Tilhører og Speilånd

To installasjoner lansert på samme dag. Vidt forskjellige, men også i en sammenheng. Les mer om Speilånd, for her dreier det seg mest om Tilhører, en spinoff av et FoU-prosjekt (som har fått navnet Fabulaz) som jeg og Johannes Ringheim holder på med. Kort fortalt handler det om å fortelle med lyd, direkte knyttet til brukerens posisjon og fysiske forflytning. Med bruk av litt ander løsninger enn det som er vanlig, dvs vi benytter Bluetooth-sendere - såkalte "beacons". Spennende saker og mye som er uutforsket, både teknisk og fortellermessig - om jeg skal komme med min svært subjektive mening :)

Tilhører oppleves i Foajéhagen ved biblioteket på Kronstad, der ideen er å forflytte lydbildet fra en jernbanestasjon. En lags Augmented Reality, med lyd. Passende nok går jernbameskinnene gjennom området brukerne beveger seg i, noe som forsterker opplevelsen. Her er det satt opp noen Bluetooth-beacons, som brukes til å posisjonere de som opplever verket. De må ha med seg en iOS-enhet med en egen app, som kommuniserer med radiosenderne og styrer lyden. Vi hører miljølyder, og blir "tilhørere" til en rekke bruddstykker fra "mobilsamtaler".

I første omgang kan det hele fremstå som om en bare får spilt av et lydstrekk, som er noenlunde tilpasset miljøet. Noe av det første en oppdager er imidlertid at mange av lydene endrer seg med orienteringen. Snur brukeren seg rundt, dreies lydbildet, som det ville gjort i "virkeligheten". Brukeren må dessuten bevege seg for å oppleve det hele, da nærheten til de ulike senderne er bestemmende for hva som spilles av.

En skjematisk skisse av oppsettet:

Planen er å gjøre forskning på dette, men det slår meg samtidig at slike utviklingsprosesser er nærmest umulig å "forske" på i tradisjonell forstand. Du har i alle fall ikke et statisk objekt, egent for analyse. Det mest vektige vi finner ut skjer nærmest integrert i selve utviklingsprosessen, gjerne lenge før vi har et fungerende produkt. Det foregår typisk ved at vi kjapt setter opp senderne, gjør noen endringer i programvaren, får en feil, endrer litt igjen, tenker litt, gjøre en liten endring igjen osv. I løpet av noen timer kan vi ha gjort mange forskjellige endringer, og kommet til konklusjoner, som er ekstremt vanskelig å dokumentere på en noenlunde etterrettelig måte. Det nærmeste jeg kommer er dermed mine egne refleksjoner omkring prosess og resultat, noe som kun lar seg gjøre ved å være rimelig på innsiden i selve prosessen.

Noe av det som er mest spennende er vekselvirkningen mellom tekniske forutsetninger og måten å fortelle på. Johannes kan konkludere med at noe er vanskelig, eller umulig å få til med de gitte tekniske forutsetningene, som igjen fører til at vi må tenke annerledes i forhold til hvordan vi forteller. Jeg planlegger riktignok i forhold til et ønsket uttrykk, men er den første til å innrømme at resulatetene gjerne kommer som en følge av praktisk uttesting: dette funker - vi går for denne løsningen! Eller, her er det noe som ikke fungerer så bra: dette må vi skrote, kan vi i stedet prøve dette?

Det er utvikling, ikke forskning, vil mange kunne hevde. Mulig det, men skulle vi "forsket" oss fram ville produktet garantert blitt annerledes - og jeg tror i negativ forstand. Utfordringen blir dermed: hvordan komme fram til noenlunde sikker kunnskap om det vi driver med, som andre kan ha reell nytte av i egne prosjekter og påfølgende forskning.