Norge og atomenergi

«Forsvarets forskningsinstitutts rapporter nr. 1-2​» ble skrevet direkte til forsvarsministeren i 1946, etter at FFIs forskningssjef Gunnar Randers var blitt sendt ut på studietur til USA, sammen med ingeniør Odd Dahl fra Chr. Michelsens institutt i Bergen. Sammen skulle de finne ut alt de kunne om amerikansk atomforskning og såkalte høyvoltsanlegg og hvordan atomenergi kunne utnyttes.

Randers og Dahl besøkte mange fysikklaboratorier og akademiske forskningsmiljøer, og fikk blant annet se eksperimentelle uranstabler i kjernefysiske laboratorier, trykktankgeneratorer, en elektrostatisk syklotron under bygging, og en helt ny regnemaskin med akronymet IBM.

Atombombene som preget slutten av andre verdenskrig kunne ikke ignoreres. Hva var potensialet? Skulle Norge ha atomvåpen? Det kunne virke egnet som et «gjengjeldelsesvåpen» for en liten stat som blir angrepet av en stor, i følge rapporten.

Konklusjonen til Randers pekte på at «man må håpe på at den internasjonale organisasjon for kontroll av atomvåpen vil bli gjennomført. Før den er gjennomført, kan man imidlertid ikke bygge det fremtidige forsvar ut fra den antagelsen at det vil komme til å gå slik. Foreløpig har man derfor intet valg. Enten må man oppgi håpet om et effektivt forsvar eller man må foruten de nødvendige forsvarsmidler også ta sikte på å skaffe seg atomvåpen. Med atomvåpen i denne forbinnelse (sic) menes ikke bare bomben, men atomdrivstoff for fly og raketter.»

Da Norge sjekket muligheten for atomvåpen