Videostillbilder

Her er et forsøk på å samle noen perspektiver knyttet til forholdet mellom bilder i sekvens og avspillingshastighet, som nok ikke ender opp som veldig systematisk.

Vine-videoer, som denne, er jo slett ikke stillbilder. likevel er det noe med det korte formatet (6 sekunder) som gjør at dette på mange måter fungerer som en forlengelse av stillbildet.

Jeg mener det var Liv Hausken som introduserte begrepet stillbildefilm på norsk. Hausken snakker imidlertid primært om det som på engelsk blir kalt "slide-motion film". Jeg liker bedre det norske begrepet, fordi dette favner videre. Dette er en sjanger som er nærmere beskrevet i fagstoffet til Multimediejournalistikk, og som grovt kan deles inn i to hovedretninger:


Bevegelse i stillbilder
her finner vi tradisjonen som begynte med Ken Burns, og hans bruk av kamerabevegelser for å gi liv til historiske fotografier. Denne kategorien stillbildefilm er absolutt spennende, ikke minst fordi det tilfører øyeblikksbildet en tidsdimensjon.

Med effekter fra programmer som Aftereffects og Motion kan en dessuten  splitte opp stillbilder i lag og bevege disse ulikt, for på den måten å gi en slags tredimensjonalitet til det todimensjonale stillbildet. 3D-bilder vil åpenbart kunne tilføre denne sjangeren noe.

Bevegelse med stillbilder

her finner vi ulike former for stopmotion, og en gradvis overgang til tradisjonelt filmatiske uttrykk - der visningshastighet er lik opptakshastighet (24 bilder/sekund på film og 25/30 b/s for video)

Det er egentlig denne kateorien som jeg synes er mest interessant, kanskje fordi den rører ved det som i utgangspunktet har gjort film så fascinerenrende: illusjonen av bevegelse skapt gjennom stillbilder i rask rekkefølge, oppdaget av Eadweard Muybridge i 1878. Et konsept som ble videreutviklet til kinematografisk film noen år senere.

Muybridge er et godt utgangspunkt fordi vi da kan spørre oss: hvor mange bilder må vises per sekund for at noe skal bli en film? Kan den ultimate filmen har bare ett bilde?

I den svært leseverdige romanen Pattern Recognition, sender William Gibson hovedpersonen ut på leting etter filmklipp som sirkulerer på nettet. Vi møter mot slutten den endelige remiksen, en video som er redigert helt ned til essensen: ett enkelt stillbilde!

Ser vi tilbake på de første filmene, så ble disse vist med færre bilder per sekund, og gjerne avhengig av hvor raskt en operatør fysisk sveivet: først under opptak, deretter under avspilling. Nå er jeg usikker på hva som blir den endelige skjebnen til Digital Bolex, men her er i alle fall sveiva tilbake, med noenlunde direkte innflytelse på innspillingshastigheten.

Kjernen her er forholdet mellom innspillingshastighet og avspillingshastighet. Med analog og elektronisk teknologi har avspillingshastigheten vært fast. 24 bilder i sekundet for filmens vedkommende. Men vi regner fremdeles en film som er tatt opp med 18, eller 12 bilder per sekund som kinematografisk film. Det jeg funderer på er hvor vi skal trekke grensene mellom filmen og slideshowet. Blir det film dersom vi klikker oss gjennom en Powerpoint, så raskt at vi viser flere bilder i sekundet? Neppe, men det analystiske skillet er ikke helt lett å trekke.

Noe av det som ennå ikke er helt forløst når det gjelder digital video er styringen av opptaks og avspillingshastighet. De fleste programmer for skjermopptak vil gjerne ha en funksjon for å ta opp med færre rammer i sekundet, dersom det er lite eller ingen aktivitet på skjermen, for så å øke dette opp mot 25 bilder i sekunder når det er mye som endrer seg på skjermflaten. Ved avspilling kvernes imidlertid det meste om til 25 eller 30 bilder per sekund, men også dette lar seg styre. Vi møter for eksempel dette gjennom knappen for å spille av i større hastighet på Youtube. Dette er en brukerstyrt endring av avspillingshastigheten, men vi kan også se for oss at den var avsenderstyrt. Ikke bare gjennom effekter som fortfilm, som fremdeles er vist med samme antall bilder per sekund, men gjennom en styring av diskursens (det presenterte uttrykkets) tid.

Fullt mulig å realisere med digital video, og metadata knyttet til avspilleren.
I normalsituasjonen spilles videoen av med samme antall bilder i sekundet som ved innspillingen, men dersom brukeren velger en forkortet versjon så kuttes tiden som brukes på noen av scenene gjennom å spille dem av raskere. Høres litt odde ut kanskje, men på denne måten kan en se for seg remikser realisert på en mye mer dynamsik måte enn hva som er mulig med et konstant tidsmessig forhold mellom innspilling og avspilling.

Loopen - bevegelse med fast utsnitt

Jeg lar meg fascinere av Vine. Litt usikker på hvorfor, men tror det har noe med forholdet mellom stillbilde og film å gjøre. Vine er en ren mobilapplikasjon, uten noen egentlig tilstedeværelse på nett. Det er i seg selv et sosialt medium, en slags Instagram for video. Små videolooper på maksimalt seks sekunder.

Der Instagram har en nær relasjon til eieren Facebook har Twitter denne rollen i forhold til Vine. Gjennom Twitter kan vines publiseres på weben, men det er faktisk dene enste måten jeg har funnet. Er en video publisert via Twitter kan en få tak i embed-koden og legge videoene inn på en nettside, som her:

Vine lar brukerne filme noen bilder av gangen ved å berøre skjermen. Holder du fingeren plantet på skjermen går opptaket i 6 sekunder, og resultatet blir en seks sekunders video. Mange brukere benytter seg imidlertid av muligheten til å filme flere korte sekvenser etter hverandre, og uttrykket blir dermed noe i retning av tradisjonell stopmotion. Mange er dessuten laget slik at loopen blir sømløs, der det ikke lar seg gjøre å avgjøre hvor den begynner og slutter.

Vidoloopene i Vine minner meg om min egen videoblogg, fra tiden før YouTube og lignende tjenester gjorde dette mainstream. På grunn av begrenset lagringsplass og båndbredde opererte jeg med korte klipp, som ble loopet i QuickTime, for på den måten å gi en tidsmessig lengre opplevvelse. I dag kan dette løses mye mer elegant, i form av looper som legges inn i løpende video. Men også dette gjenstår å få implementert på en måte som er rimelig universell. I dag kan mye gjøres med Javascript, men det er ikke løsninger hvor informasjonen ligger innbakt i selve videofilene.

Bevegelse til stillbilde

Dette kan også deles inn i to: for det første bilder tatt med lang eksponeringstid. Et ekstremt eksempel er Hiroshi Sugimotos serie "Theatres", der hele spillefilmer er avfotografert i form av ett stillbilde. Her er lukkertiden ekstermt lang, slik at filmlerretet blir helt utbrent. Her er det ikke mulig å ane hvilken film som faktisk har opplyst lokalet. Sugimoto er imidlertid de fotografiske konseptenes mester, og det er svært interessant å høre hans refleksjoner omkring de konseptene som ligger til grunn for bildeseriene.

Transformasjonen av bevegelse til stillbilde kan også gjennomføres ved å kombinere flere stillbildert til ett. Dette er stillbildets analogi til stop-motion-animasjonen, siden de bildene som ligger til grunn for de to uttrykkene kan være det samme. Alexey Titarenkos City of Shadows er utmerket eksempel.

Bevegelse gjennom "stillbilder"
Dette blir åpenbart et spesialtilfelle, og jeg er usikker på om det i det hele tatt hører hjemme i denne sammenhengen. Her opererer vi i "bullet time", dvs ekstrem slowmotion, eller med en fullstendig frosset scene. Et eksempel, som riktignok delvis er laget i postproduksjon, er reklamefilmen Carousel, laget for Philips for noen år siden. Flott eksempel fordi tidsforlengelsen, av det øyeblikket som et stillbilde normalt fanger, er så ekstrem:



Bevegelse på stillbilder

Dette blir også et spesialtilfelle, i ytterkantenn av hva vi snakker om her, men ulike former for Augmented Reality representerer i alle fall en utvidelse av stillbildet på en spennende måte.