Hva slags presse (og samfunn) vil vi ha?

Geir Woxholth skriver i det debattinnlegg på Aftenposten.no om saken TV2 kjørte om stortingsrepresentant Bård Hoksrud:

TV 2s avsløring av stortingsrepresentant Bård Hoksruds sexkjøp i Riga reiser grunnleggende spørsmål om personvern og etikk. Bør samfunnet godta at en representant for den «fjerde statsmakt», media, som kritiker og overvåker, foretar en avsløring av et straffbart forhold som det aktuelle? Og er det som har skjedd i seg selv en straffbar lovovertredelse og derved noe «bedre» en det straffbare sexkjøpet?
Kjernespørsmålet er hvordan situasjonen hadde vært om TV 2 ikke hadde fått «napp».

Det har fremkommet at TV-kanalen reiste til Riga på grunnlag av tips om at «noe ulovlig» kunne skje. Uten at noen kjenner detaljene, er det tydelig at TV-kanalen ikke bare har brukt skjult kamera i sin jakt på stortingsrepresentanten. TV bildene viste at det er drevet en organisert og skjult overvåkning av stortingsrepresentanten under hele hans opphold i Riga.

TV2 fulgte ham med skjult kamera til et bordell, returnerte selv til bordellet dagen etter, henvendte seg til bordellet og de prostituerte som om TV2 var kunder, og «plukket ut» den prostituerte som kanalen fikk bekreftet hadde hatt sex med stortingsrepresentanten. Hun innrømmet forholdet, etter at TV2 stilte en del ledende spørsmål.

I forhold til de prostituerte er dette ufint, men disse har kanskje ikke krav på noen beskyttelse, selv om bordellvirksomhet eventuelt skulle være lovlig i Latvia? Eller har de det? Vi kan la det ligge for ikke å tape fokus: Det bør rettes mot TV 2s overvåkning av Hoksrud.

Journalist Ulf Andenes skriver i en kommentar at dette er et gjensyn med arbeidsmetodene fra de råeste engelske sensasjonsaviser.

Å ligge i buskene for å spionere på kjentfolks kjønnsliv, har ikke vært regnet for norske pressefolks høyeste faglige utfordring. TV2 rettferdiggjør sitt gjennombrudd som bordellspioner ved å si at de avslører lovbrudd.