Saken stiller spørsmål ved hva som er argumentasjonen for at politiet skal ta med seg kamera inn i folks hjem, filme det som foregår, og kringkaste det etterpå. Begrepet informert samtykke (her kan politiet lære litt av legeforeningen) synes i alle fall ikke å være en del av politiets og produksjonsselskapets vokabular. Det er ille nok i seg selv.
Direkte hårreisende blir det når en leser hva kommunikasjonsdirektør Svein Holtan i Politidirektoratet sier om saken. Han mener politiet har ivaretatt personvernet i arbeidet med «Politiet 2»:
- Vi har som sagt en veldig streng avtale med dem som produserer serien. Vi har en avtale, som er gjennomgått av alle våre jurister, som sier at det er vi som eier opptakene som blir gjort, vi er svært nøye på at ikke noen opptak skal komme på avveie.Hva? Dette kringkastes....
Så vidt jeg kan skjønne må dette gjelde retten til å bestemme over eget bilde, åndsverkloven paragraf 45c, samt selvfølgelig personvernlovgivningen. §45c gjelder riktignok retten til eget bilde knyttet til fotografi, men bør vel også gjelde for levende bilder. Skillet mellom et digital stillbilde og videobilder blir jo dessuten stadig mer uklart.
TV-programmet sladder riktignok de som er med, men det forhindrer selvsagt ikke at de er gjenkjenbare for mange - og da særlig blant de som har størst betydning, nemlig naboer, venner og bekjente.
Da Tromsø 2018 tapte i Høyesterett nylig, riktignok i en strid som gjeld økonomisk utnyttelse, ble det ikke lagt vekt at personen på bildet ikke var direkte gjenkjenbar. Gjenkjennelse på bakgrunn av andre forhold ble tillagt vekt.
Bottom line: skal politiet vifte med kamera innenfor folks privatsfære får de holde opptakene internt. Hvis ikke bør de sørge for skriftlig samtykke fra de det gjelder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.