Tjener en godt eller dårlig i det offentlige?

Jeg er i streik for tiden, blant annet på grunn av det vi mener er et for dårlig tilbud om lønn til grupper som allerede henger etter lønnsmessig. Fra mitt ståsted et godt utgangspunkt, som jeg stiller meg bak. Spørsmålet er imidlertid: er dette noe jeg mener for å "mele min egen kake", eller finnes det fakta som underbygger at lønna er for lav. Å sammenligne lønningene til ulike grupper er ikke alltid så enkelt, og det er mange tråder som skal nøstes opp. Mer om det nedenfor.

Først får vi kikke litt i det som på mange måter er "Bibelen" i forbindelse med lønnsoppgjøret, nemlig  rapporten fra det som kalles Teknisk beregningsutvalg Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2012 – endelig rapport (pdf). Her finner vi spor av det sin er stridens kjerne:

For ansatte i de største forhandlingsområdene (ansatte i virksomheter som er medlemmer av arbeidsgiverorganisasjoner og ansatte i offentlig forvaltning inklusive helseforetakene) anslår utvalget årslønnsveksten til 4,3 prosent.
Årslønnsveksten fra 2010 til 2011 er beregnet til 4,4 prosent for industriarbeidere og til 4,7 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,6 prosent.

Finanssektoren fikk forresten nesten 5% lønnsøkning i 2011. Snittlønna i disse bransjene er 643 300 (Ref). Kanskje et interessant poeng for de som ønsker å argumentere med finanskrise.

Men industrien fikk altså 0,3 - 0,4% mer en ansatte i det offentlige i fjor. Omtrent den samme forskjellen som mellom krav og tilbud ved årets forhandlinger (tilbud 3,96% vs krav 4,25%). "Kloke hoder" har beregnet at dette i år utgjør drøye 3 kroner per dag. Det er lett å spøke med disse kronene, men de skjuler realitetene.

Ser vi på gjennomsnittstallene fra SSB er det tilsynelatende ikke noe å si på lønningene i det offentlige, sammenlignet med andre sektorer (tabellen til venstre nedenfor). De gruppene som Unio organiserer har imidlertid lang utdannelse, og for disse ser bildet helt annerledes ut (jmf tabellen til høyre).

Her må vi være konkrete, og jeg får da ta utgangspunkt i forhold jeg kjenner. Ved Høgskolen i Bergen har førsteamanuensiser lønninger mellom lønnstrinn 58 og 68 (så vidt jeg husker), dvs mellom 464.300,- og 557.600,- kroner per år (Ref). Gjennomsnittet kan jeg tenke med at ligger på brutto månedslønn rundt 43.000,-. Dette er imidlertid folk som har doktorgrad, eller tilsvarende kompetanse, altså langt mer enn fire år med høyere utdannelse.

Snittlønninger for stillinger med de høyeste 

kravene til utdannelse i staten. Førsteamanuensisiene 

kommer knapt inn på topp 40, om vi f eks
sammenligner med lønninger i pressen.

Sammenligner en dette med tabellen til høyre ovenfor er det i alle fall to ting som slår en: Snittlønna for heltidsansatte menn, med minst fire år høyere utdannelse, er i Norge 59.000,-. For kvinner ligger snittlønna mer enn 10.000,- kroner lavere, per måned. Den store forskjellen skyldes langt på vei at mange høyt utdannede er kvinner og arbeider i offentlig sektor. Det er gjennomgående lavere lønn i bransjer og sektorer hvor det arbeider mange kvinner, og kvinnedominerte yrker gir dårligere betalt enn yrker dominert av menn (Ref). Forskjellene er altså strukturelle, og beløper seg til mellom 100.000 og 250.000 per år. Det blir mye penger gjennom et yrkesliv.

Men "en har jo så mange goder" i det offentlige, heter det seg. Igjen kan jeg bare svare for forhold jeg faktisk kjenner. For det første så jobber norske forskere i snitt opp mot ti timer mer per uke (46,7 timer) enn det de får betalt for (Ref). En fordel er imidlertid at mange (i vitenskapelige stillinger) styrer deler av arbeidstiden sin selv, samtidig som de har oppgaver som oppleves som interessante. Det er åpenbart verd noe, men spørsmålet blir om det veier opp for lønnsgapet.

Vil dyktige og høyt utdannede folk i fremtiden akseptere en lavere livslønn enn hva de ville oppnå innen andre sektorer? Jeg føler meg slett ikke sikker på det. Brorparten av de som arbeider innenfor høyere utdanning kom inn i denne sektoren i en tid da lønna, relativt sett, var bedre. Disse går etter hvert av og sektoren må rekruttere.

Bunnlinja er etter min mening denne: om vi ønsker at de som utdanner barna våre er skikkelig kompetente, om vi vil ha best mulig helsetjenester og samfunnsfunksjoner som støtter oss på best mulig måte, da må de som utdanner de som skal løse oppgavene være blant de beste. Lønn er i den sammenhengen et vesentlig virkemiddel for å gjøre disse oppgavene attraktive.

Unio-demonstrasjon 30. mai

Følg ellers med på streik2012.org.

Folks aktive deltagelse på nettet er sterkt økende

Jeg skrev en tid tilbake om Wikipedia og den såkalte "90–9–1"-regelen: 1% er produsenter av nytt innhold, 9% redigerer og gjør mindre rettinger, mens 90% kun er tilskuere. Mitt poeng i den bloggposten var at mange tolker tallene skjevt, og ender opp med å konkludere med en lavere brukerdeltagelse enn hva som faktisk er tilfellet.

Nå er det støtte å hende i en undersøkelse gjennomført av BBC, her presentert av Holly Goodier:



Bildet er selvsagt nyansert, men seks utviklingstrekk fremheves:

1. Modellen som har preget mye av tenkningen på dette området, 1/9/90regelen, er foreldet. Antallet personer som deltar på nettet, er betydelig høyere enn 10%.
2. Deltakelse er nå regelen snarere enn unntaket: 77% av Storbritannias online-befolkning er nå aktiv på en eller annen måte.
3. Dette har vært drevet av fremveksten av "lett deltakelse": aktiviteter som tidligere krevde stor innsats, er nå relativt enkelt. 60% av Storbritannias online befolkning deltar nå på denne måten, med aktiviteter fra å dele bilder til å starte en diskusjon.
4. Til tross for deltakelse har blitt relativt "lett", nesten en fjerdedel av mennesker (23%) forblir passive - de deltar ikke i det hele tatt.
5. Passivitet er ikke så forankret i manglende digital kompetanse som en gjerne har trodd. 11% av de som er passive nettet i dag er såkalte "early adopters". De har tilgang og mulighet, men velger å ikke delta.
6. Digital deltakelse er først og fremst knyttet til individuelle valg. Deltakelse handler nå mye mer om hvem vi er, snarere enn digitale ferdigheter.

På bakgrunn av denne innsikten har BBC utviklet en ny modell for digital medvirkning: The Participation Choice:



Modellen identifiserer fire sentrale former: passiv, enkelreaksjon, lett initiering og intens deltakelse. Disse er illustrert i grafikken og diskutert i mer detalj i foredraget gjengitt i videoen ovenfor.

BBC Internet Blog

Neuromancer blir virkelighet, og den tradisjonelle forelesningen er død

For de som ikke har lest William Gibsons Neuromancer (boken har snart 30 års jubileum) kan lese denne bloggposten først, deretter skaffe seg boka.

Så til Jeremy Bailenson, som var hovedinnleder på VERDIKT-konferansen i april. Bailenson er medforfatter av boka Infinite Reality som kom ut i 2011. Bailenson er ekspert på menneskelig samspill i virtuelle miljøer og han er grunnlegger av og direktør ved Virtual Human Interaction Lab ved Standford Univesity. Han er også førsteamanuensis ved Department of Communication ved Stanford.

Han spår at virtual reality snart vil være sømløst integrert i livene våre, og at undervisning er ett av feltene der VR vil få stor betydning. Det han forteller om bruk av avatarer for å fremføre forelesninger synes jeg er spennende, ikke minst med tanke på ren fjernundervisning, som i hovedsak er det jeg driver med.

– Om ti år vil det være vanskelig for oss å skille virtuelle fra virkelige sanseinntrykk. Synsinntrykk, lyd og berøring vil være subjektivt og relativt. Den virtuelle utgaven av meg kan utkonkurrere meg som lærer når som helst, forteller Bailenson.

– Den kan gi oppmerksomhet til hver enkelt student kontinuerlig i en klasse på hundre eller flere, vise fram min mest imponerende opptreden og skjule svakheter, som at jeg mister hodet. Den kan registrere den minste bevegelse og hint om forvirring hos studentene og bedre prestasjonene for hver enkelt student samtidig, forklarer han.

Den tradisjonelle forelesningen er død
Høres nesten litt ut som Nietzsche dette, men det som faktisk overbeviste med var dette opptaket der en avatar av  for lengst avdøde Tupac Shakur virker mildt sagt overbevisende. Det store poenget er at dette ikke er et opptak, men en avatar som faktisk gjør en fremføring live:



Dette er et hologram, vist på en scene. Ser en for seg en ren skjempresentasjon er det ikke så vanskelig å se for seg at en naturtro gjengivelse av en foreleser som optimaliserer forelesningen med hensyn til tempo, repetisjon og eksempeldybde, alt avhengig av den enkelte studenten som ser på. Med ett har en en forelesning som skalerer, der tusenvis kan se den "samme" forelesningen i skreddersydde versjoner, da uten mange av den tradisjonelle skjemforelesningens ulemper. Jeg så dermed for meg hvordan dette faktisk er noe av det som kan fylle begrepet Utdanning 3.0 med innhold.

Jeg ser faktisk fram til å kunne luke bort mine egne talefeil, samt etter hvert å kunne gi studentene språkversjoner. Google har takket være sin enorme tilgang til tekster og datakraft fått virkelig fart på feltet maskinoversettelse. Tekst til tale begynner allerede å bli veldig bra, og Google sier at de innen fem år vil kunne gjøre maskinoversettelse av tale i sanntid. Dvs de gjør det allerede, men om fem år kan vi trolig forvente langt bedre ytelse. Ting går så definitivt framover. Norsk til engelsk oversettelse av skrevet tekst har allerede blitt så bra at jeg har att meg selv i å skrive et førsteutkast til en tekst på norsk, for deretter å oversette den ved hjelp av Google Translate og deretter skrive andreutkastet videre på engelsk. For meg, med litt over middels engelskkunnskaper på en god dag, går dette rett og slett raskere, ikke minst fordi jeg tenker hakket mer sammensatt på norsk.

Uansett, kombinasjonen av avatar og nær  perfekt oversettelse er en vinner. Jo før jo heller bør vi - universitets- og høgskolesektoren - begynne å forberede oss på det som kommer. Det kommer helt sikkert til å føre med seg helt nye måter å tenke undervisningsformidling på. Potensialet for undervisning av fremmedspråklige burde også ha et potensiale i grunnskolen, for å si det forsiktig.

VERDIKT

Education 3.0

I recently held a lecture about what I have chosen to call Education 3.0, without a specific definition. The following presentation will offer you few, if any, conclusions, but hopefully raise a number of useful questions.



The text below are my notes, and should be seen i relation to the slides.

The big picture is the development from what we may characterise as"education 1.0" towards the imaginary "education 3.0". Even though we probably left the mindset of education 1.0 several decades ago it will be a fundamental misunderstanding if we also dismissed every method and insight from previous generations of educators when we are approaching new technologies.

• Education 1.0
  Mainly a one-way process
• Education 2.0
  Technologies of Web 2.0 are used to create more diverse education, but within the framework of 1.0.
• Education 3.0
  More free and open systems, open content and a new understanding of learning.
  Happening in sectors not dominated by the current mindset?

Education 3.0, or whatever we choose to call it, is not like we are inventing something like the wheel. It is more like we are enhancing the performance of the vehicle. This, however, will influence our practices and how we think about the use of the vehicle - education.

At least two lessons learned:

1. Things are not always what they seem
2. The "best" technical solutions are not always what makes it into a technology

Inspirasjon fra George Lucas

Fra tid til annet holder jeg foredrag om ting jeg har litt perifer greie på, og kan da komme til å blande ting som utdanning og science-fiction. Sist på et seminar i Forskerforbundet, hvor jeg holdt et innlegg om fremtidsvisjoner for Høgskolen i Bergen.

Utdanning generelt har et omdømmeproblem i Norge, fordi hele sektoren oppleves som litt satt. Når en på innsiden kjenner en til en rekke eksempler på at det slett ikke er tilfellet, men utad er ikke det å drive med undervisning og forskning noe som får folk til å heve hverken det ene eller det andre.

Hvordan en skal løse dette er ikke så lett å knekke. jeg pleier å si at den dagen foreleseren kommer i en Aston Martin til jobb, så vil det skje noe. Men jeg skjønner jo at det neppe blir noe av. Derfor pleier jeg å si at vi må tenke som George Lucas. Kunnskap er egentlig det kuleste som finnes, men det må brandes, som Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Et slags überbibliotek, der kunnskap knyttes til de store fortellingene i et samfunn - i Star Wars knyttes det til og med til de store fortellingene om universet.

I lys av dette blir det et slags deja vu når jeg ser at nettopp George Lucas har startet det han kaller Edutopia, støttet av The George Lucas Educational Foundation. Dette heier jeg på:

Må jeg endre undervisningsform?

Min undervisning på nett ligger åpent, så også studentenes arbeider. Dette kan det se ut til at jeg må slutte med. Dvs jeg kan bli nødt til å finne løsninger som lar studentene poste sine arbeider lukket for omverdenen.

Ved Høyskolen i Vestfold har man lenge jobbet med "åpne mapper", noenlunde etter samme modell som det jeg gjør. Studentene ved HiVe er imidlertid sterkt uenige i skolen sitt krav om at de må publisere deler av studentarbeidet sitt på nett, og de kjenner seg presset til å eksponere seg mer enn de ønsker.

Jeg har selvsagt vært klar over problemstillingen, også fordi kravet om åpen publisering nok også skremmer vekk noen studenter. Tidligere har jeg operert med en løsning som lar studentene lukke sine arbeider for innsyn fra omverdenen. Å lukke arbeider for innsyn fra medstudenter er etter min mening fullstendig uaktuelt, selv om noen studenter nok opplever dette som en "uønsket eksponering". I det siste nettstudiet jeg har arbeidet med publiserer studentene alle sine arbeider åpent for verden, vi har kun et lukket forum der vi kan spørre og svare hverandre uten innsyn fra andre enn de som er studenter.

Min begrunnelse for åpen publisering er knyttet til at det er denne virkeligheten studentene må forholde seg til, i alle fall innenfor de fagene jeg holder på med. Å nærme seg en profesjon fra en helt beskyttet posisjon mener jeg ikke tjener den enkelte. Studentene må uansett vinne erfaringer med og bli bevisste på hvordan de fremstår på nett.

Datatilsynet har på sin side konkludert i saken og bedt Høyskolen i Vestfold om å avslutte praksisen med å kreve at studentene publiserer egenprodusert studentarbeid på nett.


- Høyskolen i Vestfold ser ut til å mene at bare eksamensoppgåver, praksisarbeid og arbeid av følsom karakter er personopplysningar. Det er i så fall feil. Dersom det er mulig å knytte en tekst eller en oppgave til studenten som har skrevet den, defineres det som en behandling av personopplysninger, sier juridisk rådgiver Eirin Lauvset.

• Lese hele brevet fra Datatilsynet til Høyskolen i Vestfold (pdf)

Kilde: Datatilsynet

Gjensyn med Digital og sosial - anno 2004

Bildet be generert, som virtuell underholdning

under middagen. Samme teknikk brukte jeg på
omslaget til Tekst 2 null, fem år senere.

Vi var med rette litt stolte den gangen, ikke minst på grunn av mange gode innledere. Ikke bare hadde vi fått Howard Rheingold til Bergen, like etter at han hadde gitt ut Smart Mobs, men vi hadde også Cory Doctorow på scenen og Danah Boyd live fra USA. Digital og sosial, høsten 2004.

Jeg satte opp en videoblogg, som ikke lenger fungerer, men fant noen av videoene gjemt på en gammel konto hos Google video. Jeg fant riktignok ikke videoen med Doctorow, men Rheingolds innlegg innleder spillelisten nedenfor, deretter Boyd, så kommer innleggene til Torill Mortensen og Marit Bødtker. Enjoy!!



Jeg var så vidt med på Digital og sosial 2.0 også, i 2007, men den gangen kun med et innlegg - Blir vi alle digitale forbrytere - og uten plikter som medarrangør.