Kort sammenfattet fra abstractet tar Vindenes for seg teknologiene bak det som kan betegnes som Immersive Virtual Reality (VR) og hvordan disse tvinger oss til å tenke nytt omkring HCI (Human Computer Interaction). Dette fordi menneskelige brukere og det virtuelle miljøet gjensidig former hverandre i relasjonene som skapes mellom dem.
Vindenes trekker frem postfenomenologi som lovende perspektiv for å kunne redegjøre for kompleksiteten til virtuelle miljøer, ikke kun som verktøy vi samhandler med eller bruker, men miljøer vi eksisterer i og som vi er formet gjennom.
Avhandlingen presenterer en kvalitativ og utforskende "in-the-wild"-studie av Immersive VR-bruk over to måneder, hvor VR "Go-along" brukes til å undersøke deltakernes brukeropplevelse som mediert i bruker-miljø-relasjonene.
Ståle Stenslies Voice Catcher blir for tiden vist ved Trondheim elektroniske kunstsenter. Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne, og det var spennende å oppleve den live. Sfæren på bildet registrerer bevegelse og berøring og bruker dette for å styre en form for talekor, formidlet gjennom åtte høyttalere plassert i rommets ytterkant. Jeg ser denne som noe beslektet med min egen Aquafoni, selv om sist nevnte opererer med den motsatte logikken - dvs høyttalerne plassert i en tilnærmet sfære i midten av installasjonen.
Jeg er heldig og har fått være med i teamet bak Zosimos´ni liv – en virtuell, stedspesifikk, haptisk og telematisk opera, et samarbeid mellom Høgskulen på Vestlandet (HVL), Luleå Tekniska Universitet, Universität der Künste, Berlin, D-CAF festival i Kairo og Borealis festival i Bergen. Prosjektet har nylig fått støtte fra DIKU (Program for kunstnerisk utviklingsarbeid), og skal munne ut i en virtuell, stedspesifikk og live telematisk opera med overføringer fra fire byer. Det hele i samarbeid med Borealis festival i 2026.
Ettersom jeg er det som kanskje kan kalles en ikke-tonal "musiker" blir min rolle knyttet til objekter for lydskaping gjennom berøring og bevegelse, samt hvordan dette kan påvirke følelsen av tilstedeværelse over fysisk avstand. I tillegg kommer nok bruk av sfæriske opptak - dokumentasjon og mediering av de ulike stedene i operaen blir trolig en sentral komponent, både i utviklingen og i deler av den endelige fremføringen.
Musikken skal komponeres av kollega Jostein Stalheim. Librettoen er skrevet av Astrid Luisa Karlsson, og danner rammen for fortellingen der de ni følelsene (Nava rasa) ifølge indisk kunstteori er felles for alle kunstarter. Historien er knyttet til ulike historiske milepæler gjennom hovedpersonen Zosimos, formidlet som en tidsreise knyttet til en rekke frihetsøyeblikk: fra opprør og død i år 300, gjennom en rekke situasjoner og mange generasjoner, frem til 1967 - «Summer of Love», «Berlinmurens fall» i 1989, til «Den arabiske våren» i 2011.
Resultatet av dagens økt med estetiske læringsprosesser med 3. årsstudenter i grunnskolelærerutdanningen.
Estetiske læringsprosesser fikk en egen rapport i 2020, ikke minst fordi begrepet har en sentral plass i skandinavisk lærerutdanning. Estetiske læringsprosesser handler om
prosesser hvor det eksperimenterende, sansebaserte og symbolske vektlegges. Det er sammensatte prosesser som
ikke gir entydige svar. Ifølge nevnte rapport representerer estetiske læringsprosesser et utvidet kunnskapssyn hvor
relasjonelle, emosjonelle, kognitive, praktiske, skapende, sanselige og refleksive momenter
aktiviseres på en gang.
Lyden i videoen er ikke original. Lystrekket er dermed lagt til i ettertid, med et lite nikk til Treetop Drive 1.
Estetikken, det sansbare og som kan appellere til følelsene, henger ofte sammen med teknikken, det som kan kontrolleres og forstås rasjonelt. Noen ganger er utgangspunktet en følelse, noe en vil formidle, andre ganger kan det være tekniske betingelser som er utgangspunktet, som når vi velger et materiale eller en bestemt teknikk.
Det følgende er en visuell rapport fra Ingrid, Ingvard og Jon sitt dagsprosjekt. Vi har justert litt, og opplegget er denne gangen delt i to faser: først begynner vi med det tekniske, der bygger studenter en mengde tetraedre av avispapir, som deretter settes sammen til større konstruksjoner. Dette er en ide som er hentet fra ark-tellusu, men som her blir satt inn i en litt annen sammenheng.
I forkant har studentene fått litt forskjellig input, ikke minst knyttet til estetikken, men der dette er noe av teknikken:
Konstruksjonene av papir sammenstilles deretter på scenen og danner en stor, romlig struktur. Studentene får erfare hvor sterkt papir blir når det rulles sammen til et rør, og hvor effektivt fagverk er som byggemetode av bærende konstruksjoner. Tatt i betraktning hvor svakt materialet er i utgangspunktet blir konstruksjonene vist nedenfor ganske imponerende.
Del to består av at studentene finner seg en sak og en marginalisert stemme som de vil la komme til uttrykk. Her bygger vi videre på Ingrid og Ingvards opplegg fra i fjor, inspirert av Bergen Assembly i 2019.
Jiennagoáhti (Lyttegammen) – et kunstverk dedikert til lytting i Bergensfjellet. En goáhti er en tradisjonell samisk huskontruksjon. Prosjektet er initiert av kunstner Elin Már Øyen Vister i dialog med den samiske arkitekten og kunstneren Joar Nango og Lydgalleriet. I Jiennagoáhti formidles historier gjennom et spesialtilpasset lydsystem som blir forsynt med elektrisitet fra solcellepanel.
I anledning Borealis huser lyttegammen et lydverk fra vår gjestekunstner Elina Waage Mikalsen. Rođu Govkkit/Glenner i Vier, er et verk bygget opp av feltopptak og stemme.
I dag har vi fått spilt inn hele historien, der Sonus forteller om reisen fra tåkeskogene i Kina og hele veien til Vestland. Fortellingen kan oppleves gjennom en lydvandring under Festspillene (Småspill 2023).
Jeg har så smått begynt å eksperimentere litt med illustrasjoner som kan supplere den muntlige fortellingen. Det blir nok ikke akkurat slik, men dette er muligens et skritt på veien:
