– Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Krysspostet i bloggen eLæring HiB.

Fords samlebånd i 1913. Hundre år senere er det robotoene

som for alvor effektiviserer produksjonen. Innenfor yrker som
arbeider med informasjon gjør "robotiseringen" seg på mange
måter enda mer gjeldende.

Bjørn Vassnes skrev for noen dager siden, i Aftenposten,  om problemene med IKT i skolen. Han konkluderer slik:

Datateknologien kunne gitt skolen nyttige verktøy. Nå er den i stedet blitt en forvokst gjøkunge som ikke bare truer med å ødelegge skolen – den er allerede godt i gang. La data være et verktøy, ikke en «grunnleggende ferdighet» som skal inn i alle fag. Revider læreplanen slik at lærere kan få lov å være lærere igjen, og ikke pushere for dataindustrien. 

I kommentarfeltet argumenteres det imidlertid godt mot dette synspunktet:

Kronstad før og nå

Søndre bydel, tidlig på 1900-tallet:


Detalj, med jernbaneverkstedene. Her ligger nå de nye høgskolebyggene, sammen med de gamle verkstedshallene:

Vigelands verk i det fri

Tegning: Beatrix Potter

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­mannens dødsår. 

Gus­tav Vige­land døde i 1943 og hans verk er derfor i det fri. Dette gjør at Vigleland-museet er redd for mis­bruk, men museet har ikke noen spe­si­elle for­plik­tel­ser eller ret­tig­he­ter til Gus­tav Vige­lands kunst.

Olav Torvund skriver om klas­si­ker­ver­net i ånds­verk­lo­ven § 48. Klas­si­ker­ver­net vil uan­sett ikke gi Vigeland-museet eller andre noen ret­tig­he­ter. Man behø­ver fort­satt ikke spørre om lov, og ingen har krav på noe veder­lag. 

Torvund nevner Nor­dahl Grieg, Bea­trix Pot­ter, Ser­giej Rach­mani­nov og Tho­mas “Fats” Waller, blandt de som nå har vært døde i 70 år.

Olav Torvunds blogg

Medier som forsvinner

Jeg får ikke helt taket på Snapchat, sannsynligvis fordi jeg tross alt har litt for mye gammeldags fotograf i blodet. I romjula fikk jeg imidlertid diskutert fenomenet med ungdommene i huset, og innser at denne typen kommunikasjon dekker et behov som jeg dels kan kjenne meg igjen i.

Bakteppet er noe ala dette:

• Bilder er kjappe - raskere enn teksting
• Med dataabonnement er ikke MMS på noen måte noe å trakte etter fremfor å kunne sende bilder direkte fra en dertil egnet app
• Når bilder overtar for teksting, senkes lista for hva en sender til andre
• Men en holder likevel på et visst nivå for bilder en vil publisere.
• Samtidig blir for mange publiserte bilder støy - jmf Facebook
• Snapchat dekker dette behovet: kjapt, enkelt, og ikke minst, det forsvinner

Det siger innpå meg at dette til dels minner litt om min egen måte å bruke blogger opp gjennom årene. Dvs finne ting, publisere litt om det, for deretter å glemme det. Dog er det en viktig forskjell, siden mitt formål aldri er å glemme det helt, men snarere å lage et arkiv der jeg kan hente fram ett og annet når behovet melder seg.

Ser at trendnisser rundt omkring spå at "forsvinnende medier" (disappearing media) er noe vi kommer til å se mer av. Etter å ha gått noen runder med meg selv, hiver jeg meg på den samme spådommen.

Neste spørsmål blir kanskje: har dette noen konsekvenser for hvordan vi driver med utdanning? Mulig det. Vi kan noen ganger trenge en kanal for å kommunisere med studenter på en relativt umiddelbar måte, uten at resultatet blir lagret for evig. Løsninger ala Snapchat Stories er neppe det vi ser etter, men det beveger seg i alle fall i retning av sekvensiering av innhold innenfor et kort tidsrom (24 timer). Dette kan være kimen til et interessant konsept med betydning for mobile tjenester for mikrolæring, som gjerne kan være publisert innenfor et avgrenset tidsspenn.