16. oktober 2012

Interaktivitet - har jeg ikke fulgt med i timen?

Arbeidet med å skrive bok om webdokumentar går framover, om enn i litt ujevne sprang. Som alltid oppdager jeg jo at det er litt av hvert jeg må lese meg opp på underveis. Det er da også mye av poenget med å skrive.

Jeg holder nå på med kapittel 2, som skal ta for seg hvordan ulike teknologiløp etter hvert møtes i webdokumentaren. Satt litt fast i aktør-nettverk teori (ANT) i noen dager. Jeg liker deres tilnærming til tekniske artefakter som aktører, sidestilt med menneskelige aktører, men er usikker på om jeg er kapabel til å bruke denne metoden på en måte som yter den rettferdighet. Ifølge Bruno Latour er det jo nok av de som misforstår / misbruker dette rammeverket.

Ideen er uansett å se på parallelle linjer, hovedsaklig hvordan bruken av datamaskiner og dokumentaren har utviklet seg. Skjønt dette skal ikke handle bare om den konkrete bruken, men minst like mye om tenkningen omkring bruk, og fremtidig bruk av teknologi. I den forbindelse leser jeg Joseph Lickliders artikler fra 60-tallet. Disse la grunnlaget for mye av den videre utviklingen av datamaskiner, og er i sannhet visjonære. De innholder også et tankesett som jeg mener å finne igjen i tenknigen omkring dokumentarfilm. Mest konkret kommer dette til uttrykk i Televistas: Looking Ahead Through Side Windows, som Licklider skrev i 1967.

Jeg har opp gjennom årene skrevet en god del om interaktivitet, og det er et felt jeg burde kjenne rimelig godt. Likevel er jeg sikker på at jeg ikke har lest denne artikkelen tidligere. Jeg begynner jo å bli en voksen mann, og i den forbindelse er det litt morsomt at artikkelen ble skrevet i mitt fødselsår :)

Uansett, dette må virkelig ha vært "food for thought" på slutten av sekstitallet. En skal være ganske tungnem dersom ikke dette slo an noen tanker, også hos de som jobbet med dokumentarfilm. Spørsmålet er imidlertid om de hadde den fjerneste anselse om Lickliders tanker. At jeg ikke har oppdaget denne artikkelen i løpet av tyve år gjør meg litt usikker. Det er kanskje litt farlig å konstruere en mulig sammenheng her, men at det finnes en parallelitet er i det minste tydelig.

Med Lickliders egne ord:

Interactive Participation

Viewers do, in a sense, participate in conventional television programs. If the program material is dramatic and matched to a viewer’s motivations, the viewer may sit on the edge of his chair, empathize overtly, and utter words of encouragement. That kind of participation fails, however, to qualify as interactive participation, since the actual course of a broadcast television program depends in no way upon the concurrent behavior of its viewers. The criterion for what is here called "interaction" is that both the program and the viewer be capable of influencing each other.

From a psychologist’s point of view, there is an important difference between interactive and noninteractive participation which is crucial to the development, as distinguished from the exploitation, of motivation. Noninteractive participation stems from previously established drives, but it does not contribute effectively to the development or augmentation of motivation. Interactive participation, on the other hand, is regenerative. It stems from already established motivation and may in turn strengthen and even restructure that motivation.

It is obvious enough how viewers can react to a television program, but how can a television program react to its viewers? If it is a set piece, it can do nothing that is not set into it. If it is a contingent program, on the other hand, it can in principle adapt itself to its audience as a lecturer adapts himself to his. Indeed, if the "program" is an array of contingent programs - a "multiple-track" program, in the parlance of programmed instruction-it can adjust itself simultaneously in different ways to achieve and maintain resonance with each of several or many sectors of its overall audience. The trouble, of course, is that the difficulty of selective adjustment increases with the size of the audíence. Obviously, there is an essential incompatibility between viewer-prograin interaction and mass media.

Participating by Selecting

For a viewer of educational television, the next best thing to having the program itself react to him may be to select from an ensemble of transmitted alternatives the one that is most appropriate to his needs or interests. The viewer of conventional television can, of course, select a channel and change his selection whenever he likes. That is good as far as it goes, but it does not go far enough to give the viewer any sense of participation in a program. The idea of “participating by selecting” involves the assumption that broader and more systematically organized sets of options can be offered to the viewer and that more convenient and more sophisticated ways of selecting among the options can be provided.

On a priori grounds, to augment the selectability of program material seems less likely to open significant new opportunities than does the establishment of true interaction between the viewer and the program itself. However, selectability does not suffer as severely the essential incompatibility with mass­ audience broadcasting that handicaps interaction, since the entire process of selecting can be carried out at the receiver and no feedback channel from the home to the television station is required.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.