Vi har bygget det hele på toppen av utstyr som skolen har fått låne fra Etat for skole i Bergen kommune. Tilgang til noe teknisk utstyr (Micro:bits og servoer) er en forutsetning for et slikt prosjekt, men ut over det klarer vi oss med gjenbruksmaterialer. En konkret erfaring er imidlertid at hjul i plast nok er mer bærekrafttige (også i bokstavelig forstand) enn de trehjulene som ble benyttet her. Det går ganske tydelig fram i videoen at elevene (og jeg) sliter litt med nettopp hjulene.
I det større bildet diskuteres det i K&H-fagmiljøet hvordan programmering skal komme inn i kunst og håndverksfaget. Ikke alle mener dette er en god ting, men med fagfornyelsen kan det digitale få en relativt tydelig plass i faget. Samtidig vet en jo at læreplaner er en ting – hva som faktisk skjer i praksis er noe litt annet.
For min egen del har jeg stor tro på prosjekter som dette, der en bruker maskiner i et konstruktivt samvirke med mennesker. Jeg vil gjerne se prosjekter der vi leser sammen med en maskin, men i Auditolocomotiv-prosjektet tar den fysiske byggingen av de programmerte automatonene mye større plass. Dermed får en til enda bedre koblinger mellom å formgi, i fysisk forstand, og det å gi en form liv, her gjort gjennom å kode for egenskaper.
Jeg har brukt deler av helga på å forberede et konferanseinnlegg om elever som bygger og koder automatoner, det vi kaller auditolocomotiver. Når kommer nok selve innlegget (link kommer) til å ha betydelig fokus mot det å bygge tredimensjonale former, og hvordan elevene låner og "remikser" populærkulturelle uttrykk.
Dermed får jeg si litt om de perspektivene som det nok blir mindre plass til, nemlig betydningen av å kode egenskaper i stedet for funksjoner.
Det finnes helt sikkert mange unntak, men inntrykket mitt er at mye av det som skjer knyttet til koding i skolen handler om å kode funksjoner. Et eksempel kan være å få en robotbil til å kjøre en bestemt rute. Dette er noe annet enn å kode egenskaper, dvs hvordan roboten skal oppføre seg i ulike situasjoner, samt hva den skal gjøre når den ikke klarer å finne ut hva den skal gjøre.
For noen dager siden kom Nasjonal strategi for kunstig intelligens, kort kommentert her. I forordet til strategien stiller digitaliseringsminister Nikolai Astrup en rekke spørsmål, som finner gjenklang i en debatt som har gått i Bergens Tidende, knyttet til at Bybanen i Bergen ønsker å utrede førerløse vogner.
Jeg skriver om noe jeg ikke har fint lite peiling på. Det er en øvelse det også, og en dårlig unnskyldning får være at artisten snart er like gammel ...
Det er selvsagt vanskelig å se og forstå alle sider ved superartister, men Eminems "Darkness" ble spilt gjentatte ganger i helga. Det er det beste jeg har hørt på lenge. Trykker kanskje litt vel mye på, men det må kanskje til for å trenge gjennom.
Etter å ha hørt hele albumet er jeg villig til å hale frem flere superlativer. Desto merkeligere å lese anmeldelser som i VG: "Litt for mange låter er teknisk imponerende, men musikalsk ulidelig uinteressante. Så overlappende og passe forglemmelige at til og med «Farewell» blir mer gøyalt skranglete enn den egentlig fortjener å være."
I Aftenposten går det i samme baner, ikke bedre i Dagbladet. Jeg skjønner ikke noe jeg. "Farewell" høres fett ut i mine ører. Jeg kan i og for seg styre meg når mannen overgår seg selv, men det skal bli et særdeles bra år om ikke "Darkness" kommer svært høyt på min liste over årets beste låter, samt "Stepdad", med sitt argentinske opphav.
Med dette begynner jeg så smått å skjønne hvorfor musikkritikken har forlatt avisene og havnet på YouTube i form av "reaction videos", som dennedenne og denne. Finnes det noe lignende på norsk tro?
I mine ører er dette musikk som forsøker å flytte på ting. Alle kan tippe over, og om vi først gjør det er en fordel å befinne seg i et samfunn med færre (automat)våpen omkring. Det ligger et stykke unna norsk virkelighet dette, men vi har jo også svært sørgelige historier å bære med oss. Samtidig har USA problemer med våpen i en helt annen skala. I den grad musikk kan være et innlegg i samfunnsdebatten er lanseringen av Darkness (og albummet som helhet) ekstremt betimelig.
Og samtidig en skattekiste av doble meninger og ordspill.
En OECD-rapport fra 2018 anslår at 6% av norske arbeidsplasser som vil forsvinne som følge av automatisering. Dette er lavest av alle landene i OECD. Dette skyldes at norske arbeidstakere er blant de i verden som får mest opplæring på arbeidsplassen. Vi er med andre ord ikke så verst når det gjelder å holde oss oppdaterte. Det er en fordel, i møter med maskiner.
I dag lanserte regjeringen en Nasjonal strategi for kunstig intelligens. Der kan vi blant annet lese at digital kompetanse og teknologiforståelse skal få en tydeligere plass allerede i grunnskolen. I «Fagfornyelsen» legges det allerede på barnetrinne opp til at naturfag skal bli et mer utforskende og praktisk fag, med en tydelig teknologidel som også omfatter programmering.
Programmering kommer inn i flere fag. Min primære interesse er hvordan det digitale kommer inn i kunst og håndverk. Dette handler selvsagt om mer enn programmering, men ulike tilnærminger til programvare vil uansett ligge i bunn av alt vi gjør digitalt. jeg bedre vi kjenner de digitale verktøyene, desto bedre rustet er vi for å kunne bruke dem i konstruktivt, skapende arbeid.
