Testing Auditor – Sound in Motion

To halvskjeggete menn observerer og noterer.
Foto: Marianne Mathiesen

Together with Lars Nyre I have spent several days testing Auditor with 42 participants (Answer to the Ultimate Question of Life, the Universe, and Everything). Based on how thes users move, Auditor plays different sounds in the headphones the user is wearing. The sounds presented to the user is a complex combination of environmental sounds, sounds from a train station and fragments from different conversations. Every user is creating their own, unique sound experience based on their own movements in a space defined by Bluetooth transmitters.

Auditor is developed together with programmer Johannes Ringheim. Currently it is a prototype that uses sounds stored within a app used on iOS, but next step will hopefully be to stream content to the unit. This will open several new possibilites when it comes to how we  can combine "live, umbiquitous radio" with locative expressions and user preferences. That is, if we get the project funded. So fra we have got some funding from UH-nett Vest, but right now it seems like further funding has to be found elsewhere.

Feedback from those testing Auditor is so far positive. Most of the informants seem to think that the application gives a rich sound experience that they would like to have more of.

Lars is connecting the design and testing of Auditor to the current efforts to establish Media City Bergen and Bergen Journalism Lab.

– In recent decades media has become more and more market oriented. As scientists, we have the privilege to respond freely to this development. We can try to look ahead.. There's already a crisis in parts of the media industry. Soon there will be crisis in the radio industry as well. Maybe we can be involved in developing solutions for the future.

Lyd i bevegelse - Høgskolen i Bergen

Ikke kake igjen? Hvem har i tilfelle spist den?

Snart ikke kake igjen skriver "spaltist og Høyre-supporter" Shahzad Rana på Ytring.no. Herlig. Rana er åpenbart en flink fyr, noe som har gjort ham til teknologidirektør for Microsoft Norge, men her holder ikke analysen. Rana skriver nemlig om behovet for å gire om i en tid da oljeinntektene uteblir. Medisinen virker litt ensidig. Ranas virkelighetsbilde har nemlig følgende utgangspunkt: "Det kan virke som om offentlig sektor går på veksthormoner som er umulig å kontrollere." Videre "Offentlig sektor har ikke endret sine arbeidsmetoder nevneverdig siden landet ble bygget opp i etterkrigstida." Det som må til er, ifølge Rana: "radikalt endre arbeidsprosessene og automatisere offentlig sektor sånn som norsk industri har gjort på flere områder." Mange løse påstander her, og som en som trolig kommer til å tilbringe arbeidslivet innenfor offentlig sektor blir jeg passe provosert. Men det er kanskje meningen.

Saken er jo at jeg dels er enig mer Rana, i alle fall om jeg tolker ham vennlig: "Vi må bruke teknologi på en distruptiv måte som tvinger oss til endring.", skriver Rana. Høres flott ut, men hva snakker han egentlig om. Jo, et av eksemplene han trekker frem er undervisning: "Hva om vi fjernet klasserommene og brukte teknologien til å drive en-til-en tilpasset undervisning?" Kjempe, en-til-en er ofte flott det. Og "Når undervisning blir gøy, klarer vi kanskje å redusere den høye frafallsprosenten i videregående skole?". Enda bedre. Dette er neppe noen uenige i. Men hva tenker han egentlig på, konkret? Adaptiv læring kanskje, med tilhørende læringsanalyse? Roboter og avatarer? Det kommer nok det, i forskjellige former, også i offentlig sektor.

Ranas eneste forsøk på å komme med konkret er følgende: "vi må halvere offentlige utgifter og doble kvaliteten på offentlige tjenester. Fremtidens produktivitetsvekst skal skje gjennom å effektivisere byråkratiet." Jeg antar det er forvaltningen han først og fremst sikter til, og da kan det være nyttig å kikke litt på SSBs tall for offentlige utgifter: Statsforvaltningens totale utgifter i 2014 er beregnet til 1 136 milliarder kroner. Av dette utgjør overføringer 69 prosent, egenproduksjon 26 prosent og investeringer 5 prosent. Det er også fristende å sakse litt fra en rapport om ressursbruk i offentlig sektor: "Formålet med offentlig forvaltning er grunnleggende forskjellig fra markedsrettet virksomhet. Mens markedsrettede virksomheter drives ut fra mål om bedriftsøkonomisk lønnsomhet er formålet med forvaltningen å ivareta en rekke samfunnsoppgaver definert ut fra politiske mål."

Rana på sin side ser slik på det: "I Norge i dag er det slik at en tredjedel ikke jobber og en tredjedel jobber i offentlig sektor, resten i det private. Må det virkelig være slik at en tredjedel skal tjene de andre?" Er ideen at dersom vi flytter oppgaver fra det offentlige til det private så blir det endres det bildet? At en sykepleier, ingeniør eller lærer i det offentlige er en som mottar ytelser, mens straks de gjør jobben i det private er det de som bidrar. Det er jo det reneste sludder.

Min sterkeste begrunnelse for å jobbe i offentlig sektor er at jeg kan legge meg om kvelden og tenke at jeg kan ha gitt et lite bidrag til et kollektivt løft. Det jeg måtte skape av verdier transformeres heldigvis ikke til midler som kanaliseres ut av landet. Jeg synes det er verd å nevne at Rana faktisk er med å lede et selskap som nøyer seg med å betale 0,56% skatt i Norge. Skatten skulle vært 15,4 milliarder, men er på 310,5 millioner. Salgsinntekter opptjent i Norge blir kanalisert til Irland via Luxembourg., ifølge en fersk masteroppgave. Vi får ha et håp om at det kan bli en slutt på det. 

Jo mer jeg tenker på det desto mer fornøyd er jeg med at jeg ikke jobber for et selskap som Microsoft Norge. Så får Rana og kompani heller dyrke et selvbilde om at det er de som bidrar.

Natur og danning

Den ene redaktøren og den andre redaktørens sønn,
plassert i Caspar David Friedrichs maleri. De tar en selfie,
selvfølgelig.

Jeg har hatt gleden av å være med på en bok sammen med en rekke kolleger ved HiB, med et tema som opptar meg: "Natur og danning". Jeg synes selvsagt det er ekstra moro at jeg fikk lov å designe bokens omslagsbilde, med en ganske klar referanse til mitt eget bidrag, som er bokens siste kapittel (så her må en sørge for å få med seg alt :) med tittelen "Naturopplevelser på mobilen – danning på Instagram".

Jeg tar utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet som på mange måter innleder Nasjonalromantikken. Jeg skriver litt mer om dette her, men poenget er at vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder.

Artikkelen min sier selvsagt litt om danning generelt og tar for deg forholdet mellom fotografier og danning med referanse til hvordan utviklingen av naturfotografiet som en sjanger så og si gikk hånd i hånd med den økende turismen i annen halvdel av 1800-tallet. I Norge først og fremst representert ved Den Norske Turistforening (DNT) – grunnlagt i 1868. Datidens DNT-medlemmer var å finne blant mennesker med yrker innen vitenskap, kunst og kulturliv. Langt på vei de samme samfunnsgruppene som var og er i posisjoner som gir dem mulighet til å definerte danningens innhold. Gjennom DNT ble den kultiverte smaken for natur formidlet (Her lener resonnementet seg på Oddlaug Reiakvams bok Bilderøyndom, røyndomsbilde: Fotografi som kulturelle tidsuttrykk, 1997). I ettertid har jeg kommet over en annen svært relevant kilde, nemlig Landskapet som felles arena forfotografi og økologi, skrevet av Vegard Gundersen. Denne skulle jeg svært gjerne lest før jeg skrev min artikkel.

HiBs ukronede konge av Instagram, GjertAnders,
har her så vidt fanget undertegnende (til venstre :)
i en form for natur.

Jeg fortsetter imidlertid frem mot mobilfotografier som et redskap for digital danning. Siden mobiltelefonen alltid er med, har den også blitt en viktig turkamerat. En kjapp «statusoppdatering» til omverdenen forteller noe om hvem vi er og knytter oss til andre.

Til slutt tar jeg for meg fotografiske uttrykk og "stedsdanning" og hvordan forståelsen av et sted skapes. Et spørsmål er hvordan medierte opplevelser, her formidlet gjennom digitale bilder, kan bidra til en slik prosess. Ved hjelp av fotografier kan den enkelte plassere representasjoner av seg selv i ulike sammenhenger, og fremstiller seg selv i natur og i spennet mellom det individuelle og en dominerende kultur. Danningen oppstår i denne sammenhengen gjennom den enkeltes utvikling av et bevisst forhold til fotografiske representasjoner av personer og steder.

Epilog
Litt sårt kanskje, men Aldusbladene (❦) som var med på å dele inn teksten i manuset mitt kom ikke med. De er i seg selv et ganske flott symbol på forholdet mellom natur og kultur. Jeg skulle fulgt bedre med i korrekturen, men på den annen side er det vel knapt noe folk savner. Men meningen var å gi en liten "tribute" til Aldus Manutius. Manutius interesserer meg av flere grunner. Han var opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål, men ikke minst at de skulle også ha en overkommelig pris. Manutius ble derfor kjent for bøker i små formater – vi snakker så og si om pocketbokens opphavsmann. Industriell produksjon som resulterer i produkter av kvalitet imponerer meg mer enn håndverksmessig briljante enkelteksemplarer. Overgangen fra vakre håndskrevne bøker på pergament til trykte bøker på papir representerer dette til fulle.

I god "alt henger sammen med alt"-tradisjon: jeg var i Venezia (et fantastisk eksempel på "ikke"-natur) for litt siden og her ligger ennå huset med Aldus Manutius sitt navn på fasaden: