Aha 25 år - noen tanker om det visuelle

Selv om jeg neppe havner i kategorien fan, så er Aha's "Take on Me" en melodi, og ikke minst video, som sitter godt fast i minnet. I 1985 var det andre sjangere som gjaldt for min del, men Aha åpnet for en aldri så liten crossover. Skjønt når jeg tenker meg om skyldes kanskje det i hovedsak Talk Talk, men det er en annen sak. "Take on Me" var uansett det som gjaldt på videojukeboxen på lokale utesteder.

På fredagen sto jeg ute og snekret mens det var lydsjekk på Brann stadion, og det slo meg at dette er det for dumt ikke å få med seg. Som tenkt så gjort, og det ble konsert på lørdagen.

Jeg har juksa litt. Lyden er ikke fra konserten i Bergen, til det var mitt kamera for elendig.

Så kommer jeg omsider til poenget. Konserten innfridde i høyeste grad. Musikken var bra, men grunnen til at jeg vil huske dette var det massive visuelle uttrykket. Nå begynner kanskje dette å bli "standard" etter at U2 for alvor begynte å blande TV og konsert for snart tyve år siden, men skjermløsningene har utviklet seg og massive projeksjoner, som det jeg så på lørdag, imponerte en litt blasert, middelaldrende mann :)

Slike løsninger kostter selvsagt fremdeles mye penger, men kraftige prosjektører (4K har vi jo hatt i snart fem år) med høy oppløsning blir stadig billigere, noe som åpner for å tenke nytt omkring events, også de med et mer sparsomt budsjett.



Aha stiller med et fullt fjernsynsteam, som gjør en relativt kompleks flerkameraproduksjon. På bildet overnfor filmes publikum, og blir på det viset en del av den visuelle forestillingen. En kan imidlertid seg for seg at en snur på det hele, og lar publikumn være de som fimer. Jeg brukte et gammel, slitent fotoapparat, men mange rundt meg filmet med mobiltelefoner. Da er ikke veien så lang til å sende en rekke videostrømmer til regien, og la disse inngå i det som presenteres for publikum. Om deler av dette kan automatiseres, begynner vi å komme et stykke på vei mot et komplekst uttrykk, som kan produseres med mindre ressurser.

Per i dag er publikums deltagelse på slike konserter til å klappe, danse, hoppe synge osv. Flott det, men kanskje er tiden kommet for å tenke på hvordan en kan legge til rette for medierte former for deltagelse?

For det det er verd, jeg ville synes det var moro...