Medier som forsvinner

Jeg får ikke helt taket på Snapchat, sannsynligvis fordi jeg tross alt har litt for mye gammeldags fotograf i blodet. I romjula fikk jeg imidlertid diskutert fenomenet med ungdommene i huset, og innser at denne typen kommunikasjon dekker et behov som jeg dels kan kjenne meg igjen i.

Bakteppet er noe ala dette:

• Bilder er kjappe - raskere enn teksting
• Med dataabonnement er ikke MMS på noen måte noe å trakte etter fremfor å kunne sende bilder direkte fra en dertil egnet app
• Når bilder overtar for teksting, senkes lista for hva en sender til andre
• Men en holder likevel på et visst nivå for bilder en vil publisere.
• Samtidig blir for mange publiserte bilder støy - jmf Facebook
• Snapchat dekker dette behovet: kjapt, enkelt, og ikke minst, det forsvinner

Det siger innpå meg at dette til dels minner litt om min egen måte å bruke blogger opp gjennom årene. Dvs finne ting, publisere litt om det, for deretter å glemme det. Dog er det en viktig forskjell, siden mitt formål aldri er å glemme det helt, men snarere å lage et arkiv der jeg kan hente fram ett og annet når behovet melder seg.

Ser at trendnisser rundt omkring spå at "forsvinnende medier" (disappearing media) er noe vi kommer til å se mer av. Etter å ha gått noen runder med meg selv, hiver jeg meg på den samme spådommen.

Neste spørsmål blir kanskje: har dette noen konsekvenser for hvordan vi driver med utdanning? Mulig det. Vi kan noen ganger trenge en kanal for å kommunisere med studenter på en relativt umiddelbar måte, uten at resultatet blir lagret for evig. Løsninger ala Snapchat Stories er neppe det vi ser etter, men det beveger seg i alle fall i retning av sekvensiering av innhold innenfor et kort tidsrom (24 timer). Dette kan være kimen til et interessant konsept med betydning for mobile tjenester for mikrolæring, som gjerne kan være publisert innenfor et avgrenset tidsspenn.