- Når applikasjoner og systemer kan kobles mot hverandre med relativt enkle grep, vil etterspørselen etter kompetanse i markedet forandres. Programmeringskompetanse vil i større grad begrense seg til rene utviklingsmiljøer, sier Tolido ifølge avisen.
Dette høres ut som godt nytt...
29.12.07
OLPC, mulighet og "trussel"
Deler av denne presentasjonen går ganske langt inn i det rent tekniske, men i begynnelsen sies det interessante ting om hvordan man har tenkt omkring læring. Igjen er det bare å oppfordre til at utdanningsmyndighetene kikker nøye på tankegangen som ligger bak. Her vil man rett og slett forandre på hvordan barn og unge lærer gjennom å gi dem nye verktøy.
Dersom du ikke er interessert i det rent tekniske, gå fram til 36 minutter der det er snakk om sikkerhet. OLPC snur på denne problematikken og tenker ganske anderledes (se Bitfrost). OLPC tar konsekvensen av at den enkelte bruker skal eie sin maskin, fullt og helt. Brukerne skal kunne eksperimentere med maskinen, også når det gjelder å gjøre endringer i programvaren. Dersom dette går galt, skal man på en enkel måte komme tilbake til den opprinnelige konfigurasjonen. Lek og lær!
Mannen som snakker på videoen er Ivan Krstic, som har satt seg fore å gjøre virus-programvare overflødig:
...building into OLPC's Linux-based operating system a security platform called Bitfrost, named after Bifröst, a bridge in Norse mythology that reaches from Earth to heaven and that intruders can't cross. Instead of blocking specific viruses, the system sequesters every program on the computer in a separate virtual operating system, preventing any program from damaging the computer, stealing files, or spying on the user. Viruses are left isolated and impotent, unable to execute their code. "This defeats the entire purpose of writing a virus"XOen har forresten egen knapp som til enhver tid kan vise kildekoden for de programmene som kjøres er en spesial-feature som trolig kommer til å gjøre underverker for forståelsen av datamaskinenens virkemåte.
Norge som "kunnskapsnasjon" bør kikke på / bekymre seg for tankegangen bak OLPC. Prosjektet ser ut til å kunne bli en suksess - noe som er kjemepebra. Datakompetanse er forsåvidt en underordnet bit av prosjeketet som helhet, men det slår meg at de barna som får denne teknologien i hendene trolig kommer til å kjøre rundt norske elever, som dessverre er henvist til et "dataregime" der de på ingen måte blir eiere av egen maskin. Både norske elever og lærere ender opp med å være nødt til å innordne seg et ganske rigid regime, der de i liten grad gis muligheter til å installere og eksperimentere med ulik programvare. Argumentet er sikkerhet, og nettopp der synes OLPC å ha tenkt forfriskende nytt.
kanskje kan vi håpe på en fremtid der elevene lærer å produsere i åpne formater, der lærere kan utnytte og medvirke til åpne kilder, og at vi slipper overskrifter som dette.
Post nummer 1000
Siden oktober 2002 har det altså tatt sine drøye 5 år.
Antar en et gjennomsnitt på en halv time per post ender dette opp med rundt 20 døgn kontinuerlig skriving. Egentlig ikke så ille når en tenker på at mange bruker 15 timer i uka i bilkø :)
Etiketter: Blogging
Fremdeles mye penger i papir
Plinius har sett på prisutviklingen over en ti-års persiode og finner at detr er relativt store forskjeller for ulike typer bøker. Fem kategorier ble billigere:
- Norsk sakprosa for voksne - som i snitt kostet 82 % av 1996-prisen
- Oversatt sakprosa for voksne: 83 %
- Norsk skjønnlitteratur: 86 %
- Oversatt skjønnlitteratur: 91 %
- Oversatte barnebøker: 92 %
- Billigbøker: 106 %
- Lærebøker (for høyere utdanning): 126 %
- Fagbøker (for arbeidslivet): 128 %
- Lærebøker for videregående skole; 139 %
- Lærebøker for grunnskolen: 141 %
Etter 1. mai 2005 ble det anledning til å gi inntil 12,5 prosent rabatt på nye bøker til allmennmarkedet i alle salgskanaler. Den delen av bokmarkedet hvor det er åpnet for en viss prisnedgang har da også hatt en reduksjon i pris, selv dette neppe bare kan tilskrives dereguleringen av denne delen av markedet. Likefult er det interessant å se at en bransje som argumenterer for "konkurranse", i noen sammenhenger, har hentet ut den støreste prisveksten i det samme markedet. Prisvekst er selvsagt ikke det samme som overskudd, men kostnadene til de teksniske sidene ved bokproduksjon går jo stadig ned, noe en burde forvente at ga lavere priser. Kanskje er det fremdeles riktig at en skal "lete lenge for å finne forlag som har klart å utnytte ny teknologi for å få til ei mer rasjonell og bedre produksjonslinje for bøker"?
Ifølge Bok og samfunn, som presenterer forlagenes regnskapstall, har Kunnskapsløftet "satt sitt preg på forlagsøkonomien i 2006, i hvert fall for de store forlagene. Store kostnader knyttet til reformen, samt lavere salgsvolum enn forventet, gir utslag på forlagenes tall. Marginforskyvning fra forlag til bokhandel gjør det også tyngre å få til god lønnsomhet i forlagene".
Etiketter: Forretningsmodeller
28.12.07
McKinsey om forbedring av skoleverket
- Gode skolesystemer sørger for at det rekrutteres velkvalifiserte folk til å bli lærere, samt at det er både finansielt og sosialt attraktivt å bli lærer.
- Gode skolesystemer sørger for at lærerne trenes i å lære bort.
- Gode skolesystemer sørger for at alle elever får skikkelig undervisning. Dette ut fra erkjennelsen av at man kan ikke får et godt skolesystem uten å forbedre alle.
Via Tversover
Etiketter: Utdanning
26.12.07
Young and Wired
Etiketter: Blogging
24.12.07
God jul!
God jul og godt nytt år til alle jeg ikke når på annet vis.
Større versjon.
20.12.07
Åpne dokumentstandarder blir obligatoriske i staten
Ser en ennå litt lysere på det kan kanskje folk begynne å bruke HTML mer aktivt, noe som i seg ville være et betydelig skritt i retning av økt digital kompetanse...
Nåja, det ville være i overkant optimistisk, en får glede seg over det følgende:
Regjeringen har vedtatt at all informasjon på statlige nettsider skal være tilgjengelig i de åpne dokumentformatene HTML, PDF eller ODF. Tiden hvor man fant offentlige dokumenter kun tilgjengelig i Microsofts Word-format vil med det gå mot slutten.
- Alle skal ha lik tilgang til offentlig informasjon. Fra 2009 vil innbyggerne kunne velge hvilken programvare de vil bruke for å få tilgang til offentlig informasjon. Regjeringens beslutning vil også bedre konkurransen mellom leverandører av kontorprogrammer, sier IT-minister Heidi Grande Røys.
Dette er regjeringens vedtak:
HTML skal være primærformatet for publisering av offentlig informasjon på Internett.
PDF (1.4 eller nyere eller PDF/A - ISO 19005-1) er obligatorisk i tilfeller hvor man ønsker å bevare opprinnelig utseende på et dokument.
ODF (ISO/IEC 26300) skal anvendes til å publisere dokumenter som skal kunne endres etter at du har lastet det ned, for eksempel skjemaer som skal fylles ut av brukeren.
- Norge har lenge manglet en politikk på programvareområdet. Dette gjør vi nå noe med. Denne regjeringen har bestemt at IT-utviklingen i offentlig sektor skal basere seg på åpne standarder. Vi vil i fremtiden ikke akseptere at statlige virksomheter låser brukere av offentlig informasjon til lukkede formater, sier Grande Røys.
Kravene vil tre i kraft 1. januar 2009 for statlige virksomheter. Fornyingsdepartementet setter nå i gang et forskriftsarbeid som skal gjøre kravet obligatorisk også for kommunale virksomheter.
17.12.07
Ti år med weblogger
Ti år etter mener Barger at han har samlet nok erfaring som blogger til å komme med ti råd til de som vil dra i gang sin egen weblog...
Etiketter: Blogging
Google boksøk på norsk
Boken begynner riktignok å dra på årene, men mye av innholdet står seg. Jeg har jeg fremdeles noen eksemplarer i papirform, og disse kan bestilles via bestilling@infodesign.no (249,- inkludert frakt).
12.12.07
Everything is Miscellaneous (video)
David Weinberger's new book covers the breakdown of the established order of ordering. He explains how methods of categorization designed for physical objects fail when we can instead put things in multiple categoreis at once, and search them in many ways.Denne bloggposten er svært relevant for den diskusjonen nedenfor:
"Reality is multifaceted. There are lots of ways to slice it. How we slice it up depends on why we're slicing it up."
A fundamental shortcoming of the library catalog is that it doesn't (and as currently designed can't) know the why for any given search.
11.12.07
"Ikkje sei W-ordet"
Eg undrar meg ofte over at kunnskapsarbeidarar, som lærarar og bibliotekarar, framleis vel å forhalde seg til kunnskapar og viten som noe som kan godkjennast og sementerast mellom to permar. Det nokre vel å kalle "ikkje kvalitetessikra," er i realiteten ofte ei spegling av det som skjer rundt oss, koss det skjer, og av farta det skjer i. Ingen redaksjon kan godkjenne dette, det må heile tida reforhandlast i lys av det som skjer med oss sjølve og alt det andre rundt oss. Wikipedia viser oss tydeleg plastisiteten i kunnskapsomgrepet, og dette bør reflekterast inn i kunnskapssynet vårt i skulen. Tekstane vi omgir oss med vil i aukande grad vere meir eller mindre i konstant endring, ulikt slik dei har vore frå Gutenberg og fram til no (men kan hende meir likt slik tekstane var i førgutenbergsk tid?), og det gjer det vanskeleg å tenkje kring kunnskapar slik vi har gjort dei siste par hundre åra.Nå finnes det jo former for kunnskap som er mer bestandig enn andre, men straks denne kunnskapen skal anvendes i praksis kommer evnen til å tenke dynamisk og innovativt inn for fullt. Så er det bare å håpe at dette får et visst gehør oppover i systemet...
Forleggerforeningen vs NDLA (The Sequel)
Nå er det dessverre slik at selv makkverk kan få betydning når det presenteres for rette vedkommende, på den rette måten, i den riktige settingen. Når skrives det mange gode tilsvar, men jo flere stemmer desto bedre.
Essensen i rapporten er at NDLA, dersom det blir en suksess, vil rasere det norske lærebokmarkedet. Generelt synes det som om Forleggerforeningen med dette klager over at verden forandrer seg, og ber om hjelp fra Staten slik at de skal slippe å omstille seg. NDLA er nemlig ikke den bakenforliggende årsaken, men kun et symptom på hvordan markedet for læremidler vil komme til å endre seg uansett.
En suksess for NDLA vil nok ha konsekvenser for den totale omsetningen til forlagene, men kanskje ikke for de summene de sitter igjen med på bunnlinjen.
Det mest kritiske premisset (riktignok så godt som ubegrunnet) i rapporten er hvorvidt et initiativ som NDLA vil medføre mindre valgfrihet, og at dette etter Forleggerforeningens mening vil ha konsekvenser for læremidlenes kvalitet på sikt. Resonnementet bygger på premisser som ikke holder i det læremidlene blir digitale. Lærere må i dag supplere den trykte læreboka med andre informasjonsressurser, noe som er arbeidskrevende dersom de nødvendige tilleggsressursene er enkelt tilgjengelige. Gitt digitalt tilgjengelige ressurser vil skolene og den enkelte lærer ønske å kunne sette sammen et læremiddel med utgangspunkt i et utvalg kvalitetssikrede ressurser. Forlagene responderer forsøksvis i forhold til dette behovet i form av å gå sammen om satsninger som Diglib. Dette er imidlertid fremdeles snakk om en "se, men ikke røre"-tilnærming, dvs lærerene kan henvise sine elever til ferdige tekster, men ingen har rettigheter til å gjøre noe med disse tekstene. Her tenker NDLA fundamentalt anderledes gjennom et lisensregime som tillater endringer, noe som er mye mer i tråd med den virkeligheten som nettressurser representerer.
Dernest kan en spørre: hvor reell er egentlig valgfriheten for den enkelte lærer i dag. Dette idealiseres i rapporten. Reelt sett ikke er knapt mulig for lærerene å orientere seg og velge fritt blant de tilgjengelige læremidlene. Med åpne, nettbaserte ressurser kan den enkelte raskere orientere seg, og ikke minst dele sine erfaringer med andre kolleger på en måte som vil medføre en langt bedre seleksjon enn den som man i praksis er henvist til når ressursene er lukket. Med åpne ressurser kan det dermed skapes et nytt marked der eksisterende og nye aktører får bedre mulighet til utarbeide konkrete undervisningsopplegg (som forsåvidt kan tilbys kommersielt) som blant annet benytter de åpne lærings-ressursene hos NDLA. Dette kan vise seg å være vel så viktig for metodefrihet og kvalitet på undervisningen som de enkelte "bøkene".
Nå er heller ikke Arne Olav helt uhildet, men dette er nok likevel en ganske objektiv virkelighetsbeskrivelse:
Det finst mange lærebøker, javisst. Men i mitt fag, som er norsk, er det i det store og heile marginale skilnader mellom desse læreverka. Vi har vald mellom læreverk som har ulik layout, til ein viss grad ulike tilnærmingar til oppgåvene, men i det store bildet handlar dette ikkje om ein valfridom med store pedagogiske eller metodiske konsekvensar. Lærebøkene er rett og slett variantar av kvarandre, tufta på det same læringssynet, med visse skilnader.Rapporten / forleggerforeningen argumenterer som om den tradisjonelle bruken av læremidler, i form av bøker, skal sikre et mangfold som så hevdes å forsvinne med NDLA. Det kan kanskje se slik ut på makronivå, men jeg tviler sterkt på at det vil oppleves slik av den enkelte lærer. Opplever den enkelte lærer et mangfold og en valgfrihet, eller blir vedkommende i praksis stilt ovenfor et lite antall valgmuligheter, som så låser den enkelte?
Et underliggende premiss for argumentasjonen i rapporten er at de læremidlene som NDLA kommer til å tilby er direkte sammenlignbare med de læreverkene som eksisterer i markedet i dag. Altså at det kun vil eksistere en tekst som omhandler hvert enkelt tema, og at man dermed må velge å bruke denne teksten eller la være å undervise om det aktuelle temaet. Det er imidlertid ikke noe i NDLAs modell som tilsier at det ikke kan eksistere flere tekster, med ulike vinklinger, knyttet til samme tema.
Det trekkes videre opp et skille mellom det man betegner som "markedsstyrt læremiddelutvikling" og "offentlig styrt læremiddelutvikling". Her vil jeg anat at man bruker "offentlig" i betydninger knyttet til et sentralisert byråkrati. De presepektivene man har hatt på utviklingen av NDLA, slik jeg kjenner dette, er imidlertid langt sterkere knyttet til offentlig styring i betydningen "styrt" av en offentlighet. En offentlighet bestående av de som jobber i, bruker, og har interesser knyttet til skolen. Dette er noe ganske annet og mer i tråd med de kravene som vi blir stilt ovenfor som informasjonsbrukere.
Kvalitetskontroll og tilbakemelding vil med NDLA forflyttes fra et nivå der man er tvunget til å vurdere et læreverk som helhet (som oftest liker en lærer noen deler (av et læreverk), og synes andre er mangelfulle) til vurdering av enkeltartikler. Det vil trolig ikke komme til å mangle korreksjoner fra "markedet", snarere tvert imot. Det som blir forskjellig er at disse korreksjonene kan komme mer direkte, ikke gjennom et filter knyttet til kjøp og salg av gjenstander. Gjennom tilbakemelding fra brukerne kan de ulike delene av læreverket revideres når dette er nødvendig, uten at nye utgivelser er nødvendig. Dette forderer åpne ressurser, som alle ha tilgang til, noe som vanskelig kan realiseres gjennom forlagenes betalingsmodeller.
Informasjonsmarkedet er på noen områder fundamentalt forskjellig fra markedet der man transporterer fysiske produkter, noe Forleggerforeningen synes å ha problemer med å ta inn over seg.
Rapporten nevner så vidt jeg kan se ikke NDLAs tanker om gjenbruk og hvordan dette er knyttet til forskjellige lisenser. Dette er et sentralt aspekt knyttet til elevenes rolle som produsenter, da ikke forstått som tankeløs kopiering av innhold, men som en bearbeidelse av lærestoffet der man produserer egne tekster med utgangspunkt i tilgjengelig tekst, bilde, video, og lydmateriale. Nettopp et offentlig initiativ, som kjøper fri innhold for så å gjøre det fritt tilgjengelig for skoleverket, kan gjøre dette mulig. NDLA representerer her en unik mulighet til å tilføre skoleverket en sårt tiltrengt vitalisering, noe flere ministre enn utdanningsministeren (og ikke bare den forrige) burde være opptatt av.
Oppdatering 13.12.07:
Jeg hadde opprinnelig med et avsnitt om rapportens ganske ubehjelpelige forsøk på en analogi til markedet for nettaviser, men strøk dette. Olav Øvrebø formulerer imidlertid kritikken mot denne delen svært poengtert:
"Rapportens" del om mediemangfold (under pkt.4.3) fortjener et eget avsnitt. Her sammenlignes NDLA med et tenkt eksempel hvor myndighetene oppretter en offentlig eid nettavis som skal konkurrere med privateide nettaviser. Bytt ut noen ord her, for eksempel nettaviser med kringkasting og offentlig eid nettavis med NRK, og du får faktisk et prinsipielt angrep på kultur- og mediepolitikk. Og dette fra en bransje som har nytt godt av: fastprisordning, innkjøpsordning, mva-fritak...Et sentralt poeng dette. Forlagsbransjen driver business, og tjener godt på det, men har vært flinke til å pakke dette inn i tilstrekkelige doser kultur og samfunnsnytte og fått behørig beskyttelse med det som utgansgpunkt. Når de nå begynner å kritisere andre aktører ramler det ett og annet ut av skapet.
Oppdatering 21.12.07:
Respons fra NDLA.
Foreleggerene har også vært på farten i Dagens Næringsliv for å predike det nåværende lærebokmarkedets fortreffelighet. Det fra en branske som i andre sammenhenger er snare med å understreke betydningen av statlige støtteordninger. De påstår også at brukernes frie valg er truet, men som NDLA påpeker i sitt tilsvar er denne valgfriheten fraværende i mange fag.
Espen Andersen skriver for e24:
Heldigvis går verden fremover - og i dag produseres kunnskap i stadig større grad i en elektronisk sammenheng, leveres over nettet, hvor feil kan rettes opp og mer informasjon og kraftige søkemotorer bare er noen klikk unna. Det er klart for enhver at akkurat som leksikon har gått fra være noe som står i en hylle og koster masse penger til å bli et søkefelt på en skjerm, vil lærebøker gå fra å være noe tungt, dyrt og gammelt i en ransel til noe rikt, lett og billig i skoleelevenes mobiltelefon eller webterminal. Men overgangen er ikke uproblematisk.
/../
Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og mange dyktige medarbeidere.
9.12.07
Songza - det "beste" fra YouTube
Begrepet re-mediering har sejelden hatt en så konkret betydning som nettopp her. Så spørs det hvor lenge moroa varer, enn så lenger er ikke tjenesten sperret ute fra YouTube, men en kan jo lure på hvor lenge dette vil vare.
8.12.07
Ekte mannfolk?
Markedssjef i Brann Kristian Jæger ønsker ikke å beklage, og sier annonseteksten er hentet fra en av Anne B. Ragdes romaner. De fleste skjønner nok referansen til Ragdes bøker, og ditto TV-serie, men markedssjefen har ikke alt for godt gangsyn dersom han ikke ser at henvisningen har dobbel bunn.
Dette forteller kanskje mest om hvorfor deler av Bergen aldri kommer ut av steinrøysa bestående av kompisvelde, overdreven tradisjonstro, og mannsjåvinisme. Betegnende nok er dette også klubben som presterer å utelukke jenter fra sin årlige fotball-cup.
Heldigvis plasserer byråd for kultur, næring og idrett, Henning Warloe, skapet der det hører hjemme.
7.12.07
Exit "ansvar for egen læring"?
Slagordet «ansvar for egen læring» har blitt ansvar for egen ulykke i den norske grunnskolen. Nå tar kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell det endelige oppgjøret med metoden som har gitt tidkrevende, bråkete og resultatløst gruppearbeid i klasserommene.Refser "ansvar for egen læring" - VG Nett
Solhjell lanserer nå en firepunktsplan som skal gjøre læreren sterkere: 1. Full gjennomgang av lærerutdanningen. 2. Norske lærere skal systematisk ta mer etter- og videreutdanning. 3. Statusen til læreryrket skal heves. 4. Lærernes kompetanse i lesing og regning må styrkes.
Ikke vanskelig å være enig i at gruppearbeid uten retning ikke har så mye for seg, men at det er målet om "ansvar for egen læring" det er noe i veien med er jeg mer usikker på. Samfunnet trenger mer enn noe annet innovatører, mennesker som evner å tenke nytt, og en må i alle fall spørre seg på hvilket nivå i utdanningssystemet elevene skal begynne å "tenke selv". Testregimene som sier at det står så dårlig til henger i seg selv ikke helt på greip (i alle fall er det noe rart med disse tallene) og forteller kanskje like mye om de som tester.
I Morgenbladet understreker Reiulf Steen, som burde være Solhjells "våpendrager" "at kva skolesyn ein har, også heng saman med kva samfunssyn ein har.
- Eg blir irritert på den einsidige skoledebatten. Pisa og nasjonale prøvar, måling og testing er det som einsidig dominerer den offentlege samtalen om skolen. Ein snakkar om matte, språk og naturfag. Viktige verdiar som skal fremjast gjennom skolen som empati, medkjensle og omsorg er ikkje målbart, og blir gløymd bort.Noen ganger kan en lure på om utdanningspolitikken helst skulle sett at vi var tilbake til en virkelighet der de som ikke hadde lyst eller evner kunne reise på sjøen, eller finne seg en annen yrkesvei der de kunne begynne som ufaglært og deretter tilegne seg nødvendig, om enn begrensete, teorikunnskaper gjennom praksis. Slik er det jo ikke lenger, og skolens største utfordring er dermed den økte differensieringen. En "enkel" løsning er skilte løp for de flinke og de mindre flinke - noe som i grunnskolen vil gi oss jenteskoler med et par klasser for flinke gutter. Selv ikke OECD tror det er en god plan. Den komplekse løsningen innebærer at forskjellene må fanges opp i den enkelte klasse: Noen har rett og slett stor nytte av prosjektarbeid, og de vil etter hvert kanskje utvikle seg til gode innovatører i samarbeid som evner å samarbeide med andre. Andre kommer ingen vei med mindre noen holder dem i ørene, og noen av disse kommer til å være slik gjennom hele yrkeslivet. Ikke enkelt, men vidundermedisinen, som er bra for alt, finnes jo ikke.
I forsøk på en konklusjon: Ja til prosjektarbeid og dermed ansvarliggjøring av den enkelte, men som i alle reelle prosjekt - noen tenker konsept, noen leder, noen utfører (etter instruks), og det er sjelden de samme menneskene og det endrer seg gjerne over tid.
Etiketter: Læring, Undervisning
