Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. For tiden jobber jeg mest med sfæriske medier og Robotassistert undervisning.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

23. mars 2018

Fysiske konsekvenser av digitalisering

Innlegg under UH-nett Vest sin samling, mars 2018.

Tidligere på dagen hadde minister for forsknings- og høyere utdanning Iselin Nybø pekt på at et mål med digitaliseringen i sektoren må være at dette bidrar til å aktivisere studentene. Rektor ved UiB Dag Rune Olsen fulgte opp, ved blant annet å påpeke at vi har noen utfordringer knyttet til fysisk læringsmiljø.

Det ga et oppspill til mitt innlegg i en av parallellsesjonene etterpå der jeg snakket om noen fysiske konsekvenser av digitalisering.
For en tid tilbake kom det en rapport som forteller noe om hva forskning kan fortelle oss om Campusutforming for undervisning, forskning, samarbied og læring. Denne rapporten ser ikke på konkrete konsekvenser av digitalisering, men er likevel et vesentlig bakteppe gitt at den tar for seg hvilke fysiske rammefaktorer som har positiv innvirkning på undervisning, forskning, samarbeid og læring.

Rapporten om campusutforming er i og for seg også en fortelling om at det er mye vi ikke vet all verden om, særlig om det eksplisitt skal knyttes til læring. Samtidig har vi ganske mye generell kunnskap fra studier der en finner at estetisk og fysisk utforming av bygg og formelle og uformelle rom for undervisning og læring påvirker studenters trivsel og tilfredshet. Fremveksten av teknologirike undervisnings- og læringsmiljøer øker muligheten til å integrere digitale læringsformer stadig tettere i tradisjonelle, campusbaserte utdanninger. Det er ingen dramatisk slutning å trekke at både det fysiske og det virtuelle miljøet, og ikke minst kombinasjonen av disse, innvirker på læringsmiljø og læringsutbytte.

Min interesse er imidlertid først og fremst knyttet til hvordan omgivelsene kan bidra til å gjøre læreren god?

Hva er digitalisering

Når vi snakker om nye digitale læringsformer blir “digitalisering” fort en samlebetegnelse som det er uklart hva det innebærer. I bunn og grunn handler det om endringer, men jeg synes ofte “endring” handler om at noen ønsker at noen andre skal endre seg på en bestemt måte. Den mest interessante vinklingen er etter min mening å stille seg spørsmålet “hvordan vil jeg endre meg i relasjon til andre” og ikke “hvordan kan jeg få andre til å endre seg”.

I et forsøk på å konkretisere hva endringer konkret kan bestå i forsøkte jeg å se på noen klare utviklingstrekk og tenke gjennom hvilke konsekvenser dette kan få – #forandringbegynnermeddegselv.

Hvorfor sentralisere campus?

Et poeng som er trukket frem i tre tiår er at digitalisering av kommunikasjon i økende grad gjør at studier kan foregå uavhengig av sted og tid. Det påvirker selvsagt studentenes forhold til campus, men selv om studentene kan bestemme når og hvordan de skal studere, er de likevel avhengige av fysiske og virtuelle møteplasser hvor de kan diskutere med medstudenter og konsultere veiledere og undervisere. Et spørsmål som jeg reiste i diskusjonen er hvorvidt disse fysiske stende må samles på ett sted, altså campus. Det er et ganske merkelig paradoks at til tross for at teknologien tillater oss å designe undervisning med tanke på stor geografisk spredning, så holder vi stadig på med å sentralisere de fysiske omgivelsene. Det er merkelig, men vi ser det innen utdanning og på mange områder i forvaltningen – f eks jmf planene for det nye regjeringskvartalet, som åpenbart fungerer distribuert på flere lokasjoner, men som likevel skal trykkes sammen på minst mulig plass. En liten anekdote om betydningen av plass i bunnen av denne teksten – #jatilstorerom.

Alle har sin egen maskin

Det første, som jeg anser som et faktum, er at alle studentene er påkoblet via datamaskin eller mobil. Det ble riktignok påpekt at vi har mange eldre studenter, som ikke nødvendigvis behersker denne teknologien så godt. Snittalderen for norske studenter i 2017 var 28 år, men dette inkluderer Phd-kandidater. Medianen er imidlertid 25, og godt over halvparten av studentmassen er yngre enn 24 år. Uansett, en konsekvens av digitalisering er at vi må ha støtte for de av studentene som har trøbbel med teknologibruken. Her kan det være fristende å peke på at mange grunnskoler ser ut til å finne løsningen på dette: gi de lærende Chromebooks, dvs en enhetlig pakke av verktøy (G-Suite for Education) som alle har og som alltid fungerer – #under24snart30.

Gi oss de beste samskrivingsverktøyene

Apropos G-Suite. Da studentene skulle oppsummere de to konferansedagene pekte de på at alle studenter vet hva Google Disk er for noe. Det samsvarer godt med mine egne erfaringer: straks studenter har behov for å samskrive benytter de Googles løsninger – fordi de er best til samskriving og gratis. Her er det bare å gi IT-avdelingene løypemelding og be dem implementere, slik de allerede har gjort i Volda. Vi kan fint leve med Office 365 til ymse formål, så lenge vi kan bruke Google Docs til selve undervisningen. Det er det de aller fleste gjør uansett, det hadde bare blitt enda enklere med en pålogging innenfor institusjonens rammer.

Når alle har sine egne skjermer med tilhørende tastatur er det trolig på høy tid å si endelig farvel til datasalene. Programvareleverandører som ikke kan fikse studentlisenser på høvelig vis fortjener kanskje uansett ikke å være på mer enn en og annen spesialmaskin. Slike hensyn bør i alle fall ikke belemre institusjonene med rom fylt med utgåtte datamaskiner på rekke – #skrivmersammen.

Innspilling av video og lyd

At alle har egne maskiner åpner også for muligheter for av- og innspilling av bilder, video og lyd. Innleveringer i form av korte videoer er noe jeg selv har hatt mange gode erfaringer med. Tidligere holdt jeg kurs før studentene satte i gang, men nå bruker jeg kun tid på å forklare sjangeren, vise noe eksempler og presisere oppgaven. Så setter studentene i gang. De som har problemer ser først på ressurssiden for skjermopptak, og kan selvsagt spørre om det er noe. Det er sjelden noen som spør siden studentene finner ut av dette sammen. Om de bruker en skjermopptaker eller et videoredigeringsprogram – det bestemmer de selv.

En klar konsekvens av å jobbe med video, der studentene leser inn kommentarstemme, er imidlertid behovet for et stille sted. Støy er et gjennomgående og grunnleggende problem. Støy akkumuleres, og støy av stemmer er det som forstyrrer mest.

Lydinnspillingsbåser med plass til to personer er noe både ansatte (som må sitte i landskap) og studenter har behov for – #undertekst.

Strøm

Noen vil til enhver tid trenge strøm. ikke gjør som Statsbygg da de bygde Kronstad 1 og innbill deg at det totale miljøregnskapet blir bedre av at studentene ikke får strøm til datamaskinene sine. Vi må ha mange kontakter, i undervisningsrom, gangarealer, kantiner, kontorer mm – #huskledning.

Kommunikasjon

Dette er i og for seg ikke en rent fysisk konsekvens av digitalisering, men når alle kan være i kontakt med hverandre hele tiden stiller det selvfølgelig krav til de systemene vi kommuniserer gjennom. Studentene må gjerne bruke Facebook, men medmindre institusjonene skriver får en databehandleravtale med Facebook så skal vi selvsagt begrense bruken i alle sammenhenger som kan minne om formell kommunikasjon – #cambridgeanalytica.

Skjermløsninger

Studentene sitter der med datamaskiner i fanget, de er alltid påkoblet, og kan se det underviseren presenterer for dem på disse skjermene. Hva er da behovet for store skjermer på vegg. Dette oppdager de i grunnskolene også, straks alle elevene har egne skjermer. Min påstand er at store skjermer låser rommene og at de med fordel kan fjernes i mange undervisningsrom, medmindre man har eksplisitt behov for å kunne ta på skjermen på veggen – #ingentrengeregentligsmartboard.

Opptak i klasserommene

Alle synes å være enige om at undervisningen blir bedre dersom studentene stiller forberedt til de sesjonene der de møtes, og at denne tiden kan brukes til å diskutere fag, og i mindre grad høre på andre som snakker om fag. Tilnærmingen som på nynorsk kalles flipped handler trolig mye mer om korte, fokuserte opptak og i svært liten grad om lange opptak av forelesninger – #nyformpåtidsammen.

Undervisning andre steder

Alle har med seg sin egen maskin gjør det lettere å flytte undervisningen ut av campus. I mange tilfeller tilfører det unike kvaliteter – #viunderviserformyepåcampus

Eksamen

Vurderingsformene styrer hvordan studentene jobber. Det som telles teller. I denne sammenhengen, de fysiske omgivelsene, kan en kanskje se for seg fremtidige vurderingsformer som i større grad henger sammen med de fysiske omgivelsene. Lærerstudentene får i utgangspunktet mye av en slik praksis, tett på de reelle situasjonene de senere skal komme til å jobbe i. Kan vi flytte mer av vurderingen av faglige kunnskaper til lignende miljøer.

I alle fall kan vi ikke bygge undervisningsbygg for fremtiden med store saler, bestemt av behov knyttet til en eksamensform som de fleste egentlig vil bli kvitt – #vurderingerikkelett.

Oppfølging

Mange studentene ønsker tett oppfølging og klar beskjed om hva som forventes av de. På motsatt hold ligger undervisningens mål om å utvikle selvstendighet i møtene med fagene. Ulike personers vei til selvstendighet er selvsagt ulike, men går ikke gjennom oppskrifter på hva som skal gjøres. Mye av hemmeligheten ligger nok i å være tettere på prosess, dvs ulike metoder for formativ evaluering. Kan digitalisering hjelpe undervisere med å gjøre disse prosessene mer effektive? Åpenbart, selv om svarene på hvordan ikke er enkle eller entydige –#noeålærefranettstudier

Stress

Da aktivitetsbaserte arbeidsplasser var tema i Bergen innledet Knut Inge Fostervold innleder med å påpeke at arbeid og restitusjon er to sider av samme sak. Han pekte på at “Quality of working life”, det som er selve kjernen i den nordiske modellen, er under sterkt press.

Romløsningene i seg selv letter ikke kommunikasjonen mellom kolleger. Skal en få til mer samarbeid må en begynne å jobbe annerledes. IKT kan hjelpe oss med å jobbe annerledes. Generelt er det en sammenheng der mer IKT i en bransje gir økt produktivitet og dermed også høyere lønn. Med dette kommer imidlertid også mer stress. Selv om jeg ikke kjenner meg helt igjen i dette (bortsett fra noen administrative systemer) så blir likevel spørsmålet om fysiske løsninger kan bidra til å opprettholde økt produktivitet med IKT og samtidig redusere stress? Nevnte Forstervold hadde et svar her også: Opplevd kontroll, også med hensyn til tilgjengelighet. Tap av slik kontroll har påviselig negative konsekvenser for produktivitet – #duersjefen.

Romelefanten

Jeg lurer helt ærlig på dette: Er det noen i samfunnet forøvrig som ber oss om å bygge tradisjonelle auditorier? I tilfelle, hvorfor gjør de det? Jeg har vanskelig å se annet enn at slike rom er fullstendig ødeleggende for alt annet enn én form for undervisning. Fleksibelt er det i alle fall ikke. Les anekdoten nedenfor.

Det finnes sikkert flere gode eksempler, men ved NTNU har man i alle fall publisert en god del informasjon om noen alternative undervisninsgrom. Det samme har de gjort ved Karolinska Institutet. Arkitektene som har tegnet K2 i Bergen har tydeligvis kikket litt her. Ut fra bildene virker imidlertid pilotprosjektet ved NTNU som det mest interessante. Her har de som mål å utforske nye former for læringsareal – med større fokus på egeninitiert arbeid - samarbeid – utforsking og eksperimentering.



Dette rommet beskrives som et areal som skaper fin gruppe- dynamikk, der arbeidet på felles skjerm endrer og forbedrer dynamikken.

Et alternativ til det tradisjonelle auditoriet?



R2 har fremdeles kateter, projektor og tavle som vi kjenner fra tradisjonell auditoriums-undervisning. Pultrekkene er imidlertid byttet ut med 4 (5) nivåer, hvor det er fordelt 28 gruppestasjoner. Her ser vi også at hver enkelt stasjon har egen skjermer for samarbeid i gruppe. Samtidig er den sentrale projeksjonsflaten i front av rommet beholdt – #skalikkesåmyetil.

Sticky Campus

Jeg snakket litt om målet om at studenter gjerne skal oppholde seg på campus utover ordinær undervisningstid. Britene har lansert konseptet Sticky Campus. Bunnlinja her er summen av forhold som gjør det attraktivt å oppholde seg på campus, noe som innebærer at studentene må kunne initiere egne aktiviteter samtidig som det jevnlig foregår interessante ting i institusjonens regi.

Læringslab

Hvordan vi underviser henger sammen med det fysiske miljøet som undervisningen foregår i. Ser vi til Professionshøjskolen UCC har de en eget Future Classroom Lab ved Campus Carlsberg, og et tilhørende studium Future Classroom Teacher. Dette er en satsning som dels bygger på grunnlag fra rapporten At lære at blive lærer med en teknologi



Hvordan fremtiden ser ut er hele tiden i endring. Vi går inn i fremtiden og legger det som var fremtid bak oss, samtidig som vi og perspektivet vi ser fra endres. Skal vi utvikle undervisningsformer for fremtiden er trolig det eneste sikre at disse vil være annerledes enn hva vi tror i dag. Derfor må vi eksperimentere med ulike løsninger, tørre å gjøre noen feil, involvere studentene mens vi gjør feil, lære av dette og gjøre ting på nytt. Kanskje kan en læringslab med fokus på skapende virksomhet være en arena for å få til noe slikt – #gjøreselv.

Oppsummert

Både undervisere og studenter trenger noen ganger hjelp for å løse praktiske problemer. Det taler for et system med en fast stab med støttefunksjoner. Samtidig er det beste å være mest mulig selvhjulpen – problemer har en tendens til å oppstå når du selv skal gjøre noe, ikke når noen andre er klare for å løse dem. Hemmeligheten er derfor enkle løsninger i de aller fleste tilfeller. Enkle løsninger gjør det lettere å produsere raskt, feile raskt og finne ut av det raskt. I forlengelsen av “finne ut av” ligger honnørord som kvalitet og innovasjon.

Anekdoten

I innledningen til doktoravhandlingen min skrev jeg følgende (oversatt fra engelsk), som jeg fremdeles synes er talende for sammenhengene mellom fysisk miljø og læring: Den siste høsten jeg arbeidet med avhandlingen var jeg i et møte der en av mine døtres lærere unnskyldte at han ikke hadde fått til den undervisningen han ønsket. Grunnen var at han dette semesteret var henvist til å undervise på kjemirommet, et rom ved faste pulter i et lite amfi. Rommet forhindret effektivt at elevene kunne arbeide i grupper og det var svært vanskelig for læreren å bevege seg rundt i klasserommet. Resultatet: Det meste av undervisningen måtte gjøres som tradisjonelle forelesninger, og da elevene skulle løse oppgaver var læreren knapt i stand til å gå rundt og gi individuell veiledning. Kanskje et ekstremt tilfelle, men rom påvirker alltid de aktivitetene som foregår.

Historien fikk meg til å tenke på hvordan forskjellige fysiske miljøer har påvirket min egen læring i løpet av tre tiår som mottaker av utdanning på alle nivåer i utdanningsystemet. Jeg kom til de miljøene, som jeg i ettertid ser tilbake på som der jeg lærte best, var steder som hadde noen felles kvaliteter. De fleste steder jeg husker på en positiv måte, var relativt slitt: Jeg husker at inntrykket av at mange av gjenstandene som fylte rommene bar preg av å ha vært brukt av andre, ikke utslitt, men med merkene til tidligere bruk og tilpasninger til ulike behov. Typiske eksempler vil være skruehull, et hjørne av et bord som er kappet av, stoler der ryggen var fjernet etc. Alt en gang gjort med en hensikt. Et annet ord på slike tilpasninger er moteordet innovasjon. En annen kvalitet ved disse miljøene var tilgangen til store arealer som gjorde det mulig for enkeltpersoner å finne sammen med andre ved behov, samtidig som en kunne ha anledning til å trekke seg litt tilbake og være alene, uten å måtte gjøre noe nummer ut av det. Individuelt arbeid, nær et fellesskap, har alltid vært vinneren for min del. Samarbeid er veldig bra, men ikke hele tiden, og de fysiske løsningene må legge til rette for dette.

Mine egne minner om positive læringsmiljøer er åpenbart subjektive, kanskje til og med preget av en porsjon sentimentalitet. Det er vanskelig å påvise om jeg lærte bedre i perioder da jeg følte at jeg var i miljøer med fysiske og sosiale egenskaper som jeg husker på en positiv måte.

Her fikk jeg et skikkelig positivt flashback for noen uker siden da jeg var en tur innom Factory Berlin sine nyåpnede lokaler i Kreuzberg. 14.000 kvadratmeter og to tusen mennesker fra en mengde ulike småbedrifter og oppstartsselskaper, alt samlet i en gammel AGFA-fabrikk. Interessant nok: bygget har samme størrelse som HVLs planlagte nybygg på Kronstad.



Nå er ikke undervisning og oppstart av bedrifter samme sak, men dette er i høyeste grad relaterte størrelser. Kanskje har vi noe å lære av hvordan de gjør det i Berlin. Det koker i alle fall godt i disse miljøene, gitt noen tusen mennesker som alle er i gang med å skape sine egne arbeidsplasser. Hemmeligheten er at inngangsbilletten er rimelig. For 500,– i måneden har man tilgang til lokalene, en mengde fasiliteter, støttefunksjoner, mm. Slikt blir det ofte innovasjoner av.

2 kommentarer:

  1. Dette var et veldig spennende blogginnlegg! Helt enig i at vi må tenke nytt omkring våre fysiske arealer, for å kunne bidra til bedre samarbeid og læring på en god måte! Læringslab er veien å gå :) Og nye auditorier hvor man kan sitte på andre måter er en nødvendighet. At det oppføres nok stikkontakter tar vi som en selvfølge denne gangen, gjør vi ikke?

    SvarSlett
  2. Ingenting er selvfølgelig, tror nå jeg. Nå gjaldt i og for seg ikke dette innlegget HVLs nybygg spesielt, men det er helt klart et bakteppe. vi får håpe det blir skikk på læringslabben, men de øvrige undervisningslokalene er jeg usikker på. Virker som helse- og sosialfag har hatt en hånd på rattet og fått på plass noen gjennomtenkte spesialrom, men de generelle auditoriene fremstår rett og slett litt merkelige, anno 2018. Men rommene er jo ikke bygget ennå, så det re kanskje mulig å ta grep.

    SvarSlett

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket