg på å begynne med en illustrasjon på situasjonen slik den lenge har sett ut, med mange små aktører som formgir unike gjenstander med sine teknikker og materialer. I andre ende av en slags skala ligger relativt få store produsenter, som ofte lager lignende gjenstander, men som er masseproduserte – altså ikke unike.

Så er spørsmålet om dagens situasjon er i ferd med å nærme seg dette:


Er det slik at bildet nå kan snus litt på hodet? Som en konsekvens av at rimelige datastyrte freser, 3D-printere og andre former for programvarestyring gjør det mulig å produsere både unike og helt like gjenstander med samme teknologi. En teknologi som er i ferd med å bli så rimelig at den finner veien ut i skolene, og inn i de tusen hjem.

Kan vi se for oss at vi i fremtiden vil kunne lage mange flere produkter lokalt? Om ikke hjemme, så ved et makerspace i nærheten. Kan i så tilfelle de få store produsentene i større grad bli henvist til å levere råmateriale? Hva skjer med et design, når modellen deles og remiskses før den blir et fysisk produkt. Dette skjer jo allerede i stor skala, men vil åpenbart øke etter hvert som teknologien bli enda mer allemannseie.

Og her kommer det vanskelige spørsmålet: Hva betyr dette for et fag som kunst og håndverk, som nettopp jobber med å designe (planlegge form) og formgi (gi form i et konkret materiale). Blir prosessen "performativ", dvs at noe formgis gjennom en mye mer dynamisk prosess, der en går ut fra et design, men konkretiserer dette nærmest i dialog med en maskin. Og hvor langt kan en se for seg at denne dialogen kan gå? Jeg er såpass skrullete at jeg fint kan se for meg å diskutere et design med en maskin og at det skapes noe konkret gjennom denne prosessen.

Den andre presentasjonen er heldigvis enklere å forholde seg til. Her handler det om en praksisfortelling, knyttet til det jeg har valgt å kalle kartfortellinger. Dette er basert på et opplegg jeg gjennomførte i høst i Aesthetic Outdoor Education. Det ble vellykket, mener jeg, ikke minst fordi to gode kolleger (Magni på matematikk og Torbjørn på idrett) tok opp de samme temaene fra sine innfallsvinkler. Skikkelig tverrfaglighet gjorde at jeg tror studentene opplevde det totale opplegget som konsistent.

Studentene fikk jobbe med å utforske terreng, representere dette gjennom å formgi kart, diskutere representasjon i forhold til romforståelse, knytte sammenhenger mellom kart og terreng. I sum tror jeg de fikk med seg mye, som forhåpentligvis blir gode læringsopplegg i barnehagen, For min del var dette også skikkelig moro, noe som sjelden er en ulempe.

Oppdatering:
Diskusjonen etter innlegget ble faktisk svært interessant, og det hele ble langt bedre mottatt en jeg hadde "fryktet".  Ikke minst var det spennende å høre at flere ser et klart behov for å inkludere tenkning rundt makerspaces og lignende når en forsøker å se inn i fremtiden for kunst og håndverk.

Styrmann i eget liv?

eller bare passasjer?

Begge deler, selvfølgelig.

Jeg har sikkert fått en svak arbeidsrelatert skade etter å ha hørt på skuespillere reflektere over sine roller i Hamlet, Uansett, litt innimellom i dag, har jeg begynt på dette.

Jeg begynner på datamaskinen med en 3D-modell og litt annet, som etter en del forsøk ender som en skisse som dette:


Jeg sysler fremdeles med storpalle-formatet, anslagsvis 60 X 180:


Som med et par kilo akrylmasse ble til dette:

Dritprat nærmer seg

For noen dager siden trillet vi inn utedoen, som nå står vel plassert i passende omgivelser:

Fargene på en tradisjonell utedo står ganske godt til høgskolens interiør :)

Nå holder vi på med finpussen, dvs få på plass hele lydsiden og få det tekniske til å fungere. Jeg har brukt deler av dagen på å få en bryter på et dasslokk til å fungere :)

Straks bryteren fungerer som den skal er det tidligere kollega Johannes som står for den tekniske implementeringen, slik at sensorene snakker med datamaskinene. Vi bruker i alt tre små datamaskiner, som sammen styrer et ganske komplekst lydbilde, dels ferdig innspilt og dels knyttet til informasjon fra sensorer. Sånn sett minner prosjektet litt om "Tilhører", som jeg og Johannes sto for i 2014, men  ut over det er mye annerledes i dette prosjektet.

Teknisk rom er oppe og de første lydene settes i gang.
Selve dritpraten lar ennå vente på seg, men det begynner å komme en del lyder:

20. januar 2017

Teaterdialoger

I det siste har jeg jobbet med nettstedet Teaterdialoger, en form for forprosjekt for noe som forhåpentligvis kan bli et større og mer langvarig initiativ. Forprosjektet knyttes til DNS sin kommende oppsetning av Hamlet.

Oppdatering 1. februar:
Etter mye ball fikk jeg omsider på plass en slags versjon av åpningsscenen i 360. Må lag en mer fullstendig versjon etter hvert.


På nettstedet kan du blant annet intervjue seks av skuespillerne. Forsøk deg f eks på å intervjue Preben Hodneland om hans rolle som Hamlet.  Noen minutter med komprimerte betraktninger om livet.



10. januar 2017

Ikke helt venn med Galaxy 360

Samsung har i og for seg levert et godt kamera, men arbeidsflyten er ikke helt optimal. Software kun for PC skaper trøbbel for en som ikke har herredømme over egen jobbmaskin. Slik ble dermed første resultat da jeg forsøkte å fikse dette på macen:

5. januar 2017

Ulvedebatten

Ulv er sikkert kjekt, i alle fall når en bor i byen.

Ingen drept av ulv i Norge siden 1881, men i Tidsskriftet kan en lese følgende:

I Norge har vi få historiske eksempler på ulveangrep, men i vårt naboland Finland forekom dette ved flere tilfeller på 1800-tallet. Det er antatt at enkeltulver eller ulvepar drepte flere mennesker innen begrensede geografiske områder og tidsrom. Disse tilfellene ble godt beskrevet av samtidige vitenskapsmenn, og den mest alvorlige rekken av predasjonsangrep forekom i Turku (Åbo), sørvest i Finland, i 1879 – 82. I denne perioden ble minst 22 barn drept innenfor et område på 11 prestegjeld. Senere undersøkelser har avdekket at antallet kan være så høyt som 35 drepte. Myndighetene så alvorlig på denne trusselen og satte inn hæren for å finne og drepe ulvene.

Selvsagt langt flere ulver på 1800-tallet. I tillegg er sykdom en del av bildet:

Rabies er gjennom vaksinering nærmest utryddet i Vest-Europa, men forekommer fortsatt blant ulv i Russland (syv diagnostiserte tilfeller i 1999). Rabide ulver kan vandre over store områder på kort tid og angriper gjerne både mennesker og husdyr. I motsetning til friske ulver selekterer ikke rabide ulver sine ofre (16). 

Rabies er ikke et problem i Skandinavia, men en skal være rimelig optimistisk anlagt for å sende ut ungene med ulv i nærheten.

— Vi må slutte å si at ulver ikke kan være farlig for mennesker. Det er viktig at folk får en mer balansert informasjon. Ulv kan drepe mennesker, selv om det skjer veldig sjelden, sier ulveforsker Petter Wabakken. Han er ekspert på rovdyrs adferd og forhold til mennesker. I 2002 var han en av redaktørene for en NINA-rapport om folks frykt for store rovdyr

Dagbladet med to år igjen på papir – igjen

I 2009 holdt jeg et foredrag med tittelen "Brukerne vil organisere verden selv". I den presentasjonen kom jeg inn på Chris Andserson og påstanden om at alt blir gratis. Denne påstanden ble etterfulgt av et skjermbilde som viste daværende sjefsredaktør Anne Åsheim, som annonserte at Dagbladet la om og økte prisen. Her resonnerte jeg meg frem til at Dagbladet ikke lenger ville distribueres på papir i 2011.

Jeg tok grundig feil. Selv om Dagbladets opplag har sunket jevnt og trutt gikk det ikke så raskt. Nå får jeg imidlertid sjansen til å sitere noen andre, og med det gjenta påstanden, drøyt syv år senere. Nå er det mer i form av en plan. Så er spørsmålet om dette trekker med seg VG.

Boktrykkekunst

Litt misvisende tittel kanskje, men et lite eksperiment som jeg synes ble ganske vellykket. Koblingen av av Hamsuns Victoria og det abstraherte bildet (omtalt i en tidligere post) var ikke helt tilfeldig, men tordivelene kom med fordi jeg tilfeldigvis jobbet med denne, i en helt annen sammenheng. Uansett, den endelig sammenstillingen av trykt tekst og bilder gjorde inntrykk på meg. Her er nok Hamsun mest å takke, men likevel:

3. januar 2017

Kaldstøping i "metall"

Støping i metall, gjørtling, er ikke for amatører og definitivt ikke uten en viss risiko.

Paul Braddock viser hvordan dette kan gjøres ved hjelp av 3D-printer, silikonform, harpiks og jernpulver:




 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket