Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter.

For tiden er jeg særlig opptatt av sfæriske medier og Robotassistert undervisning.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

9. januar 2018

Arbeidsgivere vil ha digital kompetanse

Næringslivstopper har en ting felles når de er på jakt etter nye ansatte: De leter etter folk med digital kompetanse.

– Alle jakter på det uspesifiserte «digital kompetanse», sier den erfarne næringslivslederen Gro Brækken, til DN.no. Hun er generalsekretær for Norsk institutt for styremedlemmer.

Innenfor utdanning er vi jo vel kjent med digital kompetanse og digitale ferdigheter, men kanskje mest på papiret. At digitale ferdigheter er en av de fem basisferdighetene kan knapt sies å være noe som kommer til uttrykk i alle fag i lærerutdanningen. Dvs, det gjør det nok, men neppe i tilstrekkelig grad. Noe av problemet er nok at dette ikke kan knyttes direkte til spesifikke fag. Dermed har ingen et overordnet ansvar, noe som lett gir tilfeldigheter større spillerom. Det er ikke en helt enkel øvelse å brøyte plass til digitale ferdigheter i fag som har lange tradisjoner tuftet på det analoge.

På toppen av det hele er digitale ferdigheter noe som slett ikke er enkelt å definere, noe som gjenspeiles i nivåbeskrivelsene.

Redningen, skjønt ikke helt tilfredsstillende, er Brækken som slår fast:

– Det handler i bunn og grunn om å ha evne og vilje til å lære. Den kompetansen kan ikke kjøpes. Den må læres.

Essensen av dette er en gammel erkjennelse: den viktigste faktoren for læring er nysgjerrighet, noe som innebærer at lærere, studenter og elever må ha mulighet til å ta noen sjanser. Det motsatte av målstyring vil nok mange si.

Et annet problem, etter min mening (det er nok de som er uenige), er lærerutdanningens og akademias tiltro til forståelse gjennom analyse. Da analyse i former: se på verden og tolk den. Jeg ønsker meg en lærerutdanning som gjennomgående er mye mer rettet mot produksjon. Da får analysen en annen innretning: lag noe i verden og finn ut hvordan det fungerer. De to perspektivene står på ingen måte i motsetning til hverandre, men vektingen kan gjerne være annerledes. En klar analogi er sammenhengen mellom skriving og lesing – to sider av samme sak: forstå og uttrykke seg ved hjelp av språk. Men lesingen ser på noe som finnes i verden, der skrivingen skaper noe i verden. Jeg heier på skrivingen, forstått som produksjon, i vid forstand.

Det leder til de digitale ferdighetene som spesifikt tar for seg "produsere og bearbeide". Her finner vi disse nivåene:
  1. Lager enkle digitale produkter.
    Arbeider og eksperimenterer med tekst, illustrasjoner, bilder og lyd. 
  2. Lager digitale produkter med ulike medietyper.
    Følger instruksjoner i utforming av produkter.
  3. Lager digitale produkter som kombinerer ulike medietyper.
    Bruker digitale ressurser til å lage modeller av produkter. 
  4. Lager og vurderer digitale produkter som kombinerer ulike medietyper.
    Velger digitale ressurser til å designe og utforme produkter. 
  5. Vurderer eget produkt, arbeidsprosess og foreslår forbedringer.
Legg merke til at det ikke står et ord om koding, programmering, manipulasjon, robotisering etc. Du kan nærmest oppfylle alle de fem nivåene ved hjelp av Powerpoint.

Når det er sagt, du kan strekke presentasjonsprogramvare langt samtidig som det er lett å kritisere noe som finnes. Det er mye vanskeligere å uttrykke hva lærere, studenter og elever spesifikt skal strekke seg etter. Jeg har forsøkt å konkretisere dette for kunst og håndverk sitt vedkommende. Utfordringen er å skape plass til dette.

I en kronikk i Aftenposten med tittlen Hva kan man gjøre for å redusere teknologisk arbeidsledighet?nærmer forfatterne seg en annen side av problemet:

For eksempel har jus-, ingeniør-, økonomi- eller legestudentene liten eller ingen faglig interaksjon med hverandre. Men denne løsningen passer ikke når vi som nasjon ønsker a) å utvikle flere gründere, b) at langt flere gründere lykkes og c) at flere gründere vokser ved å ansette medarbeidere.

Heldigvis er det en stor tilstrømning av studenter til utdanningsprogrammer innen innovasjons- og entreprenørstudier. Disse studentene ønsker muligheten til å velge kurs fra andre utdanningsprogrammer – også utenfor deres eget lærested – og oppnå studiepoeng ved å gjøre det. Men, nei! Fordi man ikke kan dele studiepoeng mellom læresteder, kan for eksempel NHH-studenter ikke ta supplerende kurs ved Universitetet i Bergen eller Høgskolen på Vestlandet.

Fagvalg på tvers av institusjoner er i seg selv et problem, men hva med fagvalg på tvers av avdelinger? Det lar seg heller ikke gjøre slik systemet er i dag, men ville kanskje hjulpet med å utvikle studenter på en annen måte. Bedre blir det ikke av et overdrevent fokus på gjennomstrømming. Å gå en litt kronglete vei gjennom utdanningen kan være en god ting, ikke minst for alle oss som skal fortsette å (ut)danne oss til nye jobber gjennom livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket