Anniken Huitfeldt svarer Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen i forbindelse med avslaget om statsstøtte til Store Norske Leksikon. Hun svarer godt, og er prinsippfast - akkurat slik en bør forvente av en minister.
Huitfeldt påpeker at det ville vært en total omlegging av rådende politikk, dersom en skulle gi ensidig statsstøtte til en aktør som tidligere har tjent mange penger, og som nå varsler avvikling av driften.
En filmprodusent eller et forlag kan ikke først avvikle og så drive videre med ensidig statsstøtte. Hvis vi skal støtte norske leksikon må vi i tilfelle etablere et regelverk hvor vi likebehandler alle aktører som vil drive leksikon.
Les også: Kan fylkene kjøpe fri SNL etter modell av NDLA?
Kunnskapsforlaget ønsket at staten skulle gå inn med 32 millioner kroner frem til 2014 for å holde liv i SNL. Huitfeldt skriver: Etter å ha vurdert denne saken siden november og innhentet informasjon fra flere land, er jeg nokså overbevist om at et oppdatert, statsfinansiert norsk oppslagsverk vil koste adskillig mer enn 32 millioner kroner. Det er ingen tvil om at kravet til faglig bredde og kvalitet vil bli større hvis oppslagsverket er statlig finansiert. I et statlig leksikon må vi nok basere oss på flere fagansvarlige på hvert felt.
Og videre: Staten kan uansett ikke uten videre gi ensidig støtte til én aktør i et marked hvor flere konkurrerer.
Og en endelig puchline:
Van der Hagen vet godt at jeg er tilhenger at støtteordningene i norsk kulturliv fordi han leder en avis som får en statsstøtte på fire millioner i året. Men heller ikke Morgenbladet kan tildeles ensidig statsstøtte ut over den generelle støtten hvis abonnentene svikter. Alternativet til offentlige anbud er å endre regelverket og å opprette en leksikonstøtte som også andre aktører kan søke om, slik vi blant annet kjenner pressestøtten.
Kanskje bør UH-sektoren kjenne sin besøkelsestid. Ministeren skriver nemlig at dersom bidragsytere ved våre universiteter og høyskoler er villige til å bidra som en del av sitt formidlingsoppdrag vil jeg selvsagt være positiv til dette.
Jarle Aarbakke, rektor ved Universitetet i Tromsø, henger seg på:
Planen er at Kunnskapsdepartementet og universitetene sammen går inn og sørger for videre drift av det nedleggingstruede leksikonet. Departementet dekker 60 prosent av utgiftene, mens universitetene selv, og mulige annonseinntekter, dekker de resterende 40. Pengene tas fra de eksisterende universitetsmidlene.
Om ikke annet begynner dette å ligne på noe som kan bli en interessant diskusjon, og det kan utmerket godt kombineres med en variant av mitt forslag.
Oppdatering 06.04.10:
Huitfeldt må ta imot tilbudet, mener Olemic Thommessen, Kulturpolitisk talsmann for Høyre.
30. mars 2010
24. mars 2010
Web 2.0 - hva og hvordan
Forelesning / workshop i morgen: Litt om web 2.0 i det store bildet, deretter introduksjon til noen verktøy:
22. mars 2010
Visjon eller virkelighet
Fra NFFOs årsmøte den 20. og 21. mars 2010
Helge Rønning presenterte hovedfunnene fra en rapport om hva som skjer i internasjonal forlagsverden. Dette er mine notater fra innlegget og paneldebatten etterpå. Selve rapporten er ennå ikke sendt ut til NFFOs medlemmer, så jeg får eventuelt komme tilbake med flere opplysninger.
Mine kommentarer er gjengitt i blått. Øvrige utsagn er neppe gjengitt ordrett, men jeg mener meningsinnholdet er bevart.
Noen innledende betraktninger
Jeg begynner å bli en voksen mann, men kan likevel ha et håp om å holde meg faglig oppdatert og dermed produsere fagliterære bidrag av en viss verdi de kommende 25-30 årene. Forhåpentligvis er de fleste av mine faglitterære verk ennå ikke produsert – merk «produsert», ikke nødvendigvis kun «skrevet». Det er en viss grunn til å reflektere over det faktum at de fleste på NFFOs landsmøte, og kanskje de fleste av medlemmene (?), snarere ser tilbake på 25-30 års produksjon. Deres faglittereære verk er dessuten skrevet for papirmediet, og de har liten interesse av et det kommer et nytt regime. Dette er på ingen måte en nedvurdering av det som er produsert, men jeg mener det er viktig å være bevisst hvilket perspektiv man ser ulike problemstillinger ut ifra.
Mitt premiss er at papir er en distribusjonsform som hurtig kommer til å bli marginalisert innenfor min del av det faglitterære markedet – fagbøker som primært retter seg mot undervisning. Jeg mener videre man bør forholde seg pragnmatisk til dette, og at man ikke kommer videre dersom man tviholder på en modell der produksjonen finansieres gjennom salg ev papireksemplarer. Jeg er ikke nødvendigvis glad for denne utviklingen, men har vondt for å se hvordan man kan unngå en økende digitalisering og et påfølgende press på eksisterende forretningsmodeller. Mitt håp hadde derfor vært at NFFO begynte å diskutere hvordan fremtidens faglitterære publikasjoner bør/kan finansieres, gitt at de blir digitale og at det nåværende Kopinor-regimet kan bli vanskelig å opprettholde på det nivået man har i dag.
Bransjen er åpenbart inne i endringsprosesser som er vanskelige å forholde seg til. Ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom en ganske scisofren holdning til forholdet mellom marked og statstøtte. På den ene siden tas det sterkt til orde for statlig støtte til Store Norske Leksikon (SNL) – her ønsker man statlige penger til videre drift. På den annen side får NDLA gjennomgående kjeft, med til dels ganske tendensiøse karakteristikker. Som medlem av NFFO og en som har skrevet fagtekster for NDLA (hovedsaklig norsk, noe samfunnsfag) er jeg mildt sagt lite fornøyd med foreningens ensidige fremstilling. Uansett, poenget er at her synes statlig støtte (via fylkeskommunen) å være tidenes styggedom. Det jeg lurer på er dermed: hvordan tror NFFO det blir mottatt at man forsøker å kommunisere at det i det ene tilfellet er nødvendig med statlig støtte, mens det i det andre tilfellet er det verste man kan se for seg. Nei, jeg mener ikke at NDLA og SNL er to sider av samme sak, saken har nok flere sider, men her har man, etter mitt syn, problemer med å kommunisere et konsist syn.
Oppdatering 23.03.10: Les også Espen Andersen om SNL, Den absurde leksikondebatten.
Så til Rønnings åpningsforedrag
Rønning begynte med de ulike språklige tilnærmingene til institusjonen forlag: Forlag/Verlag: produksjon av håndverksprodukter. Anderledes enn den engelske "publisher". Editor fra latin - den som redigerer. Utgiverfunksjon. Alle disse begrepene dekker til sammen et forlags funksjoner. De ulike betegnelsene sier også noe om de institusjonene som forlagene forholder seg til: økonomiske relasjoner, normative / juridiske funksjoner, som bringer innholdet til en offentlighet. Alle funksjonene er for tiden i endring. Rapporten tar særlig for seg de økonomiske og strukturelle funksjonene.
For noen år siden så man for seg store, konvergenrende institusjoner, der forlagsvirksomheten kun var en liten bit av et størrre hele. Denne utviklingen var knyttet til en bølge av oppkjøp, der finansielle selskap kom inn på eiersiden i forlag og avishus.
Forlag hadde tidligere en margin på 5-6%, mens markedstenkningen har ført med seg krav om 25% (her snakker vi nok om internasjonale forhold, ikke situasjonen i Norge). I de siste ti årene har det imidlertid vist seg at de uheldige scenariene man så for seg ikke har slått til. Nevner AOL Time Warner, en enorm fusjon som fikk sitt endelige endelikt for litt siden. Helt andre aktører har imidlertid kommet til. Google overtar for AOL på grunn av at selskapet har evenet å skape et marked med en helt annen logikk.
Gått fra en situasjon med konsentrasjon og konvergnes i retning av divergens og spesialisering. De spesialiserte selskapene er i ferd med å bli dominerende- Fragmenteringen fører også til at de store selskapene har problemer med å ta ut tradisjonelle synergieffekter. Flere understreker at det er en myte at det er synergier mellom bøker og andre medietyper. Disney er det eneste store eksempelet som har klart og gjøre gjnnomgående koblinger mellom ulike medier. Jeg antar at dette hovedsaklig tegner et bilde av nåsitausjonen. Jeg har ingen problemer med å se at det neppe lar seg gjøre å ta ut de helt store synergiefektene når det gjelder tekstlige framstillinger, til det er fagbøker, avisartikler og kringkastingsprogram for ulike. Når det gjelder den visuelle siden av saken tror jeg imidlertid det kan komme til å stille seg anderledes. I dag produseres et økende antall dokumentarer og fjernsynsprogram i full HD, hvilket betyr at man sitter på et videomateriale som kan brukes som utgangspunkt for illustrasjoner på trykk (et videobilde på 1080X1920 piksler kan fint benyttes til trykte illustrasjoner i en bredde på 15cm). Dette betyr at den som lager en slik film kan sitte med et omfattende bildemateriale, som kan brukes for trykk der kravene til bidlekvalitet ikke er alt for høye. Etter hvert som faglitterære publikasjoner blir mer multimediale vil synergieffektene trolig komme.
Helge Rønning presenterte hovedfunnene fra en rapport om hva som skjer i internasjonal forlagsverden. Dette er mine notater fra innlegget og paneldebatten etterpå. Selve rapporten er ennå ikke sendt ut til NFFOs medlemmer, så jeg får eventuelt komme tilbake med flere opplysninger.
Mine kommentarer er gjengitt i blått. Øvrige utsagn er neppe gjengitt ordrett, men jeg mener meningsinnholdet er bevart.
Noen innledende betraktninger
Jeg begynner å bli en voksen mann, men kan likevel ha et håp om å holde meg faglig oppdatert og dermed produsere fagliterære bidrag av en viss verdi de kommende 25-30 årene. Forhåpentligvis er de fleste av mine faglitterære verk ennå ikke produsert – merk «produsert», ikke nødvendigvis kun «skrevet». Det er en viss grunn til å reflektere over det faktum at de fleste på NFFOs landsmøte, og kanskje de fleste av medlemmene (?), snarere ser tilbake på 25-30 års produksjon. Deres faglittereære verk er dessuten skrevet for papirmediet, og de har liten interesse av et det kommer et nytt regime. Dette er på ingen måte en nedvurdering av det som er produsert, men jeg mener det er viktig å være bevisst hvilket perspektiv man ser ulike problemstillinger ut ifra.
Mitt premiss er at papir er en distribusjonsform som hurtig kommer til å bli marginalisert innenfor min del av det faglitterære markedet – fagbøker som primært retter seg mot undervisning. Jeg mener videre man bør forholde seg pragnmatisk til dette, og at man ikke kommer videre dersom man tviholder på en modell der produksjonen finansieres gjennom salg ev papireksemplarer. Jeg er ikke nødvendigvis glad for denne utviklingen, men har vondt for å se hvordan man kan unngå en økende digitalisering og et påfølgende press på eksisterende forretningsmodeller. Mitt håp hadde derfor vært at NFFO begynte å diskutere hvordan fremtidens faglitterære publikasjoner bør/kan finansieres, gitt at de blir digitale og at det nåværende Kopinor-regimet kan bli vanskelig å opprettholde på det nivået man har i dag.
Bransjen er åpenbart inne i endringsprosesser som er vanskelige å forholde seg til. Ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom en ganske scisofren holdning til forholdet mellom marked og statstøtte. På den ene siden tas det sterkt til orde for statlig støtte til Store Norske Leksikon (SNL) – her ønsker man statlige penger til videre drift. På den annen side får NDLA gjennomgående kjeft, med til dels ganske tendensiøse karakteristikker. Som medlem av NFFO og en som har skrevet fagtekster for NDLA (hovedsaklig norsk, noe samfunnsfag) er jeg mildt sagt lite fornøyd med foreningens ensidige fremstilling. Uansett, poenget er at her synes statlig støtte (via fylkeskommunen) å være tidenes styggedom. Det jeg lurer på er dermed: hvordan tror NFFO det blir mottatt at man forsøker å kommunisere at det i det ene tilfellet er nødvendig med statlig støtte, mens det i det andre tilfellet er det verste man kan se for seg. Nei, jeg mener ikke at NDLA og SNL er to sider av samme sak, saken har nok flere sider, men her har man, etter mitt syn, problemer med å kommunisere et konsist syn.
Oppdatering 23.03.10: Les også Espen Andersen om SNL, Den absurde leksikondebatten.
Så til Rønnings åpningsforedrag
Rønning begynte med de ulike språklige tilnærmingene til institusjonen forlag: Forlag/Verlag: produksjon av håndverksprodukter. Anderledes enn den engelske "publisher". Editor fra latin - den som redigerer. Utgiverfunksjon. Alle disse begrepene dekker til sammen et forlags funksjoner. De ulike betegnelsene sier også noe om de institusjonene som forlagene forholder seg til: økonomiske relasjoner, normative / juridiske funksjoner, som bringer innholdet til en offentlighet. Alle funksjonene er for tiden i endring. Rapporten tar særlig for seg de økonomiske og strukturelle funksjonene.
For noen år siden så man for seg store, konvergenrende institusjoner, der forlagsvirksomheten kun var en liten bit av et størrre hele. Denne utviklingen var knyttet til en bølge av oppkjøp, der finansielle selskap kom inn på eiersiden i forlag og avishus.
Forlag hadde tidligere en margin på 5-6%, mens markedstenkningen har ført med seg krav om 25% (her snakker vi nok om internasjonale forhold, ikke situasjonen i Norge). I de siste ti årene har det imidlertid vist seg at de uheldige scenariene man så for seg ikke har slått til. Nevner AOL Time Warner, en enorm fusjon som fikk sitt endelige endelikt for litt siden. Helt andre aktører har imidlertid kommet til. Google overtar for AOL på grunn av at selskapet har evenet å skape et marked med en helt annen logikk.
Gått fra en situasjon med konsentrasjon og konvergnes i retning av divergens og spesialisering. De spesialiserte selskapene er i ferd med å bli dominerende- Fragmenteringen fører også til at de store selskapene har problemer med å ta ut tradisjonelle synergieffekter. Flere understreker at det er en myte at det er synergier mellom bøker og andre medietyper. Disney er det eneste store eksempelet som har klart og gjøre gjnnomgående koblinger mellom ulike medier. Jeg antar at dette hovedsaklig tegner et bilde av nåsitausjonen. Jeg har ingen problemer med å se at det neppe lar seg gjøre å ta ut de helt store synergiefektene når det gjelder tekstlige framstillinger, til det er fagbøker, avisartikler og kringkastingsprogram for ulike. Når det gjelder den visuelle siden av saken tror jeg imidlertid det kan komme til å stille seg anderledes. I dag produseres et økende antall dokumentarer og fjernsynsprogram i full HD, hvilket betyr at man sitter på et videomateriale som kan brukes som utgangspunkt for illustrasjoner på trykk (et videobilde på 1080X1920 piksler kan fint benyttes til trykte illustrasjoner i en bredde på 15cm). Dette betyr at den som lager en slik film kan sitte med et omfattende bildemateriale, som kan brukes for trykk der kravene til bidlekvalitet ikke er alt for høye. Etter hvert som faglitterære publikasjoner blir mer multimediale vil synergieffektene trolig komme.
19. mars 2010
Jay Rosen om medienes fremtid - etter iPad
Ting kan nok se flott ut på en iPad, men det er ikke sikkert det forandrer de grunnleggende forholdene knyttet til betalingsmodeller på nettet. Kanskje får jeg likevel rett i min første innskytelse, da iPad ble lansert.
Jay Rosen påpeker et vesentlig poeng: iPaden er primært en mottaksenhet, ikke noe som vil la brukerne produsere selv. Det er i alle fall ikke det den primært er laget for. Dette liker de tradisjonelle mediene, men det er (forhåpentligvis) også her de bommer.
Weben har gjort det mer krevende å få oppmerksomhet om det innholdet en produserer. Dvs dette er et problem for store aktører, mens den samme fragmenteringen er det samme som muligheter for mindre aktører. Rosen påpeker at det også har blitt mer krevende å produsere innhold av høy kvalitet innenfor den tankegangen som fremdeles preger de store mediene. Dette henger sammen med at innhold ikke lenger står alene, men opplevelsen av kvalitet er knyttet til hvordan produsenten evner å sette innholdet inn i ulike, meningsfylte sammenhenger. Her er koblingen til brukerne og deres muligheter til å medvirke noe av hemmeligheten.
Selv om iPaden ennå ikke er her, kan mye tyde på at den tar oss tilbake til "read only"-weben. Den blir dermed godt tatt imot blant de som leter etter forretningsmodeller der en fremdeles kan selge eksemplarer og abonnementer. Men mye av de fremtidsvisjonene som disse aktørene presenterer tar meg nesten tyve år tilbake i tid, til 1992 da jeg trodde jeg så lyset og innrettet hele mitt hovedfag i filmvitenskap mot digitale medier. Svaret den gang var CD-ROM, noe jeg holdt på med frem til slutten av 90-tallet. Produktene var ikke så verst de, men dette er en tid jeg for all del ikke vil tilbake til: først og fremst på grunn av monolittiske produkter. Problemet er at mye av de "fremtidsvisjonene" mange synes å gå tilbake i retning av denne typen produkter.
Jay Rosen påpeker et vesentlig poeng: iPaden er primært en mottaksenhet, ikke noe som vil la brukerne produsere selv. Det er i alle fall ikke det den primært er laget for. Dette liker de tradisjonelle mediene, men det er (forhåpentligvis) også her de bommer.
Weben har gjort det mer krevende å få oppmerksomhet om det innholdet en produserer. Dvs dette er et problem for store aktører, mens den samme fragmenteringen er det samme som muligheter for mindre aktører. Rosen påpeker at det også har blitt mer krevende å produsere innhold av høy kvalitet innenfor den tankegangen som fremdeles preger de store mediene. Dette henger sammen med at innhold ikke lenger står alene, men opplevelsen av kvalitet er knyttet til hvordan produsenten evner å sette innholdet inn i ulike, meningsfylte sammenhenger. Her er koblingen til brukerne og deres muligheter til å medvirke noe av hemmeligheten.
Selv om iPaden ennå ikke er her, kan mye tyde på at den tar oss tilbake til "read only"-weben. Den blir dermed godt tatt imot blant de som leter etter forretningsmodeller der en fremdeles kan selge eksemplarer og abonnementer. Men mye av de fremtidsvisjonene som disse aktørene presenterer tar meg nesten tyve år tilbake i tid, til 1992 da jeg trodde jeg så lyset og innrettet hele mitt hovedfag i filmvitenskap mot digitale medier. Svaret den gang var CD-ROM, noe jeg holdt på med frem til slutten av 90-tallet. Produktene var ikke så verst de, men dette er en tid jeg for all del ikke vil tilbake til: først og fremst på grunn av monolittiske produkter. Problemet er at mye av de "fremtidsvisjonene" mange synes å gå tilbake i retning av denne typen produkter.
18. mars 2010
Internetts fremtid, og hvordan ting kan gå galt
Jonathan Zittrain, professor i internettjuss ved Harvard, har skrevet en bok med tittelen ”The Future of the Internet and how to stop it”.
Hovedtesen i boka er at dagens Internett er utsatt for en mengde trusler. Den viktigste trusselen kommer fra de kreftene som ønsker å regulere Internett gjennom å låse oss inne i ulike tekniske apparater som iPad m.m.
Boka kan lastes ned i sin helhet.
Hør Jonathan Zittrain forklare hva dette handler om:
Jeg synes i og for seg hans modell for å klassifisere ulike fenomener kan suppleres med min modell over kommunikasjons-mønstre. De to fremstillingene har så absolutt en sammenlignbar akseinndeling: top - down tilsvarer langt på vei forholdet sentralisert - kollektiv produksjon, mens hierarki - polyarki har mye til felles med aksen sentralisert - kollektiv distribusjon.
Fenomener som forøvrig blir grundig behandlet i Tekst 2 null.
Via JaO's Blogg
Hovedtesen i boka er at dagens Internett er utsatt for en mengde trusler. Den viktigste trusselen kommer fra de kreftene som ønsker å regulere Internett gjennom å låse oss inne i ulike tekniske apparater som iPad m.m.
Boka kan lastes ned i sin helhet.
Hør Jonathan Zittrain forklare hva dette handler om:
Jeg synes i og for seg hans modell for å klassifisere ulike fenomener kan suppleres med min modell over kommunikasjons-mønstre. De to fremstillingene har så absolutt en sammenlignbar akseinndeling: top - down tilsvarer langt på vei forholdet sentralisert - kollektiv produksjon, mens hierarki - polyarki har mye til felles med aksen sentralisert - kollektiv distribusjon.
Fenomener som forøvrig blir grundig behandlet i Tekst 2 null.
Via JaO's Blogg
FreePad, nei ikke "i" - "free"
På side 14 (se nedenfor) i Informasjonsdesign for digitale medier, skrev jeg i 2002 om FreePad. I august 2000 kunne Digi.no melde at Norske Screen Media "er så å si ferdig med med sin trådløse Internett-terminal". Screen Media hadde utviklet en trådløs, tastaturløs Internett-terminal basert på Linux.
Før det hele gikk nedenom var det snakk om å levere 800.000 enheter av FreePad til markeder i Midtøsten.
Jeg tok dette med i boken, med tilhørende bilde, som et eksempel på en god løsning, som ikke slo igjennom. Dagens iPad er mye samme greia. Slankere, og vel med flottere funksjoner, men noe bør jo skje i løpet av ti år.
Dette er lenge siden. Screen Media satset på Dect for trådløs kommunikasjon, ikke WLAN. En skulle imidlertid relativt enkelt kunne benytte Bluetooth-nettverk ved å endre litt på løsningen.
Et eget nettsted skulle være koblet mot terminalen. Ikke helt iTunes, men likevel...
Før det hele gikk nedenom var det snakk om å levere 800.000 enheter av FreePad til markeder i Midtøsten.
Jeg tok dette med i boken, med tilhørende bilde, som et eksempel på en god løsning, som ikke slo igjennom. Dagens iPad er mye samme greia. Slankere, og vel med flottere funksjoner, men noe bør jo skje i løpet av ti år.
Dette er lenge siden. Screen Media satset på Dect for trådløs kommunikasjon, ikke WLAN. En skulle imidlertid relativt enkelt kunne benytte Bluetooth-nettverk ved å endre litt på løsningen.
Et eget nettsted skulle være koblet mot terminalen. Ikke helt iTunes, men likevel...
17. mars 2010
Skolefagundersøkelsen 2009 in IKT
Noen sitater fra Skolefagundersøkelsen 2009:
Dersom fag og struktur blir mer viktig nå en før, står ikke det nødvendigvis i motsetning til at IKT ikke blir brukt. Faglige programmer som administrereres av lærere med god faglig kompetanse kan være et viktig tilskudd til andre læremidler. På den andre siden er det et spørsmål om lærerne kjenner til de mer fagspesifikke verktøy for eksempel for måling og lagring av informasjon i naturfag, analyse og beregning i matematikk, komponering i musikk, 3D-modellering i kunst og handverk og analyse av geografiske informasjonssystemer i samfunnsfag. Mest overraskende i undersøkelsen er det at det ikke var mulig å påvise sammenheng mellom formell IKT kompetanse og bruk av de fagspesifikke verktøyene. Her fant vi negativ sammenheng. Det ser ut til at de kursene som lærerne har tatt er mer til hinder enn til nytte. Eller rettere sagt de leder inn på en annen type IKT bruk. Det er naturlig å anta at en faglig integrering krever at kursholder kjenner faget godt og kan se de enkelte programmer i forhold til andre undervisningsformer i faget.
Undersøkelsen viser med stort tydelighet at de IKT-kurs som har vært tilbudt ikke gir det grunnlaget en skulle forvente for å arbeide med IKT ut fra en faglig sammenheng.
Dersom fag og struktur blir mer viktig nå en før, står ikke det nødvendigvis i motsetning til at IKT ikke blir brukt. Faglige programmer som administrereres av lærere med god faglig kompetanse kan være et viktig tilskudd til andre læremidler. På den andre siden er det et spørsmål om lærerne kjenner til de mer fagspesifikke verktøy for eksempel for måling og lagring av informasjon i naturfag, analyse og beregning i matematikk, komponering i musikk, 3D-modellering i kunst og handverk og analyse av geografiske informasjonssystemer i samfunnsfag. Mest overraskende i undersøkelsen er det at det ikke var mulig å påvise sammenheng mellom formell IKT kompetanse og bruk av de fagspesifikke verktøyene. Her fant vi negativ sammenheng. Det ser ut til at de kursene som lærerne har tatt er mer til hinder enn til nytte. Eller rettere sagt de leder inn på en annen type IKT bruk. Det er naturlig å anta at en faglig integrering krever at kursholder kjenner faget godt og kan se de enkelte programmer i forhold til andre undervisningsformer i faget.
Undersøkelsen viser med stort tydelighet at de IKT-kurs som har vært tilbudt ikke gir det grunnlaget en skulle forvente for å arbeide med IKT ut fra en faglig sammenheng.
Slik kan magasiner bli i fremtiden
I alle fall om vi skal tro Viv Mag, som har laget et eget digitalt magasin, spesielt med tanke på iPad.
Sjekk også bakomfilmen:
Alexx Henry Blog
Tekst 2 null - "reklamespot"
Jeg vil også ha promovideo, men må nok lage den selv :)
Tekst 2 null kommer 10. mai - i mellomtiden kan du besøke nettsidene.
Tekst 2 null kommer 10. mai - i mellomtiden kan du besøke nettsidene.
13. mars 2010
Kan fylkene kjøpe fri SNL etter modell av NDLA?
Det er vel den minst salgbare ideen jeg noensinne har kommet med (hvilket ikke sier så lite), men tanken er nå interessant: Undervisningssektoren har et klart behov for en skikkelig kunnskapsbase. Wikipdia er imidlertid ikke helt stuerent (selv kollektiv kvalitetskontroll har åpenbare fordeler), noe som per i dag gjør SNL til en fortrukken kilde.
Kunnskapsforlaget antyder en årlig kostnad på syv millioner. Det er i seg selv mindre enn en halv million per fylke, og rundt en hundrelapp per elev i videregående skole. Prisen bør kunne bli noen hakk lavere, ikke minst dersom man kommer fram til en fornuftig modell for samvirke med Wikipedia.
Tillater meg en liten "mockup" (basert på denne siden) for å antyde hvordan dette kunne artet seg. SNLs innhold må selvsagt tagges med kompetansemål mm.
Kanskje burde Kristin Halvorsen snakke med Anniken Huitfeldt, dele regningen, og/eller finne flere å dele den med...
Kunnskapsforlaget antyder en årlig kostnad på syv millioner. Det er i seg selv mindre enn en halv million per fylke, og rundt en hundrelapp per elev i videregående skole. Prisen bør kunne bli noen hakk lavere, ikke minst dersom man kommer fram til en fornuftig modell for samvirke med Wikipedia.
Tillater meg en liten "mockup" (basert på denne siden) for å antyde hvordan dette kunne artet seg. SNLs innhold må selvsagt tagges med kompetansemål mm.
Kanskje burde Kristin Halvorsen snakke med Anniken Huitfeldt, dele regningen, og/eller finne flere å dele den med...
Fritt samfunn vs underholdsningsindustri
Er vi forberedt på å ta stilling til følgende spørsmål: Vil vi ha et noenlunde fritt samfunn, selv om dette innebærer begrensninger i kulturindustriens inntjeningsmuligheter? Det er selvsagt ikke et enten-eller, men mye tyder på at vi for alvor bør begynne å stille oss den type spørsmål.
For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.
Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.
Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.
At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.
Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.
Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:
For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.
Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.
Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.
At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.
Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.
Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:
Da Venstres Trine Schei Grande i mai i fjor spurte justisministeren om hvordan Norge vil bli berørt av en eventuell ACTA-traktat og hva statsråden vil gjøre for å påvirke den, svarte Knut Storberget: ”Dersom forhandlingene ender med at det kommer i stand en avtale, vil det være opp til Norge å velge om man ønsker å slutte seg til denne.” Det er nesten søtt å høre en statsråd levere en slik forblommet bløff, når sjansen for at Norge vil gå imot en slik avtale, er mindre enn muligheten for at vi ensidig vil innføre venstrekjøring.I kommentarfeltet siteres Benjamin Franklin, som jeg foretrekker i denne versjonen:
"Sell not virtue to purchase wealth, nor Liberty to purchase power."
12. mars 2010
Gudmund Hernes fillerister "Hjernevask"
Mange mener mye om Gudmund Hernes, og "hans" Reform 94, men at mannen er ytterst skrivefør og kan argumentere godt kan ingen ta fra ham. I Morgenbladet tar Hernes for seg Eias "Hjernevask" i en tekst som er så poengtert og velskrevet at det er en sann svir å lese den:
Eia /../ trekker politiske konklusjoner av sine «funn», konklusjoner som alt er trukket, av for eksempel av Erna Solberg: I norsk skole er problemet for mye teori i yrkesfag – mottaket for dem som ikke har det i hodet. Eia og medforfatter Ole-Martin Ihle hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannete familier til å velge seg til høyere utdanning». Og han fortsetter (jeg har skutt inn noen spørsmål i parentes):
«Selv om idéen om at alle kan bli like flinke på skolen (hvem sier det?) kan synes human (hvem synes det?), er den antakelig gal som politisk rettesnor (er den en rettesnor?) når den kan føre til nedvurdering av andre (hvilke?) menneskelige egenskaper. Kanskje burde man heller anerkjenne at vi har forskjellige evner fra naturens side (Romøren og Sagen?) og verdsette talent (bare talent?) uansett i hvilken form det måtte komme i. Tross alt finnes det flere verdifulle egenskaper enn skoleflinkhet (når ble det en nyhet?). Vi kan ikke alle være akademikere (eller leve av å klippe håret på hverandre?), og det er nok også best sånn (nemlig).» Og kanskje er det noen problemer på studieforberedende løp som Eia og Ihle ikke berører?
Hvis dette er de politiske konklusjonene evolusjonsforskningen kan bidra med, bør man kanskje reflektere noe mer før anbefalingene iverksettes.
/../
... selv en naiv evolusjonsteoretiker som meg har fått med seg dette: Det er neppe trolig at genene har endret seg mye de siste hundre år! Likevel har vi i denne perioden sett at:
Kort sagt: Gener gir rom for samfunn som ennå ikke er skapt! Så ja, de spiller en rolle. «Og hva så?» – når så mye kan oppnås med de genene vi har fått?
Om du ikke allerede har fulgt lenken til Morgenbladet: Gjør det!
Eia /../ trekker politiske konklusjoner av sine «funn», konklusjoner som alt er trukket, av for eksempel av Erna Solberg: I norsk skole er problemet for mye teori i yrkesfag – mottaket for dem som ikke har det i hodet. Eia og medforfatter Ole-Martin Ihle hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannete familier til å velge seg til høyere utdanning». Og han fortsetter (jeg har skutt inn noen spørsmål i parentes):
«Selv om idéen om at alle kan bli like flinke på skolen (hvem sier det?) kan synes human (hvem synes det?), er den antakelig gal som politisk rettesnor (er den en rettesnor?) når den kan føre til nedvurdering av andre (hvilke?) menneskelige egenskaper. Kanskje burde man heller anerkjenne at vi har forskjellige evner fra naturens side (Romøren og Sagen?) og verdsette talent (bare talent?) uansett i hvilken form det måtte komme i. Tross alt finnes det flere verdifulle egenskaper enn skoleflinkhet (når ble det en nyhet?). Vi kan ikke alle være akademikere (eller leve av å klippe håret på hverandre?), og det er nok også best sånn (nemlig).» Og kanskje er det noen problemer på studieforberedende løp som Eia og Ihle ikke berører?
Hvis dette er de politiske konklusjonene evolusjonsforskningen kan bidra med, bør man kanskje reflektere noe mer før anbefalingene iverksettes.
/../
... selv en naiv evolusjonsteoretiker som meg har fått med seg dette: Det er neppe trolig at genene har endret seg mye de siste hundre år! Likevel har vi i denne perioden sett at:
- Gjennomsnittsalderen i Norge har økt med en mannsalder – for menn fra 54 til 75 år, for kvinner fra 55 til 81.
- Nordmenns gjennomsnittshøyde har økt med hele ti centimeter – snart har vel vekten økt med like mange kilo.
- Sykdomsbildet er radikalt endret – de siste femti år har hjerteinfarkt gått dramatisk ned, raskest i 1990-årene. Diabetes type 1 blant barn og unge har økt rundt 30 prosent de siste 15 årene og diabetes 2 er i sterk økning. For kvinner under 75 har lungekreft passert brystkreft som dødsårsak – like mange kvinner som menn røyker nå daglig.
- I 1952 satte Hjallis verdensrekord på 10 000 meter med 16:32:6. I 2007 tok Sven Kramer rekorden med 12:41:69 – en forbedring på cirka 25 prosent på 55 år.
Kort sagt: Gener gir rom for samfunn som ennå ikke er skapt! Så ja, de spiller en rolle. «Og hva så?» – når så mye kan oppnås med de genene vi har fått?
Om du ikke allerede har fulgt lenken til Morgenbladet: Gjør det!
11. mars 2010
Store norske leksikon opphører den 1. juli
Store norske leksikon legges ned: All drift av nettstedet storenorskeleksikon.no er besluttet avviklet fra eierne Aschehoug og Gyldendals side med virkning fra 1.7.2010.
Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.
Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og "ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge", ifølge pressemeldingen - hva nå det skal bety. I alle fall har annonseinntektene og annen finansiering har uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt, hvilket vel tyder på at modellen bør justeres en smule dersom SNL skal få et videre liv.
Kunnskapsforlaget håper at Store norske leksikon får leve videre, og eierne Aschehoug og Gyldendal er villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.
En fagredaksjon, finansiert med offentlige midler, er i utgangspunktet en god ide. Her er det bare å håpe at myndighetene evner å tenke konstruktivt og gripe den muligheten som Kunnskapsforlaget ser ut til å åpne for. Det kan imidlertid ikke bety at SNL drives videre som før. En må gjerne kjøpe ut innholdet, og finansiere driften med offentlige midler, men publiseringsplattformen kan trolig "skrotes" og man bør tenke nytt rundt organiseringen av en fremtidig redaksjon.
På Wikimedia Norges sone på Origo skisseres en modell som en bør kikke nærmere på:
Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.
Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og "ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge", ifølge pressemeldingen - hva nå det skal bety. I alle fall har annonseinntektene og annen finansiering har uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt, hvilket vel tyder på at modellen bør justeres en smule dersom SNL skal få et videre liv.
Kunnskapsforlaget håper at Store norske leksikon får leve videre, og eierne Aschehoug og Gyldendal er villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.
En fagredaksjon, finansiert med offentlige midler, er i utgangspunktet en god ide. Her er det bare å håpe at myndighetene evner å tenke konstruktivt og gripe den muligheten som Kunnskapsforlaget ser ut til å åpne for. Det kan imidlertid ikke bety at SNL drives videre som før. En må gjerne kjøpe ut innholdet, og finansiere driften med offentlige midler, men publiseringsplattformen kan trolig "skrotes" og man bør tenke nytt rundt organiseringen av en fremtidig redaksjon.
På Wikimedia Norges sone på Origo skisseres en modell som en bør kikke nærmere på:
Fra programvareproduksjon er det kjent systemer for å slå sammen innhold fra flere forskjellige kilder. Ofte skriver flere utviklere på en og samme kode, men så skjer det noe som gjør at varianter må lages og vedlikeholdes. Etter lang tid kan da kode som har divergert fra det samme felles opphavet bli slått sammen igjen. Det er laget flere verktøy for å støtte slik manipulering av kode. Et spørsmål som kommer naturlig er om vi kan få til noe av det samme for Wikipedia; kan brødtekst skrevet for både Wikipedia og et fagleksikon på samme tid være både felles og individuelle trekk?
Vi ser for oss en løsning hvor vi kan la alle våre 152 000 brukere skrive på Wikipedia, samtidig som det i et fagleksikon vedlikeholdes en faglig god artikkel. Skribentene på institusjonenes fagleksikon kan velge å importere endringer fra Wikipedia, eller avvise dem, uten å involvere seg i diskusjonene på Wikipedia. Samtidig filtreres vekk alt stoffet på Wikipedia som ikke uten videre lar seg importere til fagleksikonet. Omvendt kan skribenter på Wikipedia velge å importere endringer fra fagleksikonene som de finner interessante.
7. mars 2010
Når loven (eller rettere advokater) tar overhånd
Enn så lenge står det vel litt bedre til her hjemme enn i USA, men tendensene til at man alltid må tenke seg om to ganger begynner å bli synlige i Norge også. Det er faktisk ikke særlig oppmuntrende å høre på Philip K. Howards beskrivelse av ståa.
The land of the free has become a legal minefield, says Philip K. Howard -- especially for teachers and doctors, whose work has been paralyzed by fear of suits. What's the answer? A lawyer himself, Howard has four propositions for simplifying US law.
Lover bør ikke skrives av advokater, selv om de skal være med å tolke dem, men av folk som skal følge dem. For mange, og for kompliserte lover gir oss det motsatte av hva vi faktisk er ute etter: et samfunn der folk stort sett forstår og lever etter reglene.
Lover er noe som fungerer så lenge de fleste respekterer dem, men systemet bryter sammen dersom lovene er noe de fleste frykter.
Philip K. Howard: Four ways to fix a broken legal system | Video on TED.com
The land of the free has become a legal minefield, says Philip K. Howard -- especially for teachers and doctors, whose work has been paralyzed by fear of suits. What's the answer? A lawyer himself, Howard has four propositions for simplifying US law.
Lover bør ikke skrives av advokater, selv om de skal være med å tolke dem, men av folk som skal følge dem. For mange, og for kompliserte lover gir oss det motsatte av hva vi faktisk er ute etter: et samfunn der folk stort sett forstår og lever etter reglene.
Lover er noe som fungerer så lenge de fleste respekterer dem, men systemet bryter sammen dersom lovene er noe de fleste frykter.
Philip K. Howard: Four ways to fix a broken legal system | Video on TED.com
For mange aviser i Norge
Det vanlige omkvedet er at vi er et avislesende folk og at det er flott med en differensiert presse – hvilket synes å sidestilles med at vi har mange aviser.
I et innlegg for en måneds tid siden tenker Jon Hustad motsatt: Lat dei døy skriver han på Journalisten.no, med henvisning til at vi har alt for mange aviser til at det er mulig å finne gode journalister til alle. Kombinert med kravene til saftige oppslag ender dette med at journalistene "mykje oftare enn ikkje silar kjeldene sine, ikkje på basis av kunnskap, prinsipiell tenking eller integritet, men på basis av konflikttenkjing".
Støtte til å publisere på papir er i ferd med å bli en anakronisme. Elin Ørjasæter trekker i en kommentar fram Nationen som eksempel:
I et innlegg for en måneds tid siden tenker Jon Hustad motsatt: Lat dei døy skriver han på Journalisten.no, med henvisning til at vi har alt for mange aviser til at det er mulig å finne gode journalister til alle. Kombinert med kravene til saftige oppslag ender dette med at journalistene "mykje oftare enn ikkje silar kjeldene sine, ikkje på basis av kunnskap, prinsipiell tenking eller integritet, men på basis av konflikttenkjing".
Gjeve at mi skildring er rett, i det minste delvis – kan vi gjera noko med det? Neppe, vi har altfor mange aviser her til lands, altfor mange sider som må fyllast. Men når det er sagt: Eg er ikkje av desse som er redd for avisdauden, lægre opplag og færre stillingar, for det er der den eventuelle vona ligg. Danmark er eit mykje meir borgarleg land enn Noreg og har ein mykje meir utprega elitekultur, men er likevel, meiner eg, eit relevant døme. I Danmark vart dei fleste lokalavisene borte i 1970-åra, tabloidane knekte alt i 1980-åra, og avismarknaden er framleis segmentert etter ideologisk skiljeliner. Og som om ikkje dette var nok: Dei store avisene har langt lægre opplagstal enn dei største norske. Men det er Danmark som har eit djupt konservativt organ som Jyllandsposten, det er Danmark som har Weekendavisen, det er Danmark som har Politiken, og det er Danmark som har Information.Forslaget om å gi direkte støtte til gode journalistiske prosjekter er så absolutt en del av dette bildet. Staten gir ganske formidable beløp til pressen, penger som det burde være mulig å utnytte mer treffsikkert. I 2008 utgjorde den inndirekte pressestøtten, i form av momsfritaket, mer enn 1,5 milliarder kroner. Den direkte produksjonsstøtten til «nummer to-aviser» og riksdekkende «meningsbærende» aviser er på rundt 300 millioner.
Dei beste danske avisene er rett og slett prega av journalistar som sjølve tek ansvar. I mykje mindre grad enn i Noreg løyner dei seg bak dei pratande klassene; dei les, talar med folk som kan noko, og fortel det dei har kome fram til. Om den varsla avisdauden kan gje oss eitt organ som Weekendavisen, er det verdt det. For journalisttalenta bør samlast på færre stader her til lands òg.
Støtte til å publisere på papir er i ferd med å bli en anakronisme. Elin Ørjasæter trekker i en kommentar fram Nationen som eksempel:
Nationen har et opplag på 15 000, og er distriktenes riksavis. Abonnentene er spredt på over 400 norske kommuner, og avisa har trolig verdensrekord i distribusjonskostnader per abonnent. Hele 25 prosent av budsjettet går med til distribusjon.Alf van der Hagen kommer i Morgenbladet med et tenkt eksempel, som antyder hvordan ting kan organiseres bedre:
Nationen har klart å skape en overraskende god nettavis , med dybde (gode lenker) i sakene og tilleggsstoff som billedserier og debatter. Uten satsing hverken finansielt eller organisatorisk (kun to årsverk) har nettversjonen av avisa nær 9000 unike brukere og 32.000 sidevisninger daglig.
For 300 millioner kunne ett tusen journalister fått hvert sitt arbeidsstipend på 300 000 hver. Hvert år.
En lav avismoms på fem prosent ville frigjort nettopp 300 millioner, og således doblet den direkte pressestøtten. Det ville være å gi mindre til VG og Aftenposten og det store Schibsted-konsernet, og mer til kvalitetsjournalistikk i mindre aviser. Det kunne lagt grunnlaget for nye avissatsinger. Kanskje kunne en slik utvidelse sågar ha reddet Dagbladet på papir. Ikke som en lavpannet boulevardavis, men som en stolt, kulturradikal og kritisk kvalitetsavis med rundt 70 – 80 000 i opplag. En slik avis hadde fortjent pressestøtte i konkurranse med Dagsavisen og Klassekampen. (Spørsmålet er bare om det er nok folk tilbake i redaksjonen til å lage et slikt «produkt».
3. mars 2010
Hva er den røde knappen?
Statsministeren ønsker å møte bloggere, som med sin blogg eller gjennom en bloggpost har klart å skape en god debatt om sykefravær, frafall i videregående skole, næringsutvikling eller om bærekraftig økonomi.
Ikke min greie, men det jeg blir nysgjerrig på er: hva i alle dager er den lille boksen i retrostil med en rød knapp?
Mange gode forslag, og siden dette er feil sjanger ender jeg opp med å satse på at Statsministeren enten har skaffet seg en panic button, eller en snasen USB-hub / "nuke-box".
Ikke min greie, men det jeg blir nysgjerrig på er: hva i alle dager er den lille boksen i retrostil med en rød knapp?
Mange gode forslag, og siden dette er feil sjanger ender jeg opp med å satse på at Statsministeren enten har skaffet seg en panic button, eller en snasen USB-hub / "nuke-box".
2. mars 2010
Rolex Learning Center
Det japanske arkitektkontoret SANAA har tegnet en enetasjes struktur som nærmest svever over bakken.
Rolex Learning Center er en del av Ecole Polytechnique Federale de Lausanne (EPFL) dekker 20.000 kvadratmeter, men har nesten ingen innvendige vegger.
Rolex Learning Center er en del av Ecole Polytechnique Federale de Lausanne (EPFL) dekker 20.000 kvadratmeter, men har nesten ingen innvendige vegger.