Jeg har skrevet en rekke tekster for NDLA siden starten, og mener å ha vært vitne til en positiv utvikling når det gjelder presentasjonen av tekstene. riktignok har det tidligere vært noen tilbakeskritt (etter min mening), men denne siste teksten synes jeg har funnet en særdeles god form.
Et lite ankepunkt dog. NDLA er forsiktige med å embedde eksempelvideoer fra YouTube. Her har jeg tatt meg større friheter - derfor alternative linker, med flere eksempler i oversikten nedenfor
Filmens historie
- Filmens første år (NDLA)
- Dokumentarfilm (NDLA)
- Animasjonsfilm (NDLA)
- Ekspresjonistisk film (NDLA)
- Klassisk film (NDLA)
- Montasjefilm (NDLA)
- Realistisk film (NDLA)
- Surrealistisk film (NDLA)
- Film noir (NDLA)
- Dogmefilm (NDLA)
- Fjernsynsfilm (NDLA)
- Musikkvideo (NDLA)
- Brukergenerert nettfilm (NDLA)
Noen tekster finner jeg ikke på NDLA:
Jeg er i og for seg også litt forundret over praksisen som Scanpix bruker, med å sette vannmerke på bilder som de neppe har rettigheten til - bildene er så gamle at de har fallt i det fri. For eksempel bildet som illustrerer ekspresjonistisk film, fra Dr Caligaris kabinett (fra 1919).
Jeg mener at Scanpix kommer i konflikt med ideelle rettigheter når de tillater seg å søle til bildet med sin egen logo:
Jeg mener at Scanpix kommer i konflikt med ideelle rettigheter når de tillater seg å søle til bildet med sin egen logo:
 |
| Scenebilde fra den tyske filmen Das Kabinett des Doktor Caligari, fra 1919 |
Jeg er ingen fagmann på filmhistorie, men dette ser ut som en meget grundig og god ressurs!
SvarSlettJeg er enig i det du sier om logoen til Scanpix. I slike tilfeller som dette virker det som en klar overtredelse av rettigheter, men jeg irriterer meg også over at de setter på logo på alle andre bilder de distribuerer. Hvorfor er det ikke tilstrekkelig med kreditering på vanlig vis? Ennå et eksempel på at når du er stor, kan du tillate deg hva som helst?
Jeg tror nok Scanpix tar seg noen friheter ja. Når det dreier seg om bilder som har fallt i det fri gjelder fremdeles de ideelle rettighetene, jmf Åndsverkloven §3 - dvs navngivelse av opphavspersonen (som er et individ, ikke en bedrift eller lignende) samt at man ikke skal foreta noe som strider mot verkets anseelse eller egenart. Det er selvsagt et åpent spørsmål om Scanpix sin logo bryter med det siste punktet, men det gir uansett et skinn av at Scanpix har rettigheter til de aktuelle bildene, noe de i flere tilfeller åpenbart ikke kan ha.
SvarSlettIsolert sett gjør kanskje ikke dette så mye, men det gjør det hele litt uryddig. Tekstene som sådan har jo en fri lisens, og bilder og videoeksempler er knyttet til den skriftlige teksten, slik at de fungerer som sitat. Dersom elever og lærere skal gjenbruke materialet (noe de for det skriftliges vedkommende har full anledning til, så lenge de overholder lisensbetingelsene) oppstår det lett tvil om hvorvidt bildematerialet også kan gjenbrukes,
Det der med Scanpix er merkelig. De hevder kanskje å ha rettigheten til avbildingen av scenebildet, men det har neppe verkshøyde. Men det at bilder og videoeksempler kan fungere som sitat tror jeg ikke man kan finne dekning for i åndsverksloven...
SvarSlettDet er så bra med NDLA, hvor alt er tilgjengelig og åpent, delevennlig med forståelig CC! Ære være forfatterene som klarer å gi litt slipp på eksemplarfremstillingen!
@Johs: Beklager sen respons, men her er det på sin plass med et lite svar. Verkshøyde-problematikken er ikke like aktuell for fotografier, fordi de uansett vil ha vern etter loven. I tilfelle et fotografi ikke anses å ha verkshøyde vil det likevel være vernet som fotografisk bilde. Forskjellen er i hovedsak kortere vernetid.
SvarSlettPoenget med å bruke scenebildet fra 1919 var at dette har falt i det fri, uansett om man regner det som et åndsverk eller ikke (regissøren Robert Wiene døde i 1938).
Jeg vil bestemt hevde at man kan bruke både bilder og videoklipp som sitat. Åndsverkloven § 22 gjelder alle medietyper, og lyder: "Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger."
I dommen fra lagmannsretten i "Maurseth-saken" står det (sakset fra Olav Torvunds kommentar til denne dommen - dommen ble som kjent ikke stående, men vurderingen nedenfor holder nok):
"Sitatretten omfatter retten til å gjengi åndsverk, enten i utsnitt, eller endog i sin helhet. Retten kommer i prinsippet til anvendelse i forhold til alle former for åndsverk, herunder filmatiske verk.
Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer. I forarbeidene til åndsverkloven § 22 fremheves at sitatretten i utgangspunktet ikke trenger noen nærmere begrunnelse – den er selvsagt. Det vises her til Ot prp nr 26 (1959–60) og Ot prp nr 15 (1994–95), jf også Rognstad op cit side 313.
Når det gjelder massemedia, ga opphavsrettsutvalget i NOU 1988:22 på side 108 uttrykk for at det må være grunnlag for å praktisere en relativt omfattende sitatrett i presse– og kringkastingssammenheng. Dette er for så vidt en naturlig konsekvens av hovedbegrunnelsen for denne retten; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling."
Det vanskelige spørsmålet er hva som er "god skikk" og hvor langt en kan strekke "den utstrekning formålet betinger". Noe som ikke alltid er helt enkelt.