DN.no har i dag en sak om et spørsmål i alle fall indirekte berører noe som opptar meg. Dels er nok dette et forsvar for min egen bakgrunn, en utdannelse som er en smule broget, og som med nød og neppe gjorde meg formelt kvalifisert for den jobben jeg har i dag. Det er ikke helt opplaget at en konstruksjonsingeniør, med hovedfag i filmvitenskap og doktorgrad innen IKT og læring skulle ende opp som lærer i kunst og håndverk. Selv ser jeg noen ganske klare linjer i det jeg har holdt på med opp gjennom årene, men det er ikke et utdanningsløp som fremstår som veldig planlagt. Vi er heldigvis mange som har det sånn: dvs vi har utdannet oss til noe som ikke er umiddelbart relevant for det vi senere kommer til å arbeide med. Det har noen betydelige fordeler, mer om det nedenfor.
Dagens Næringsliv stiller spørsmålet: Hva bør du velge nå som søknadsfristen til høyere utdannelse nærmer seg? Spørsmålet går til
Liz Ann Sonders, som denne uken var på besøk i Bergen. Hennes svar er at nøyaktig hva du velger å studere faktisk ikke har så stor betydning. Spissformulert selvsagt, du må kunne noe, men poenget er at arbeidsgiverne ikke nødvendigvis ansette deg på grunn av noe du lærte i løpet av studiene. De kunnskapene har de allerede, sier til DN.
Sørg for at dere blir flinke til å bruke språket, pleier jeg å si til barna. Det er omtrent det eneste konkrete rådet om utdanning jeg noensinne har gitt. Å kunne formulere et problem, slik at andre forstår det og kan være med på å finne en løsning, handler nesten utelukkende om språk og evnen til å illustrere (i tekst og bilder etc) hva en snakker om. Her kan jeg henvise til intervjuet med Sonders, som mener at den viktigste egenskapen i fremtidens arbeidsliv – i alle bransjer – handler om kommunikasjon.
– Lær hvordan du kan snakke og skrive godt, hvordan å være engasjert og å engasjere. Det er de tingene som teller, resten vil du lære deg i jobben, sier Sonders.
Igjen, dette er litt på spissen. En setter ikke uten videre en litteraturviter inn i laben og ber vedkommende lære seg å opptre som en bioingeniør. Noen basiskunnskaper, knyttet til fag må selvsagt være på plass. Men i mange sammenhenger tjener en trolig på å utdanne seg i bredde, dvs skaffe seg kompetanse på felt som ikke umiddelbart synes å henge sammen. Grunnen er at alle typer arbeidsplasser i stadig større grad legger opp til samarbeid, samtidig som tilgangen på informasjon er bedre enn noensinne. Breddekunnskaper, på tvers av fagfelt, kan bedre gjøre deg i stand ti å se sammenhenger og kunnskaper som kan berike hverandre, slik at du derfra kan gå i retning av spisskompetanse. Rådet til kommende studenter blir derfor å ta grunnleggende fag innenfor felt de er interessert i. Med interesse følger faglig nysgjerrighet og en glede ved å jobbe litt ekstra med å tilegne seg nye kunnskaper, ut over det som en får servert på skolebenken
– Det viktigste du får gjennom utdannelsen, er læren om å lære og evnen til å tenke kritisk og løse problemer, sier Sonders.
Et lite hjertesukk til slutt. Kravene til
gjennomstrømning i høyere utdanning virker del i mot utviklingen av breddekunnskaper. Det er selvsagt et problem dersom folk faller ut av en utdanning, for deretter ikke å gjøre noe. Men det er på mange måter en fordel om flere smaker på litt ulike fag, går litt hit og dit i kunnskapslandskapet, før de finner sin vei. Det motsatte: troen på at alle nitten-tyveåringer velger riktig faglig vei med en gang, er rett og slett ganske naivt.
