29. mai 2014
22. mai 2014
Drittpakker og «gode rykter»
I en kommentarartikkel i Aftenposten skrev politisk redaktør Harald Stanghelle at «gode, men ubekreftede rykter» kan fortelle at «kinesiske interesser» har leid inn First House til en kampanje mot Thorbjørn Jagland. Bakgrunnen er et innlegg fra tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, der han omtaler tildelingen av fredsprisen til Barack Obama som sin pinligste dag som ambassadør. Stanghelle men dette var «en velformulert drittpakke». Wetland forklarer at «inspirasjonen til å skrive artikkelen fikk jeg av Leiv Lundes kronikk i Dagens Næringsliv.
Frank Rossavik skriver: «Når rådgivere i slike selskaper skriver debattinnlegg i avisene er det som regel fordi de vil markedsføre sin kompetanse.» En agenda har de i alle fall, og det vil være i overkant naivt å tro at det bare er deres egen.
Torbjørn Jaglands egne betraktninger treffer kanskje spikeren på hodet:. «Når First House, som kanskje har eller kan få kunder som lenge har vært misfornøyde med prisen til Liu Xiabou /../ [har de] kanskje skjønt at det er blitt for belastende å bruke prisen til Liu Xiabou mot komiteen. Derfor bruker man en annen pris».
Det er nok nok av næringsinteresser (les First House sine kunder, og potensielle kunder) som gjerne ser at det «ryddes» i Nobelkomiteen. I stedet har Stanghelle ganske effektivt plassert drittpakken et helt annet sted. I den forstand er ryktene definitivt «gode» - de tjener formålet. Stanghelle angrer ikke. Selvfølgelig gjør han ikke det. På mange måter har jo det som kunne blitt en diskusjon omkring Jagland og Nobelkomiteen, blitt skjøvet over til en helt annen del av banen.
First House skriver selv at nesten alle deres rådgivere har erfaring fra politisk virksomhet, som statsråder, statssekretærer, parlamentarikere eller departementalt byråkrati, osv. De er godt betalte og er dyre å hyre. De har inngående kjennskap til politiske prosesser og et omfattende nettverk. Jeg er neppe alene om å synes at dette har potensiale til å lukte vondt. Kundelistene sine vil de jo ikke ut med, de har jo sine etiske retningslinjer (om enn godt gjemt) ....
Oppdatering 25.05.14:
Frank Rossavik skriver: «Når rådgivere i slike selskaper skriver debattinnlegg i avisene er det som regel fordi de vil markedsføre sin kompetanse.» En agenda har de i alle fall, og det vil være i overkant naivt å tro at det bare er deres egen.
Torbjørn Jaglands egne betraktninger treffer kanskje spikeren på hodet:. «Når First House, som kanskje har eller kan få kunder som lenge har vært misfornøyde med prisen til Liu Xiabou /../ [har de] kanskje skjønt at det er blitt for belastende å bruke prisen til Liu Xiabou mot komiteen. Derfor bruker man en annen pris».
Det er nok nok av næringsinteresser (les First House sine kunder, og potensielle kunder) som gjerne ser at det «ryddes» i Nobelkomiteen. I stedet har Stanghelle ganske effektivt plassert drittpakken et helt annet sted. I den forstand er ryktene definitivt «gode» - de tjener formålet. Stanghelle angrer ikke. Selvfølgelig gjør han ikke det. På mange måter har jo det som kunne blitt en diskusjon omkring Jagland og Nobelkomiteen, blitt skjøvet over til en helt annen del av banen.
First House skriver selv at nesten alle deres rådgivere har erfaring fra politisk virksomhet, som statsråder, statssekretærer, parlamentarikere eller departementalt byråkrati, osv. De er godt betalte og er dyre å hyre. De har inngående kjennskap til politiske prosesser og et omfattende nettverk. Jeg er neppe alene om å synes at dette har potensiale til å lukte vondt. Kundelistene sine vil de jo ikke ut med, de har jo sine etiske retningslinjer (om enn godt gjemt) ....
Det blir nesten litt søtt når First House klager Stanghelle og Aftenposten inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). De snakker til og med om injurier.
Jeg håper i mitt stille sinn at vi beveger oss mot et syn på skjulte kommunikasjonstjenester som noe som vil hefte ved de bedriftene som kjøper slike tjenester, som et vedheng de ikke tjener på. Kanskje behovet for en lokal «kommunikasjonsbransje-leaks» begynner å melde seg for alvor. Gjerne i kombinasjon med en lobbylov.
Jeg kjenner i alle fall på meg at jeg er rimelig lei lobbyvirksomhet i det skjulte, og fra det ståstedet heier jeg på Stanghelle.
Oppdatering 25.05.14:
Erik Stephansen kommenterer "Å bli dradd gjennom søla med UTESTEMME":
I en blogg om sutrekoppene i First House samme dag, du kan lese den her, dristet jeg meg til å reise tvil om hvor utenkelig dette var. Nå vet vi svaret:
First House hadde på det tidspunktet allerede lenge hatt et betalt oppdrag fra Rederiforbundet om å bedre det norske forholdet til Kina. Hvorvidt Per Høiby dermed snakket sant, halvsant eller usant, overlater jeg til leseren å avgjøre.
Så til hovedpersonen selv, tidligere FN-ambassadør Morten Wetland:
- Det er absolutt ingen som har tatt opp Norges forhold til Kina, og Jaglands lederverv i Nobelkomiteen med meg, sa han til VG 20 mai.
Det er samme dag som møtet i Rederiforbundet, der hovedtemaet nettopp var regjeringens håndtering av Dalai Lamas besøk i Norge og forholdet til Kina. I møtet kom deltakerne, ifølge flere kilder, inn på Nobelkomiteen og Thorbjørn Jaglands rolle som leder.
Hvordan man skal karakterisere utsagnet til Morten Wetland, overlater jeg igjen til leseren å avgjøre.
19. mai 2014
Medierik bok - ala "Firestorm"
Da jeg første gang så Guardians Firestom var det noe som stemte, uten at jeg helt var i stand til å pinpointe hva det var. Trolig var det videoloopene i bakgrunnen på flere av sidene, samt at det hele både er dyktig produsert og presentert. Uamsett, tanken meldte seg raskt: slike ting vil vi også lage.
Som det meste annet må ting forankres i noe vi allerede holder på med. Multimediajournalistikk var i og for seg ganske åpenbart, men tankene gikk av ulike grunner vel så mye i retning av medierike ebøker. Det er nemlig noe boklig med Firestorm, til tross for at det absolutt er en multimedial produksjon.
Det som imidletid var mest interessant, synes jeg, var opplysningen om at brukerne i gjennomsnitt bleser i 17 minutter. Det er oppsiktsvekkende mye, ikke minst i nettavisverdenen der en teller brukerens oppmerksomhet i sekunder.
Panetta ble raskt spurt om det ikke burde være mer interaktivtet. Firestorm er nemlig en svært lineær produksjon. Svaret var at det lineære var gjort med hensikt. Folk vil ikke ha noe som er komplisert å navigere i. De ønsker oversikt og en interesant historie, godt fortalt. Igjen kommer "bok"-assosiasjonene.
Ønsket en lineær fremstilling der en kunne følge en historie.
Snowfall var et eksempel som viste potensialet i en lineær fortelling. Ikke så veldig innovativ fortellermessig, men det er et marked for denne lineære formen.
Publikum ønsket en menystruktur som lot dem navigere rimelig fritt. Bla som i en bok, selv om dette kan bryte med lineariteten.
Linker ikke til demoen per nå. Den fungerer fint i nyere nettlesere, men i eldre versjoner er det en del som kan krølle seg.
Som det meste annet må ting forankres i noe vi allerede holder på med. Multimediajournalistikk var i og for seg ganske åpenbart, men tankene gikk av ulike grunner vel så mye i retning av medierike ebøker. Det er nemlig noe boklig med Firestorm, til tross for at det absolutt er en multimedial produksjon.
Firestorm creatively embeds a variety of sources in a compelling linear storyline that uses the dramatic photos shot by the family to bring to life a wealth of contextual information. The project reads like an e-book, divided in chapters and enriched with loads of embedded content that smoothly pops-up to enhance the power of storytelling. (REF)I desember i fjor var vi heldige og fikk produsenten, Franscesca Panetta, fra The Guardian til å snakke om denne produksjonen, under et seminar i London. Hun fortalte en del om de faktiske rammene for "Firestorm". De jobbet med en designer som kunne lage digitale prototyper ganske raskt, to journalister brukte to uker i Tasmania, og kodingen gikk hånd i hånd med de andre delene av produksjonen. De brukte seks uker med et stort team for å ferdigstille det hele.
Det som imidletid var mest interessant, synes jeg, var opplysningen om at brukerne i gjennomsnitt bleser i 17 minutter. Det er oppsiktsvekkende mye, ikke minst i nettavisverdenen der en teller brukerens oppmerksomhet i sekunder.
Panetta ble raskt spurt om det ikke burde være mer interaktivtet. Firestorm er nemlig en svært lineær produksjon. Svaret var at det lineære var gjort med hensikt. Folk vil ikke ha noe som er komplisert å navigere i. De ønsker oversikt og en interesant historie, godt fortalt. Igjen kommer "bok"-assosiasjonene.
Ønsket en lineær fremstilling der en kunne følge en historie.
Snowfall var et eksempel som viste potensialet i en lineær fortelling. Ikke så veldig innovativ fortellermessig, men det er et marked for denne lineære formen.
Publikum ønsket en menystruktur som lot dem navigere rimelig fritt. Bla som i en bok, selv om dette kan bryte med lineariteten.
Linker ikke til demoen per nå. Den fungerer fint i nyere nettlesere, men i eldre versjoner er det en del som kan krølle seg.
