Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er særlig opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til roboter, det lokative lydmediet Auditor, utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. For tiden er jeg særlig opptatt av sfæriske medier / 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

23. januar 2018

Kunstnermøte med Kim Hiorthøy

Kim Hiorthøy besøkte Høgskolen på Vestlandet og snakket omkring verket Liste. Arrangementet kom i stand i forbindelse med KOROs førtiårsjubileum. Det følgende er noen notater fra denne kunstnersamtalen.

Hiorthøy innledet med å vise “The Los Angeles County Museum on Fire”, malt av Ed Ruscha. Kunst er på mange måter motsatsen til museer og det institusjonaliserte, og kunsten bør dermed være det som “brenner opp” museer. Kunst bør med andre ord være forstyrrende, noe som kan stille spørsmål ved seg selv og hele tiden være i forandring.

Når en som kunstner får et oppdrag er det alltid med en forventning fra oppdragsgiver om at en kunstner lager noe i fortsettelsen av det vedkommende har gjort tidligere. Dette er gjerne også en forventning om at kunsten skal tilføre rommet noe. Offentlig kunst finansieres med skattebetalernes penger, noe som setter noen føringer knyttet til en form for “normalitet”. Gitt alle premissene ender det lett opp med at kunstverket nærmest blir en del av bygget – en form for dekorasjon.

Hiorthøy snakket ikke om resten av sin virksomhet. Det var egnentlig litt synd, for nettopp vekslingen mellom medier og sjangere er interessant. Spill denne musikken mens du leser resten:


Hiortøy viser til César Baldaccini som har laget flere utgaver av skulpturen “tommelen opp”. Et eksempel på et uproblematisk, men morsomt verk.

Kunsten bør ideelt sett være noe som ikke bare blir en del av bygget. Kunne sett for seg offentlig kunst som er noe helt annet

David Shrigleys “Really Good” er et annet eksempel, som bokstavelig talt tar tommelen litt lengre. Shrigleys verk var utstilit på Trafalgar Square, som en del av en serie temporære verk.

Claes Oldenburg & Coosje van Bruggen arbeider med å skalere små gjenstander opp i størrelse.

Maman - Louise Bourgeois. Foto: Archaeodontosaurus
Louise Bourgeois er et annet eksempel. Hennes skulptur Maman utenfor Guggenheim Museum i Bilbao, tar med utgangspunkt i et naturlig vesen dette opp i størrelse slik at det endrer fullstendig karakter.

Vi fikk videre en del eksempler på kunst som er mindre bestandig. Først se Banksys brukne telefonkiosk, et verk som er interessant fordi det er blitt plassert ut i det offentlige rom, uten at noen har bedt om dette. Deretter “Lets pretend none of this ever happened” av Tim Etchells, et neonskilt der en enkel setning foreslår en handling knyttet felles fornektelse eller bevisst og svært offentlig forglemmelse. Hva "dette" referer til må imidlertid betrakteren selv komme fram til. Videre et verk der et fly trekker en plakat med teksten “I am still alive!” - et offentlig verk som er tidsbegrenset, med klar referanse til Telegrams: I Am Still Alive.

Nettopp den kunsten som sniker seg inn, uten å være tydelig til stede, er noe som åpenbart taler til Hiorthøy. Han viser Sophie Calles “Double Game”, en bok som spiller tilbake på Paul Austers bruk av Calle i en roman, samtidig som elementer fra Austers bok omsettes til temporære installasjoner i det offentlige rom – en form for utsmykking som ingen har bedt om. Dette prosjektet er det også skrevet om på norsk.

Det som kanskje topper denne unnselige sjangeren var et verk jeg ikke fant referansen til. Den 22 september 2011 listet kunstneren opp en rekke små hendelser i en guidebok: hendelser som en bildør som smeller, og som kan oppleves på oppgitte tidspunkt. Et annet eksempel er fra dOCUMENTA (13) "I Need Some Meaning I Can Memorise" av Ryan Gander - en sterk vind som går gjennom rommene under Documenta – en fin ide til til et offentlig verk. Ryan Gander var også involvert i prosjektet i Bergen, men Statsbygg tillot ikke dette, da prosjektet involverte en katt som skulle få bevege seg fritt i lokalene. Dette er et godt eksempel på et krasj mellom kunst og de med betingelsene som settes på forhånd.

Avslutter med Dieter Meier (ja han) som med Datum II skrev seg inn i fremtiden på en ytterst elegant måte. I 1972 la Meier ned en plakett med innskriften: Den 23 mars 1994, mellom klokken tre og fire, vil Dieter Meier stå på dette stedet. Hvilket han også gjorde, under Documenta 5, 22 år senere.

Helt, helt til slutt verdens langsomste musikkverk ASLSP – As slow as possible, av John Cage - et musikkstykke som varer i over 600 år – det vil være ferdig 5. september 2640 og kan inntil da oppleves i Sankt-Burchardi-kirken i Halberstadt.

Hiorthøy tenker på alle disse tingene når han skal i gang med et verk, men ender oftest opp med å gjøre det han kan. I tilfellet Liste hadde han en arbeidsbeskrivelse der ideen var en slags collage - en form for leksikon eller kart med bilder som kunne symbolisere kategorier av ting som finnes i verden.

Hiorthøy tegnet figurene på datamaskin og forsøkte å skjære ut dette med en CNC-fres. Det som ble skåret ut for hånd ble imidlertid mer levende og tillot ham å jobbe mer intuitivt. Dermed kunne han jobbe uten en helt klar plan. Usikkerhet med hensyn til hvordan figurene ville fungere i rommet gjorde at han laget et stort antall figurer. Disse ble malt og deretter slipt ned slik at de fikk mer tekstur. Hiortøy fikk nye ideer etter hvert som han jobbet. Tok også opp ideer fra mange sine tidligere arbeidet

Til slutt var han en uke ved veggen i lesesalen på Kronstad og komponerte det endelige verket der og da. Han måtte her forholde seg til en del begrensinger med hensyn til hvor langt ned verket kunne plasseres. Det forsvinner dermed litt opp mot taket.

Liste er på sett og vis et klassisk verk - jmf veggmalerier i Oslo rådhus mm - en tradisjon som går tilbake til friser i det gamle Hellas mm. Slike verk viser at den enkelte person er del av noe større.

Hiorthøy får spørsmål om han tenkte på “brukerne” - de som passerer verket til daglig. Dette er det første han tenker på - har forsøkt å forholde seg til at det er en skole, en tematikk som handler om dette. Det ligger en motsetning her, siden kunst blir mer interessant når det kommer fra et annet sted og ikke oppfyller kriteriene til stedet så godt.

Hiortøy ville gjerne gjort verket mer unnselig. Han tenker at det er mer interessant med et verk som ikke er så tydelige på å oppfylle funksjonen sin. Liker å se på bilder og den opplevelsen det gir, men det samme permanente bildet blir en vane og dermed noe en ikke ser. Kan få et rikere forhold til det som man ikke alltid oppdager umiddelbart.

Vi avslutter med et rykte, som kanskje er det optimale offentlige verk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket