30. september 2021

Lafuba under Setersprell

Kjekk dag på Setersprell ved Helgeseter. Forestillingen Lafuba tar i bruk de samme lydskapningene som brukes for Auditomosjon, men ble satt inn i en annen, dramaturgisk ramme.

Fire barnehager med til sammen drøyt 75 barn og et godt knippe voksne fikk en auditiv opplevelse i flotte lokaler. Helgeseter har faste beboere, gårdsdrift og en rekke verksteder, samt et stort lokale som brukes til ulike arrangementer som også er åpne for besøkende. Under årets Setersprell fikk dermed lydskapningene innta veksthuset.

Stinn brakke inne i lokalet, men det gikk overraskende fint med mer en 60 personer inne i installasjonen samtidig. Også overraskende gode akustiske forhold, gitt betonggulv og store vindusflater. Gode lydfeller i resten av lokalet gjør tydeligvis susen.


24. september 2021

Ny bok: Digitale medier og materialitet

En variant av presentasjonen av boken Digitale medier og materialtet. presentert på nettsidene til forskergruppen Materialitet, teknologi og berekraft

En vesentlig del av bakgrunnen for boken er hvordan gjennomgripende digitalisering påvirker oss alle, nærmest uavhengig av hvilke fagfelt vi jobber innenfor og hvilke uttrykksformer vi tar i bruk. Svært mye av det som omgir oss i hverdagen skapes og styres ved hjelp av datamaskiner og blir dermed til og må forstås under nye betingelser.

Spørsmålene om hvordan det digitale får konsekvenser blir stadig viktigere, ikke minst fordi så mange av de artefaktene som omgir oss er svært påvirket, ofte fullstendig avhengige, av det digitale.

Vannfolk

Ikke for annet enn at jeg synes det lett surrealistiske bildet av studenter som plukker skjell ble et spennende grafisk uttrykk.



21. september 2021

På denne dagen for 37 år siden

var jeg 17 år og Talk Talk snurret ofte på platespilleren. Samme høst, tror jeg, fikk en nabo den første CD-spilleren og Talk Talk var selvskreven.

Den elegante poprocken ble etter hvert byttet ut med mer eksperimentell musikk – Spirit of Eden (1988) anbefales varmt. Det som kunne fortsatt som et enormt spennende band opphørte noen år senere da hovedmannen Mark Hollis brøt tvert av.

CD-spilleren er historie, så er dessverre også Talk Talk og ikke minst Mark Hollis.

Jeg var nok for pysete som tenåring og ville nok aldri funnet på å skulke skolen og reise til Rotterdam, for dermed å kunne minnes denne konserten, den 21. september 1984.

Videoen er jo et tidsbilde, men noen må ha stått optimalt plassert med skikkelig utstyr under denne konserten: her er et liveopptak som i ettertid gir mye lytteglede.

18. september 2021

Haptisk lydkunst i Tårnsalen?

Spekulerer bare ....

Ideskisse
Men etter at en vakt på KODE plantet ideen har jeg ikke fått tanken om Auditomosjon i Tårnsalen ut av hodet.

Museet har i alle fall hatt et program for Takeover av KODE4.

Eller kanskje Auditopentaet. Jeg og Johannes har begynt å spekulere på hvordan vi kan styre de 20 høyttalerne gjennom at publikum manipulerer forskjellige objekter i rommet. på et vis beslektet med Auditomosjon, men omvendt – på en måte...

Tanken er her å flytte objekter, som ikke selv avgir lyd, men der forflytningen påvirker lydbildet som sendes fra den sentrale, rundstrålende høyttalersøylen. Jeg likte termen "soundbuckets", men ikke overraskende er dette allerede en merkevare. Men jeg kan jo like grene spinne videre på det latinste "audito" og dermed er Auditobuckets født.


Hver "beholder" skal kunne flyttes på og kommuniserer med høyttalere i det sentrale Auditopentaet. Brukeren kan dermed høre konsekvensen av forflytningen, i samspill med andre brukere og beholdere. Samtidig gir hver enkelt Auditobucket / Audiobeholder en visuell tilbakemeling via innebygget LED.


Det kjekkeste hadde vært om vi kunne holde det skikkelig low cost og med ditto lavt strømforbruk. F.eks med microbits i lydbeholderne. Johannes har sett på Lilygos TTGO som så langt virker lovende som lydavspiller, også de koblet til hver sin microbit som sørger for radiokommunikasjon med sine respektive lyd beholdere. Er vi heldige kan styrken på radiosignalene også benyttes for enkel proximity.

17. september 2021

Tredyr, tempera og "nearest neighbor"-algoritmen

Det går fra det "små" til det "store" i dag. Først en økt med barnehagelærerstudenter der vi laget temperamaling med både egg og kasein. Jeg har et lite miljøprosjekt gående, der jeg vil akrylmaling til livs. Maling basert på naturmaterialer er en helt annen, og mer miljøvennlig historie. Kaseinmalingen gir et matt, eksklusivt uttrykk, mens eggtempera er det nærmeste vi kommer en maling for evigheten. Begge typer maling ble brukt til møbler og interiører før oljemalingene og etter hvert ulike polymerer overtok gjennom industriell produksjon av maling.

Her er det noe som må gjenerobres.

De små malte tredyrene henger også sammen med en litt større begivenhet for min del. I dag kom nemlig en sending fra trykkeriet med første utgave av Digitale medier og materialitet, boken jeg endelig er ferdig med, der jeg setter meg fore å utforske forhold og sammenhenger mellom det digitale og det fysisk materielle.

Hva er så sammenhengen med tredyrene? Jo, før vi bygget dyrene tok vi ut noen sekker med kapp fra tresløyden. Den første oppgaven til studentene var å kategorisere trebitene, slik et barn uten begreper som f.eks. rektangel, sirkel, sfære, omkrets, diameter osv. kunne gjort det. Da begynner vi med å sammenligne objekter og klassifisere de ut fra observerte, visuelle og taktile likhetstrekk.

Dette innebærer at studentene nærmer seg sorteringen på noenlunde samme måte som en "Nearest neighbor"-algoritme. De som kjøper boken vil blant annet kunne lese en spennende historie om legen John Snow, og hvordan han dokumenterte hvordan kolera smittet, i London på midten av 1800-tallet. Snow benyttet i praksis samme teknikk på et annet område. Han anvendte dermed nærmeste nabo-klassifisering, som i dag ligger til grunn for søketjenester, anbefalingssystemer, navigasjon, forskjellige former for maskinlæring, mm. 

De små henger her sammen med de store ...


16. september 2021

Artworks that don't exist

Thisartworkdoesnotexist.com er en variant av Thispersondoesnotexist.com som jeg har vært innom tidligere. Denne versjonen er ikke fullt så spooky, men ganske spennende denne også. Som mye annen kunst er det god spredning med hensyn til hvor interessant uttrykket blir, og det mest interessante oppstår trolig i interaksjon med et menneske som kan (vei)lede maskinen: