29.12.03
Fra knefall til premiere
Da jeg begynte som stipendiat hadde jeg noenlunde klart for meg hva jeg skulle gjøre og at jeg skulle skrive på norsk. Jeg har fremdeles noenlunde klart for meg hva jeg skal skrive om, men i begynnelsen var stikkordet "narrativitet på web" nå er det "personlig publisering". Blogger og wikis blir dermed kjernen av det jeg kommer til å sysle med. Ikke minst ønsker jeg å se på hva som skjer med disse relativt etablerte sjangrene når en begynner å bruke mer bilder, video og lyd.
Jeg kjenner fremdeles igjen utgangspunktet, men fokus er definitivt et annet. Det er selvsagt mange grunner til dette: I løpet av sommer/høst har jeg jobbet ganske mye med et forprosjekt for ITU innen "digitale læringsarenaer". Dette endte opp som et hovedprosjekt der Mediesenteret samarbeider med Intermedia (UiB), et privat utviklingsfirma og de store "skole-eierene" i Hordaland. Hva prosjektet skal handle om, jo "personlig publisering" selvfølgelig! Hva som er høna og egget her er ikke godt å si, prosessen har i alle fall endt opp med et forskningsprosjekt som er så interessant og så relevant at jeg umulig kan vende ryggen til det. Arbeidstittelen er forløpig "Dramaturgi i distribuert læring", vi får sette oss ned å finne på noe litt mer catchy etterhvert. Prosjektet er toårig, hvilket jo passer perfekt til mitt tidsskjema.
Når det gjelder det å skrive på norsk var dette både "språkpolitisk" og praktisk motivert. Jeg står forsåvidt fremdeles på ethvert fagfelt bør formidles på et lands eget språk. Derfor er det et ikke ubetydeklig knefall å innrømme at jeg har bestemt meg for å skrive på engelsk. Når jeg skal begrunne det sliter jeg egentlig litt, også fordi det åpenbart vil være vanskeligere for meg å skrive på engelsk. Det handler nok mye om å presse seg selv litt, ikke bare kjøre sikkerstikk hele veien. Når det er sagt handler nok dette litt om å holde muligheter åpne også (hvilket jo kan være en definisjon på å kjøre et "safe" løp), samt fascinasjonen over å kunne skrive "for verden" snarere enn for et lite antall interesserte i Norden.
Språkproblematikken får andre konsekvenser også, ikke minst for bloggingen. Jeg har gjort meg mine tanker når jeg fra tid til annen får epost fra halt andre deler av verden ala "... seems interesting, but what does it mean? Is it in dutch?". Når jeg sitter og skriver eposter som forklarer hva en allerede har skrevet slår meg selvsagt at jeg kanskje burde blogget på engelsk i utgangspunktet. Her har jeg problemer med å bestemme meg her og ender opp med å gjøre begge deler. Denne bloggen kommer til å leve videre, men sikkert med en noe lavere publiseringstakt enn tidligere (noen har kanskje allerede merket en viss nedgang). Parallelt kommer jeg til å blogge på engelsk i "Diablog". Likte det navnet, men innser at det ikke er spesielt originalt. Det finnes i alle fall en blogg med samme navn, men den startet 5 dager etter meg :-) Ting av mer faglig interesse vil etterhvert havne i denne bloggen, som en naturlig konsekvens av at jeg sitter å knotter mer på engelsk. Jeg har hatt en ganske lang prøveperiode, men først nå i jula fikk jeg satt meg ned for alvor og rotet skikkelig med WordPress, et bloggsystem basert på b2 som jeg anbefaler på det varmeste. WordPress er muligens ikke fullt på høyde med MovableType, men du verden så mye enklere det var å installere. Dessuten liker jeg tanken på å være med et system på vei opp. Wordpress er bra og lover enda bedre.
Jeg kjenner fremdeles igjen utgangspunktet, men fokus er definitivt et annet. Det er selvsagt mange grunner til dette: I løpet av sommer/høst har jeg jobbet ganske mye med et forprosjekt for ITU innen "digitale læringsarenaer". Dette endte opp som et hovedprosjekt der Mediesenteret samarbeider med Intermedia (UiB), et privat utviklingsfirma og de store "skole-eierene" i Hordaland. Hva prosjektet skal handle om, jo "personlig publisering" selvfølgelig! Hva som er høna og egget her er ikke godt å si, prosessen har i alle fall endt opp med et forskningsprosjekt som er så interessant og så relevant at jeg umulig kan vende ryggen til det. Arbeidstittelen er forløpig "Dramaturgi i distribuert læring", vi får sette oss ned å finne på noe litt mer catchy etterhvert. Prosjektet er toårig, hvilket jo passer perfekt til mitt tidsskjema.
Når det gjelder det å skrive på norsk var dette både "språkpolitisk" og praktisk motivert. Jeg står forsåvidt fremdeles på ethvert fagfelt bør formidles på et lands eget språk. Derfor er det et ikke ubetydeklig knefall å innrømme at jeg har bestemt meg for å skrive på engelsk. Når jeg skal begrunne det sliter jeg egentlig litt, også fordi det åpenbart vil være vanskeligere for meg å skrive på engelsk. Det handler nok mye om å presse seg selv litt, ikke bare kjøre sikkerstikk hele veien. Når det er sagt handler nok dette litt om å holde muligheter åpne også (hvilket jo kan være en definisjon på å kjøre et "safe" løp), samt fascinasjonen over å kunne skrive "for verden" snarere enn for et lite antall interesserte i Norden.
Språkproblematikken får andre konsekvenser også, ikke minst for bloggingen. Jeg har gjort meg mine tanker når jeg fra tid til annen får epost fra halt andre deler av verden ala "... seems interesting, but what does it mean? Is it in dutch?". Når jeg sitter og skriver eposter som forklarer hva en allerede har skrevet slår meg selvsagt at jeg kanskje burde blogget på engelsk i utgangspunktet. Her har jeg problemer med å bestemme meg her og ender opp med å gjøre begge deler. Denne bloggen kommer til å leve videre, men sikkert med en noe lavere publiseringstakt enn tidligere (noen har kanskje allerede merket en viss nedgang). Parallelt kommer jeg til å blogge på engelsk i "Diablog". Likte det navnet, men innser at det ikke er spesielt originalt. Det finnes i alle fall en blogg med samme navn, men den startet 5 dager etter meg :-) Ting av mer faglig interesse vil etterhvert havne i denne bloggen, som en naturlig konsekvens av at jeg sitter å knotter mer på engelsk. Jeg har hatt en ganske lang prøveperiode, men først nå i jula fikk jeg satt meg ned for alvor og rotet skikkelig med WordPress, et bloggsystem basert på b2 som jeg anbefaler på det varmeste. WordPress er muligens ikke fullt på høyde med MovableType, men du verden så mye enklere det var å installere. Dessuten liker jeg tanken på å være med et system på vei opp. Wordpress er bra og lover enda bedre.
25.12.03
Neste års julegave?
Jeg har fått oppfylt behovet for "gadgets" i år, men benytter sjansen til å drodle litt om neste års potensielle julegave (til meg selv?). Sony-Ericsson leverer forsåvidt spennende produkter her hjemme også, men det er i Japan ting skjer for alvor. Et eksempel er Sony 505is, en telefon/pda med 1.3 Mp kamera. Det begynner å ligne på noe.
Ellers kan Handspring Treo 600 være en verdig utfordrer, men etter at Palm kjøpte Handspring spørs det om modellen noensinne finner veien hit. Fordelen med den er fullt QWERTY-tastatur, noe som kan være snedig for mobilblogging. Mobil fotoblogging er jo liksom unskyldningen for å ønske seg en slik altmulig-telefon. Når det er sagt, det kommer nok langt billigere varianter i løpet av neste år. Ikke minst kan kombinaksjonen av en telefon og et kamera som støtter Bluetooth gjøre nytten. foreløpig finnes det ikke mange som støtter dette, men til neste jul vil det sikkrert være ganske anderledes. Skulle ikke forundre meg om alle digitalkamera kommer med denne funksjonen etterhvert.Jeg regner med at 2004 blir året hvor mobil fotoblogging tar av for alvor og at vi kommer til å få se noen nye anvendelser av video. Mest interessant blir kanskje mellomløsningene som ikke trekker noe definer skille mellom stillbilder og video. Hvor grensen går mellom sekvenser av stillbilder og video med lav frame-rate begynner jo uansett å bli et spørsmål som det er vanskelig å besvare.
Videoblogging
Dette ender opp som idemyldring. Dersom det primært er mobile enheter du er interessert i kan du stoppe her. Dersom noen tanker omkring videoblogging er interessant for deg har du forhåpentligvis glede av å lese videre........
Videoblogging er forløpig en øvelse som ikke har funnet en form som egner seg for massene, slik tekst- og fotobloggene har gjort. Forsøkene på videoblogging synes foreløpig å havne i to kategorier, enten de som poster videoklipp på samme måte som de ville postet en video eller de som gjør et realtivt omfattende redigeringsarbeid på forhånd. Sistnevnte kategori inneholder gjerne muligheter for brukermedvirkning og grenser dermed opp mot enkle spill og andre interaktive applikasjoner (som oftest laget i Flash). Problemet slik jeg ser det er at førstnevnte kategori sjelden blir særlig interessant, mens sistnevnte krever for mye av den som lager videoen til at det rettferdiggjør å kunne karakteriseres som "blogg".
Blogging handler om å benytte software med lavest mulig terskel for publisering, det betyr at brukeren (enten det er "sender" eller "mottaker") skal forholde seg til et fåtall, enkle funksjoner. I det øyeblikk en video eller et bilde må behandles ved hjelp ekstern programvare på klientsiden begynner vi raskt å fjerne oss fra det blogging handler om, kortest mulig vei mellom innkoding og publisering. Et system for "ekte" videoblogging må derfor basere seg på at brukerne kan poste sine videoklipp direkte til en server som så tar seg av prosesseringen av videoklippene. Å justere størrelse, framerate og kompresjon er noe brukeren skal kunne gi blaffen i.
Jeg synes de meste spennende bruksmåtene er knyttet til det som skjer i møtet mellom brukere, slik tilfellet er med mange tekstbaserte blogger der kommentarer, nye postinger og forskjellige former for kryssreferanser skaper "tekster" på tvers av de enkelte bloggpostene. Når det gjelder video vil imidlertid mediets egenskaper åpne for andre former for "samskriving" enn de vi kjenner fra de tradisjonelle bloggene. Bak en "blogg" kan det med andre ord ligge en spennende verden knyttet til å sette sammen poster fra en rekke forskjellige blogger.
Utgangspunktet er at videoklipp og blider enklere lar seg "stokke" enn hva tilfellet er for ren tekst, noe som gjør det mulig å sette sammen filmatiske utrykk med råmateriale hentet fra flere blogger og ende opp med noe som ikke bare blir forvirrende. For et drøyt år siden hørte jeg Malcolm le Grice beskrive et ekseperimentelt filmprosjekt som nettopp tok utgangspunkt i kategorisering. Jeg fant det interessant fordi det stemte godt overens med mine egne tanker om "kollektiv dokumentar", noe det burde være mulig å få fart på straks antallet mobile enheter med mulighet til å poste video øker.En funksjon som må på plass er imidlertid "globale kategorier", dvs kategorier som kan deles av av et stort antall blogger slik at innholdet kan utveksles og søkes i på en effektiv måte. Fotolog er et eksempel på en tjeneste som allerede har noe ligenende i form av brukerkontoer som er åpne for alle, men knyttet til spesielle tema.
Automatisk generering av sekvenser på bakgrunn av kategorisering kan gi interessante uttrykk, men er neppe tilstrekkelig dersom en tjeneste skal bli populær. Det postes alltid mye av varierende kvalitet og et Slashdot-lignende system for å vurdere klippenes kvalitet kan være en egnet måte å filtrere på. I tillegg bør det være mulig å flytte klipp innen et gitt utvalg og deretter lagre dette i form av et dokument med referanser til klippene. Kan ikke skjønne annet enn at dette bør kunne la seg realisere relativt enkelt ved hjelp av XML / SMIL, noe som også åpner for muligheter for å lage egne avspillere og editorer i Flash. Skjønt nettopp Flash er kanskje det man ønsker å unngå, SMIL klinger bedre i mine ører. En editor kan kanskje mekkes til med JavaScript, ettersom den ikke skal gjøre stort annet enn å flytte og slette klipp. I et anfall av pragmatisme innser jeg at mye av grunnen til at SMIL aldri har tatt skikkelig av er Flash´s store utbredelse, men med XML i bunnen bør det være mulig å tjene to herrer her.
Lydsiden er kanskje den kollektive videobloggens største utfordring. Diskontinuitet på bildesiden er vi så vante med at det ikke innebærer noe betydelig problem, men endringer i bakgrunnslyd, nivå og tonehøyde oppfattes langt oftere som sjenerende. En løsniing er selvsagt å fjerne all reallyd og la den som legger inn klippene "tekste" dem dersom det er nødvendig. Dette vil imidlertid innebære en betydelig innsnevring av det filmatiske uttrykket. Jeg vil tro at den beste løsningen er å gjøre en ned- eller opptoning i enden av hvert enkelt klipp slik at dette samsvarer med et predefinert nivå, men om dette lar seg gjøre på serversiden aner jeg ikke.
Mulighetene for å eksperimentere med andre former for montasje enn den som er knyttet til overgangene mellom klipp ligger også rimelig langt oppe i dagen. Lev Manovich snakker om "spatial montage" i betydningen "meaningful juxtaposition of more than one image stream within a single screen". Den tidlige filmhistorien er full av eksempler på ulike ekperimenter med flere filmfremvisere og parallelle handlingsforløp, noe som forsvant og ble henvist til å være "eksperimentell" i forhold til det filmatiske fortellerspråket vi alle kjenner. Digital video, hypertekst og skjermdesign endrer dette, noe vi allerede ser klare eksempler på, kanskje særlig knyttet til TV-nyheter.
I forbindelse med videoblogger vil det være interessant å se på hvordan "romlig montasje" kan utnyttes for å gi "seeren" mulighet til å komponere sin egen "sendeflate" (i en langt mer bokstavelig forstand enn hva fjernsynsfolka legger i dette begrepet). Jeg vil ha muligheten til å lage et visuelt kaos dersom det er det jeg ønsker, hente inn sekvenser, flytte på dem rundt på skjermen, loope dem, endre størrelse og avspillingshastighet og lage (og deretter lagre) et tidsbilde med utgangspunkt i det som opptar meg og de jeg kjenner, eller de jeg gjerne vil kjenne for den del. Poenget er at jeg skal ikke grisle med klippene (råmaterialet) jeg skal bare ha mulighet til å sette dem sammen på min måte. Det må med andre ord ligge en slags Creative Commons-lisens i bunn her, den som poster klipp aksepterer at andre kan bruke dem under gitte forutsetninger.
Alt dette bør så vidt jeg kan skjønne la seg realisere ved hjelp av SMIL. Dessuten bør sekvenser kunne grenereres og utveksles ved hjelp av RSS slik at jeg kunne lage mitt faste oppsett som hver dag viste klippene fra mine venner/favoritter presentert på en måte som jeg hadde kontroll over. Det er nesten så jeg tror jeg hadde vært villig til å betale for en slik tjeneste.
I praksis må nok "editeringsprosessen" foregå i minst to faser. Først må jeg sette sammen noen video-strømmer ved hjelp av et utvalg klipp. Referansene til video-strømmene må kunne lagres og deretter "plasseres" på en flate og langs en tidsakse. Det betyr selvsagt også at referansene til en video-strøm kan sendes til en annen bruker som kan benytte denne i sin montasje. Alt må i tillegg være svært enkelt, alle fancy funksjoner må ofres dersom de ikke er enkle å bruke. Når dette er på plass kan vi gå ut i verden å lage kollektiv dokumentar. Jeg gleder meg, men lurer litt på hvor lenge jeg må vente.
Hvis Telenor har lyst å finansiere noe er det bare å ta kontakt :-) Der i gården burde de i alle fall være interessert i applikasjoner som kan gi bruken av MMS en skikkelig boost....
Videoblogging er forløpig en øvelse som ikke har funnet en form som egner seg for massene, slik tekst- og fotobloggene har gjort. Forsøkene på videoblogging synes foreløpig å havne i to kategorier, enten de som poster videoklipp på samme måte som de ville postet en video eller de som gjør et realtivt omfattende redigeringsarbeid på forhånd. Sistnevnte kategori inneholder gjerne muligheter for brukermedvirkning og grenser dermed opp mot enkle spill og andre interaktive applikasjoner (som oftest laget i Flash). Problemet slik jeg ser det er at førstnevnte kategori sjelden blir særlig interessant, mens sistnevnte krever for mye av den som lager videoen til at det rettferdiggjør å kunne karakteriseres som "blogg".
Blogging handler om å benytte software med lavest mulig terskel for publisering, det betyr at brukeren (enten det er "sender" eller "mottaker") skal forholde seg til et fåtall, enkle funksjoner. I det øyeblikk en video eller et bilde må behandles ved hjelp ekstern programvare på klientsiden begynner vi raskt å fjerne oss fra det blogging handler om, kortest mulig vei mellom innkoding og publisering. Et system for "ekte" videoblogging må derfor basere seg på at brukerne kan poste sine videoklipp direkte til en server som så tar seg av prosesseringen av videoklippene. Å justere størrelse, framerate og kompresjon er noe brukeren skal kunne gi blaffen i.
Jeg synes de meste spennende bruksmåtene er knyttet til det som skjer i møtet mellom brukere, slik tilfellet er med mange tekstbaserte blogger der kommentarer, nye postinger og forskjellige former for kryssreferanser skaper "tekster" på tvers av de enkelte bloggpostene. Når det gjelder video vil imidlertid mediets egenskaper åpne for andre former for "samskriving" enn de vi kjenner fra de tradisjonelle bloggene. Bak en "blogg" kan det med andre ord ligge en spennende verden knyttet til å sette sammen poster fra en rekke forskjellige blogger.
Utgangspunktet er at videoklipp og blider enklere lar seg "stokke" enn hva tilfellet er for ren tekst, noe som gjør det mulig å sette sammen filmatiske utrykk med råmateriale hentet fra flere blogger og ende opp med noe som ikke bare blir forvirrende. For et drøyt år siden hørte jeg Malcolm le Grice beskrive et ekseperimentelt filmprosjekt som nettopp tok utgangspunkt i kategorisering. Jeg fant det interessant fordi det stemte godt overens med mine egne tanker om "kollektiv dokumentar", noe det burde være mulig å få fart på straks antallet mobile enheter med mulighet til å poste video øker.En funksjon som må på plass er imidlertid "globale kategorier", dvs kategorier som kan deles av av et stort antall blogger slik at innholdet kan utveksles og søkes i på en effektiv måte. Fotolog er et eksempel på en tjeneste som allerede har noe ligenende i form av brukerkontoer som er åpne for alle, men knyttet til spesielle tema.
Automatisk generering av sekvenser på bakgrunn av kategorisering kan gi interessante uttrykk, men er neppe tilstrekkelig dersom en tjeneste skal bli populær. Det postes alltid mye av varierende kvalitet og et Slashdot-lignende system for å vurdere klippenes kvalitet kan være en egnet måte å filtrere på. I tillegg bør det være mulig å flytte klipp innen et gitt utvalg og deretter lagre dette i form av et dokument med referanser til klippene. Kan ikke skjønne annet enn at dette bør kunne la seg realisere relativt enkelt ved hjelp av XML / SMIL, noe som også åpner for muligheter for å lage egne avspillere og editorer i Flash. Skjønt nettopp Flash er kanskje det man ønsker å unngå, SMIL klinger bedre i mine ører. En editor kan kanskje mekkes til med JavaScript, ettersom den ikke skal gjøre stort annet enn å flytte og slette klipp. I et anfall av pragmatisme innser jeg at mye av grunnen til at SMIL aldri har tatt skikkelig av er Flash´s store utbredelse, men med XML i bunnen bør det være mulig å tjene to herrer her.
Lydsiden er kanskje den kollektive videobloggens største utfordring. Diskontinuitet på bildesiden er vi så vante med at det ikke innebærer noe betydelig problem, men endringer i bakgrunnslyd, nivå og tonehøyde oppfattes langt oftere som sjenerende. En løsniing er selvsagt å fjerne all reallyd og la den som legger inn klippene "tekste" dem dersom det er nødvendig. Dette vil imidlertid innebære en betydelig innsnevring av det filmatiske uttrykket. Jeg vil tro at den beste løsningen er å gjøre en ned- eller opptoning i enden av hvert enkelt klipp slik at dette samsvarer med et predefinert nivå, men om dette lar seg gjøre på serversiden aner jeg ikke.
Mulighetene for å eksperimentere med andre former for montasje enn den som er knyttet til overgangene mellom klipp ligger også rimelig langt oppe i dagen. Lev Manovich snakker om "spatial montage" i betydningen "meaningful juxtaposition of more than one image stream within a single screen". Den tidlige filmhistorien er full av eksempler på ulike ekperimenter med flere filmfremvisere og parallelle handlingsforløp, noe som forsvant og ble henvist til å være "eksperimentell" i forhold til det filmatiske fortellerspråket vi alle kjenner. Digital video, hypertekst og skjermdesign endrer dette, noe vi allerede ser klare eksempler på, kanskje særlig knyttet til TV-nyheter.
I forbindelse med videoblogger vil det være interessant å se på hvordan "romlig montasje" kan utnyttes for å gi "seeren" mulighet til å komponere sin egen "sendeflate" (i en langt mer bokstavelig forstand enn hva fjernsynsfolka legger i dette begrepet). Jeg vil ha muligheten til å lage et visuelt kaos dersom det er det jeg ønsker, hente inn sekvenser, flytte på dem rundt på skjermen, loope dem, endre størrelse og avspillingshastighet og lage (og deretter lagre) et tidsbilde med utgangspunkt i det som opptar meg og de jeg kjenner, eller de jeg gjerne vil kjenne for den del. Poenget er at jeg skal ikke grisle med klippene (råmaterialet) jeg skal bare ha mulighet til å sette dem sammen på min måte. Det må med andre ord ligge en slags Creative Commons-lisens i bunn her, den som poster klipp aksepterer at andre kan bruke dem under gitte forutsetninger.
Alt dette bør så vidt jeg kan skjønne la seg realisere ved hjelp av SMIL. Dessuten bør sekvenser kunne grenereres og utveksles ved hjelp av RSS slik at jeg kunne lage mitt faste oppsett som hver dag viste klippene fra mine venner/favoritter presentert på en måte som jeg hadde kontroll over. Det er nesten så jeg tror jeg hadde vært villig til å betale for en slik tjeneste.
I praksis må nok "editeringsprosessen" foregå i minst to faser. Først må jeg sette sammen noen video-strømmer ved hjelp av et utvalg klipp. Referansene til video-strømmene må kunne lagres og deretter "plasseres" på en flate og langs en tidsakse. Det betyr selvsagt også at referansene til en video-strøm kan sendes til en annen bruker som kan benytte denne i sin montasje. Alt må i tillegg være svært enkelt, alle fancy funksjoner må ofres dersom de ikke er enkle å bruke. Når dette er på plass kan vi gå ut i verden å lage kollektiv dokumentar. Jeg gleder meg, men lurer litt på hvor lenge jeg må vente.
Hvis Telenor har lyst å finansiere noe er det bare å ta kontakt :-) Der i gården burde de i alle fall være interessert i applikasjoner som kan gi bruken av MMS en skikkelig boost....
22.12.03
Ny dom i deCSS-saken
Dommen frikjente Jon Johansen på alle punkter. Videre slås det fast at du fritt kan ta sikkerhetskopi av dine egne filmer eller lagre de på en harddisk. Dette gjelder selv om det står på coveret at innholdet er kopisperret. Du kan bryte denne sperren fordi åndsverksloven slår fast at du har rett til å ta private kopier. Retten slo fast at det er åndsverksloven og ikke straffeloven som skal gjelde i slike saker.
Dommen sier dessuten: "- Det er en vesensforskjell på å kopiere en spillefilm i forhold til en bok. En bok kan leses om og om igjen, mens en dvd-plate er utsatt for skader. Kjøperen må være berettiget til å ta en kopi". Det hjelper ikke om platen er merket med at den er kopibeskyttet. Et slikt ensidig forbehold bryter med de rettighetene du allerede har etter åndsverksloven, og gjelder derfor ikke. Som kjøper av et produkt må du vedta slike forbehold i en kontrakt for at de skal være gyldige.
Lagmannsretten viser til Erling Johannes Husabø, Straffansvarets perifieri ? Medvirkning, forsøk, førebuing (1999) side 100 hvor forfatteren tar utgangspunkt i følgende problemstilling: "Nær sagt ei kvar vare kan bli nytta som middel til eit brotsverk. Visse vareslag medfører jamvel ein påreknelig fare for å bli brukt slik.Men like fullt er det semje om at straffansvar normalt er utelukka både for produsent og selger." Retten påpeker at så lenge varene tjener et lovlig formål, er ikke problemet så mye å begrunne straffrihet, men eventuelt å begrunne at salg til andre kan utløse medvirkeransvar.
Dommen var enstemmig.
Dommen sier dessuten: "- Det er en vesensforskjell på å kopiere en spillefilm i forhold til en bok. En bok kan leses om og om igjen, mens en dvd-plate er utsatt for skader. Kjøperen må være berettiget til å ta en kopi". Det hjelper ikke om platen er merket med at den er kopibeskyttet. Et slikt ensidig forbehold bryter med de rettighetene du allerede har etter åndsverksloven, og gjelder derfor ikke. Som kjøper av et produkt må du vedta slike forbehold i en kontrakt for at de skal være gyldige.
Lagmannsretten viser til Erling Johannes Husabø, Straffansvarets perifieri ? Medvirkning, forsøk, førebuing (1999) side 100 hvor forfatteren tar utgangspunkt i følgende problemstilling: "Nær sagt ei kvar vare kan bli nytta som middel til eit brotsverk. Visse vareslag medfører jamvel ein påreknelig fare for å bli brukt slik.Men like fullt er det semje om at straffansvar normalt er utelukka både for produsent og selger." Retten påpeker at så lenge varene tjener et lovlig formål, er ikke problemet så mye å begrunne straffrihet, men eventuelt å begrunne at salg til andre kan utløse medvirkeransvar.
Dommen var enstemmig.
21.12.03
The Meatrix
Herlig Matrix-parodi, ikke minst fordi den også inneholder et politisk budskap: "Join Leo as he awakens from his dreamworld of a family farm to discover the terrible realities of modern industrial agriculture. Moopheus the cow will be your host and will show you what you as a consumer can do to support family farms!"
Når får vi se en tilsvarende kampanje for økologiske landbruksprodukter her hjemme? Vi tror vanligvis at norsk landbruk ikke er så ille, det er kanskje riktig, i det minste foreløpig, men konstant syting om høye matvarepriser bidrar ikke til at det er noen grunn til å se særlig lyst på fremtiden på dette området.
Når får vi se en tilsvarende kampanje for økologiske landbruksprodukter her hjemme? Vi tror vanligvis at norsk landbruk ikke er så ille, det er kanskje riktig, i det minste foreløpig, men konstant syting om høye matvarepriser bidrar ikke til at det er noen grunn til å se særlig lyst på fremtiden på dette området.
Maler for å dele digitalt innhold
estandard.no skriver: "Utdannings-Norge går nå sammen om å utarbeide et sett med maler som kan brukes av alle som ønsker å dele læringsressurser og legge ut digitalt innhold på nettet." Flott! Videre står det at "i arbeidet med å utvikle et sett med maler vil Creative Commons bli studert nøye, for å se om man her har et opplegg som det kan bygges videre på." Håper bare man ikke roter seg bort oppe i steinrøysa her. Jeg innser at amerikansk copyright-lovgivning ikke er noe som umiddelbart kan overføres til norske forhold, men samtidig er jo mulighetene for utveksling av lærestoff over landegrensene noe av de mest spennende i utdannings-sammenheng. det er vel bare å innse at innen de fleste fagfelt vil brorparten av de læringsressursene som blir produsert være på et annet språk en norsk. Dersom disse blir lagt ut med en åpen lisens vil det være et godt prosjekt å oversette de beste ressursene til norsk, noe som nødvendigvis forusetter at de lisensregimene som benyttes ikke står i motsetning til hverandre. At det etableres et avtaleverk som i det minste er kompatibelt med Creative Commons er derfor et fromt ønske.
19.12.03
Weblogg.no
Har lyst til å gi litt kred til folkene bak weblogg.no som ser ut til å ha blitt en skikkelig bra produkt. De har gjort hjemmeleksa og hentet mye av det beste som ellers finnes rundt omkring. Her får du et subdomene under et rimelig fornuftig domenenavn, hvor du kan opprette flere blogger. Nøkternt og funksjonelt grensesnitt, RSS, permanente lenker, kommentarfunksjon, gode muligheter for å editere templates. At det også er mulig å poste via SMS og MMS er også positivt. Jeg fikk riktignok ikke til å poste via SMS, men satser på at det kommer seg etterhvert.
Har ikke funnet noen dokumentasjon, men det trengs strengt tatt ikke.
Funksjonaliteten for å laste opp bilder er som snytt ut av nesa på Greymatter, og det er slett ikke noe dårlig forbilde. At ikoner genereres automatisk og at du kan justere bildestørrelsen gjør faktisk weblogg.no hakket mer brukervennlig. Jpeg-kompresjonen ser imidlertid ut til å være ganske kraftig, men ikke verre enn at det er til å leve med. Bildene havner i et arkiv alik at du enkelt kan bruke dem flere ganger. Igjen er funksjonaliteten enkelt og forbilledlig.
Stort enklere blir det ikke å få sin egen blogg. Hadde denne kunnet poste til min server, ala Blogger, tror jeg sannelig jeg hadde konvertert.
Anbefales!
Har ikke funnet noen dokumentasjon, men det trengs strengt tatt ikke.
Funksjonaliteten for å laste opp bilder er som snytt ut av nesa på Greymatter, og det er slett ikke noe dårlig forbilde. At ikoner genereres automatisk og at du kan justere bildestørrelsen gjør faktisk weblogg.no hakket mer brukervennlig. Jpeg-kompresjonen ser imidlertid ut til å være ganske kraftig, men ikke verre enn at det er til å leve med. Bildene havner i et arkiv alik at du enkelt kan bruke dem flere ganger. Igjen er funksjonaliteten enkelt og forbilledlig.
Stort enklere blir det ikke å få sin egen blogg. Hadde denne kunnet poste til min server, ala Blogger, tror jeg sannelig jeg hadde konvertert.
Anbefales!
Teknologihistorie
Jeg er alltid på utkikk etter eksempler fra teknologihistorien hvor tekniske løsninger viser seg å ha fått andre bruksmåter og konsekvenser enn de man i utgangspunktet så for seg. Et slikt eksempel er stigbøylen, en enkel, men genial konstruksjon som fikk en betydning som langt overgår mange av de teknologiene vi anser som betydningsfulle i dag. Fant litt om dette i et notat knyttet til faget "Demokrati og rettigheter i Informasjonssamfunnet" ved UiO. Her kan en lese at en tror stigbøylen først ble "utviklet av et persisk folk i Kaukasus rundt 200-100 f .Kr, og videreutviklet i India og Kina. Det vi vet er at stigbøylen ble brukt av nomadiske mongolene som trengte inn i Europa i perioden 300-600 e. Kr., at de mongolske kavaleristene derfor var helt overlegne de europeiske motstanderne i denne perioden. /../ Resultatet var at store befolkningsgrupper, særlig i Øst-Europa ble nærmest utryddet, og store området dyrka mark vokste igjen som skog. Da europeerne oppdaget hvor viktig stigbøylen var, kom det en voldsom utvikling av så vel utstyret på hesten (seletøyet) som klesdrakten, blant annet ridderrustningen".
Utviklingen av stigbøylen ble ikke basert på vitenskap eller teoretisk innsikt. Vestens høyere utviklet kultur syntes tvert imot å ha forsinket utvikling av seletøyet: Både i Hellas og Romerriket satsen en på vogna bak, noe som krevde veier og var lite egnet for krigføring. "Stigbøylen ble oppfunnet og utviklet under bestemte kulturelle forutsetninger (nomadiske krigersamfunn), men har senere fått avgjørende betydning for utviklingen av kultur og samfunn i store deler av verden, og på måter det var umulig å forutse, både når gjaldt militær dominans som innen transport".
Kunne faktisk vært et eget blogg-/wikiprosjekt dette her, å samle referanser og korte anekdoter om ulike teknologier.
Utviklingen av stigbøylen ble ikke basert på vitenskap eller teoretisk innsikt. Vestens høyere utviklet kultur syntes tvert imot å ha forsinket utvikling av seletøyet: Både i Hellas og Romerriket satsen en på vogna bak, noe som krevde veier og var lite egnet for krigføring. "Stigbøylen ble oppfunnet og utviklet under bestemte kulturelle forutsetninger (nomadiske krigersamfunn), men har senere fått avgjørende betydning for utviklingen av kultur og samfunn i store deler av verden, og på måter det var umulig å forutse, både når gjaldt militær dominans som innen transport".
Kunne faktisk vært et eget blogg-/wikiprosjekt dette her, å samle referanser og korte anekdoter om ulike teknologier.
16.12.03
Kringkastingsarkivene på nett
Kulturnett.no forteller at en it-politisk strategigruppe oppnevnt av den svenske regjeringen går inn for å åpne arkivene til Sveriges radio, Undervisningsradioen og Sveriges television og gjøre innholdet tilgjengelig på nett. Nå kommer riktignok dette fra en gruppe som nopk taler it-bransjens interesser, samtidig som dette er ganske løselig formulert i selve rapporten: "Strategigruppen avser att i samarbete med berörda aktörer undersöka förut-sättningarna, bland annat juridiskt, ekonomiskt och tekniskt, för att bevara och tillgängliggöra Sveriges Radios och Sveriges Televisions och Utbildningsradions arkiv i digital form". Dermed er det kanskje ikke det samme trykket bak dette som da BBC offentliggjorde sine planer om åpne arkiv. Noe som jo viste seg å være adskillig lettere sagt enn gjort.
At debatten om de nasjonale krinkasternes arkiv kommer opp i flere land er imidlertid interessant, tross de praktiske problemene. Jeg antar det ikke tar særlig lang tid for noen tar til orde for dette her hjemme også. Det er en god allmenkringastingstanke som burde være velegnet for et politisk utspill.
At debatten om de nasjonale krinkasternes arkiv kommer opp i flere land er imidlertid interessant, tross de praktiske problemene. Jeg antar det ikke tar særlig lang tid for noen tar til orde for dette her hjemme også. Det er en god allmenkringastingstanke som burde være velegnet for et politisk utspill.
15.12.03
Web-TV laget for og av eldre
En artikkel på Designverkstedet.dk forteller om en gruppe eldre som har produsert web-TV i et boligkompleks i Liverpool i England siden 2001. Videre fortelles det om danske SuperChannel.org en sammenslutning av 29 uavhengig kanaler, spredd over hele verden. Initiativtagerne til Superchannel er kunstnergruppen Superflex.
PowerPoint, best egnet til å forvirre
Skrev litt om bruken av PowerPoint, med utgangspunkt i en artikkel i Wired tidligere i høst. I denne artikkelen er Edvard Tufte blant annet kritisk til hvordan bruken av PowerPoint i skoleverket påvirker de forventningene som stilles til hvordan informasjon presenteres.
Nå får de av oss med dypt misstro til "template-baserte" presentasjonsverktøy flere gode argumenter. Via Eirik fant jeg denne artikkelen i NY Timessom viser til en NASA-rapport som kom tidligere i år, i forbindelse med undersøkelsene etter Columbia-ulykken. Her står det : "NASA /../ had become too reliant on presenting complex information via PowerPoint, instead of by means of traditional ink-and-paper technical reports. When NASA engineers assessed possible wing damage during the mission, they presented the findings in a confusing PowerPoint slide -- so crammed with nested bullet points and irregular short forms that it was nearly impossible to untangle." I utgangspunktet høres det jo nesten utrolig ut, men tendensene til at informasjon pakkes inn i presentasjonsformer som "skygger for" innholdet er dessverre noe som kjennetegner statdig flere deler av samfunnet. Marshall McLuhan får med andre ord relevans langt ut over medieområdet.
Tufte sier "Perhaps PowerPoint is uniquely suited to our modern age of obfuscation -- where manipulating facts is as important as presenting them clearly. If you have nothing to say, maybe you need just the right tool to help you not say it". I rettferdighetens navn bør det tilføyes at dette også rører ved et helt sett av problemer som ikke bare er knyttet til Powerpoint, men til bruk av datastøttet presentasjon generelt. En viktig del av dette problemområdet er også måten utdanningsystem og næringsliv innretter dataopplæringen. Oppleggene knyttes nesten utelukkende til konkret programvare. Det generelle Datakortet og LæererIKT (rettet mot lærerstanden) kan tjene som eksempler på undervisningsopplegg som bygger på en tankegang som dessverre gjenspeiles i bruken av datamaskiner som presentasjonsverktøy på de fleste nivå i utdanningsystemet. Så vidt jeg kan se er utgangspunktet et temmelig snevert kunnskapssyn, der bruken av datateknologi knyttes til relativt trivielle og instrumentelle måter å bruke datamaskinen på. Konsekvensen blir fort at mange de som får opplæring i bruk av datamaskiner også får et temmelig snevert prespektiv på hvordan datamaskinen kan utnyttes til kreativ problemløsning.
I forbindelse med diskusjonen omkring IKT og kompetanse ser jeg at mange har begynt å betegne det å beherske bruk av datamaskiner som en "fjerde" basisferdighet (eks forskning, politikk) ved siden av det å kunne lese, skrive og regne. Jeg synes det er å ta det vel hardt i, men det forteller absolutt noe om hvilken påvirkningskraft bruken av (og troen på bruken av) datamaskiner har innenfor utdanningsystemene. Dersom tankene om en slik fjerde basisferdighet skulle få gjennomslag får en i det minste håpe at det ikke blir et syn på ferdigheter som noe som er knyttet til å beherske bestemte typer programvare.
Nå får de av oss med dypt misstro til "template-baserte" presentasjonsverktøy flere gode argumenter. Via Eirik fant jeg denne artikkelen i NY Timessom viser til en NASA-rapport som kom tidligere i år, i forbindelse med undersøkelsene etter Columbia-ulykken. Her står det : "NASA /../ had become too reliant on presenting complex information via PowerPoint, instead of by means of traditional ink-and-paper technical reports. When NASA engineers assessed possible wing damage during the mission, they presented the findings in a confusing PowerPoint slide -- so crammed with nested bullet points and irregular short forms that it was nearly impossible to untangle." I utgangspunktet høres det jo nesten utrolig ut, men tendensene til at informasjon pakkes inn i presentasjonsformer som "skygger for" innholdet er dessverre noe som kjennetegner statdig flere deler av samfunnet. Marshall McLuhan får med andre ord relevans langt ut over medieområdet.
Tufte sier "Perhaps PowerPoint is uniquely suited to our modern age of obfuscation -- where manipulating facts is as important as presenting them clearly. If you have nothing to say, maybe you need just the right tool to help you not say it". I rettferdighetens navn bør det tilføyes at dette også rører ved et helt sett av problemer som ikke bare er knyttet til Powerpoint, men til bruk av datastøttet presentasjon generelt. En viktig del av dette problemområdet er også måten utdanningsystem og næringsliv innretter dataopplæringen. Oppleggene knyttes nesten utelukkende til konkret programvare. Det generelle Datakortet og LæererIKT (rettet mot lærerstanden) kan tjene som eksempler på undervisningsopplegg som bygger på en tankegang som dessverre gjenspeiles i bruken av datamaskiner som presentasjonsverktøy på de fleste nivå i utdanningsystemet. Så vidt jeg kan se er utgangspunktet et temmelig snevert kunnskapssyn, der bruken av datateknologi knyttes til relativt trivielle og instrumentelle måter å bruke datamaskinen på. Konsekvensen blir fort at mange de som får opplæring i bruk av datamaskiner også får et temmelig snevert prespektiv på hvordan datamaskinen kan utnyttes til kreativ problemløsning.
I forbindelse med diskusjonen omkring IKT og kompetanse ser jeg at mange har begynt å betegne det å beherske bruk av datamaskiner som en "fjerde" basisferdighet (eks forskning, politikk) ved siden av det å kunne lese, skrive og regne. Jeg synes det er å ta det vel hardt i, men det forteller absolutt noe om hvilken påvirkningskraft bruken av (og troen på bruken av) datamaskiner har innenfor utdanningsystemene. Dersom tankene om en slik fjerde basisferdighet skulle få gjennomslag får en i det minste håpe at det ikke blir et syn på ferdigheter som noe som er knyttet til å beherske bestemte typer programvare.
12.12.03
Lokaliseringsproblemer og -muligheter
Howard Rheingold skriver om "Location-aware Devices, Privacy, and UI Design" i The Feature. Artikkelen er verd å lese, men diskusjonen i etterkant er kanskje det mest interessante.
Koblingen mellom mobil enheter og posisjonering er forsåvidt en problemstilling vi har forholdt oss til lenge, men først og fremst er det noe vi hører om i forbindelse med straffesaker. At mobilselskapene til enhver tid kan finne ut hvor vi befinner oss (forutsatt at telefonen er på) er noe vi tenker mindre over til daglig. Om ikke lenge blir vi nok nødt til å forholde oss til dette på en langt mer direkte måte, i den forstand at vi må bestemme hvem vi ønsker å oppgi vår posisjon til og hvilke tilleggsdata vi ønsker å kommunisere. Noen ganger ønsker du bare å være tilgjengelig for den éne, andre ganger vil du kanskje ha kontakt med alle du kjenner og vel så det. Noen får gjerne vite at du er i nærheten, andre skjuler du deg helst for. At mobile enheter etterhvert får innebygd GPS forsterker effekten ytterligere: Noen ønsker du skal vite din eksakte posisjon, andre holder det at vet om du befinner deg i byen eller ikke.
Personlig liker jeg tanken på at ingen vet hvor jeg er (noe som sikkert skyldes at akkurat det sjelden er tilfelle over særlig lang tid), men jeg ser samtidig en rekke spennende anvendelsesområder knyttet til posisjonering. Sitter for tiden og sammenfatter noen ideer knyttet til et system for videoblogging. Et av stikkordene er "kollektiv samtidsdokumentar" hvor mulighetene for automatisk tidfesting og posisjonering av bilder/video/lyd kan være en interessant parametre som en kan bruke som metadata knyttet til ulike søkefunksjoner. Det er selvsagt en annen problemstilling hvor posisjon knyttet til et medieklipp, ganske forskjellig fra å vite hvor en person befinner seg i sanntid.
Bestilte meg forresten en GPS i går (i et forsøk på å være litt i forkant av at de samme funksjonene kommer på vanlige mobiltelefoner). Geocaching er kanskje ikke noe jeg kommer i gang med, men jeg skjønner forhåpentligvis mer av mulghetene når jeg sitter med nok en "gadget" i henda. Noe jeg allerede har fått med meg er muligheten til å tracke pssisjoner over tid og plotte disse i etterkant, noe som burde åpne for en (interessant) tjeneste: Få plottet ruta som ditt utvalg av bekjente har beveget seg langs innenfor et gitt tidsrom, sendt "live" som plotting på et kart over et utvalgt område. Tjenester som "Finnvei" gjør plottebiten allerede, posisjoneringen er på vei, så et gjenstår egentlig bare å sende kartplottet tilbake til din mobiltelefon. Igjen en glimrende potensiell feature for den "kollektive dokumentaren"; hver gang en av de utvalgte personene tar et bilde el knyttes dette til et lite ikon som legges inn på kartet.
Noen må lage dette!
Koblingen mellom mobil enheter og posisjonering er forsåvidt en problemstilling vi har forholdt oss til lenge, men først og fremst er det noe vi hører om i forbindelse med straffesaker. At mobilselskapene til enhver tid kan finne ut hvor vi befinner oss (forutsatt at telefonen er på) er noe vi tenker mindre over til daglig. Om ikke lenge blir vi nok nødt til å forholde oss til dette på en langt mer direkte måte, i den forstand at vi må bestemme hvem vi ønsker å oppgi vår posisjon til og hvilke tilleggsdata vi ønsker å kommunisere. Noen ganger ønsker du bare å være tilgjengelig for den éne, andre ganger vil du kanskje ha kontakt med alle du kjenner og vel så det. Noen får gjerne vite at du er i nærheten, andre skjuler du deg helst for. At mobile enheter etterhvert får innebygd GPS forsterker effekten ytterligere: Noen ønsker du skal vite din eksakte posisjon, andre holder det at vet om du befinner deg i byen eller ikke.
Personlig liker jeg tanken på at ingen vet hvor jeg er (noe som sikkert skyldes at akkurat det sjelden er tilfelle over særlig lang tid), men jeg ser samtidig en rekke spennende anvendelsesområder knyttet til posisjonering. Sitter for tiden og sammenfatter noen ideer knyttet til et system for videoblogging. Et av stikkordene er "kollektiv samtidsdokumentar" hvor mulighetene for automatisk tidfesting og posisjonering av bilder/video/lyd kan være en interessant parametre som en kan bruke som metadata knyttet til ulike søkefunksjoner. Det er selvsagt en annen problemstilling hvor posisjon knyttet til et medieklipp, ganske forskjellig fra å vite hvor en person befinner seg i sanntid.
Bestilte meg forresten en GPS i går (i et forsøk på å være litt i forkant av at de samme funksjonene kommer på vanlige mobiltelefoner). Geocaching er kanskje ikke noe jeg kommer i gang med, men jeg skjønner forhåpentligvis mer av mulghetene når jeg sitter med nok en "gadget" i henda. Noe jeg allerede har fått med meg er muligheten til å tracke pssisjoner over tid og plotte disse i etterkant, noe som burde åpne for en (interessant) tjeneste: Få plottet ruta som ditt utvalg av bekjente har beveget seg langs innenfor et gitt tidsrom, sendt "live" som plotting på et kart over et utvalgt område. Tjenester som "Finnvei" gjør plottebiten allerede, posisjoneringen er på vei, så et gjenstår egentlig bare å sende kartplottet tilbake til din mobiltelefon. Igjen en glimrende potensiell feature for den "kollektive dokumentaren"; hver gang en av de utvalgte personene tar et bilde el knyttes dette til et lite ikon som legges inn på kartet.
Noen må lage dette!
11.12.03
Retorisk konvergens
Retorisk konvergens
eller mangel på sådan
"Anders Fagerjord viser i avhandlingen Rhetorical Convergence: Earlier Media Influence on Web Media Form at mediene ikke smelter sammen slik mange trodde den digitale utviklingen ville føre til. Tvert i mot, viser Fagerjord, bidrar World Wide Web til et større mangfold av stemmer i media".
10.12.03
Makt og penger
Makt og penger
Ifølge DN sier Paul Wolfowitz: "For å beskytte amerikanske sikkerhetsinteresser er det nødvendig å begrense konkurransen om de viktigste kontraktene til selskaper fra USA, Irak, koalisjonspartnerne og land som bidrar med styrker..." Rene ord for pengene, stort tydeligere kan vel ikke koblingen mellom politikk, militærmakt og økonomiske interesser synliggjøres.
Merkedag
Clara Holst (1868 - 1935) var den første kvinne som forsvarte en avhandling for doktorgraden i Norge. Disputasen var i Kristiania 10. desember 1903, og mottok tittelen dr. philos to dager etterpå. Holst var i tillegg den første kvinnelige filologistudent (1889), og den første kvinnelige filologiske kandidat (1896).
9.12.03
Failure
Failure
Denne finnes vel overalt nå, og forteller sansynligvis sitt om hvor lite tilfeldig "I´m feeling lucky" funksjonen i Google er. Ikke vet jeg, men i alle fall; skriv "miserable failure" i Google og "jeg prøver lykken", da kommer du direkte til George Bush' biografi på det offisielle nettstedet til Det hvite hus :-)
8.12.03
Litt fotologg-reklame
Litt fotologg-reklame
Fotobloggen har vært oppe en stund nå og ser ut til å trekke en del, forhåpentligvis tilbakevendende, brukere. For min del er det selvsagt interessant å følge med på ratingen av de ulike bildene. I begynnelsen var jeg til tider ganske forundret over at mange av de bildene som jeg selv syntes var ganske gode ble ratet dårlig, men etterhvert synes det som om det begynner å bli mer samsvar mellom hav jeg synes selv og de poengene bildene får. Håper bare ikke folk gir plusspoeng for å "være snille", det er jo langt fra poenget.
Klikket meg gjennom arkivene for første gang på mange måneder og plukket ut noen av de bildene som har fått flest poeng. Er rimelig fornøyd med at bildet av Knut Steen Olav Kyrre-statue får mange poeng. Selv liker jeg det bildet godt. Her får jeg jo mye gratis da, skulpturen er utrolig tøff.Bildet av solformørkelsen ble tatt i juni. Rødfargen skyldes at jeg holdt en diskett foran kameraet. Bildet har mange tekniske svakheter, men forholdet mellom lys og mørke samt komposisjonen gjør at jeg skjønner poenggivingen.
Det neste viser en av broene i Trekantsambandet, fotografert fra Spissøy. Det er selvsagt manipulert i Photoshop, noe jeg ofte har stor glede av å holde på med, men kanskje ikke alltid med like godt resultat.
Bildet fra containerhavna i Bergen er allerede historisk, i deb forstand at dette når ligger under stein og betong. Det er forresten fotografert før jeg begynte å fotoblogge, med det gamle Kodak DCS200-kameraet (jeg lar ingen anledning gå fra meg til å skryte av Kodaks innsats på digitalfronten for 10 (sic) år siden)-
Liker også godt dette bildet som jeg tok i Trondheim. Om ikke annet viser det at selv svært så hverdagslige ting kan bli bra motiv. Dessuten husker jeg at jeg var fornøyd med meg selv da jeg tok bildet, kanskje det synes?
OK, nå begynner det sikkert å klare seg. Et siste eksempel får være et annet bilde fra Trondheim, tatt inne på Munkholmen i sommer. Det er litt morsomt fordi det er tatt med et videokamera, derfor den litt uggne kvaliteten som faktisk ender opp som en fin effekt. Fornøyd med den ja :-)5.12.03
The (not so) Nobel Art of Self-Reference
The (not so) Nobel Art of Self-Reference
Det kommer flere pekere etterhvert, men akkurat nå blogger jeg via modem...
Jeg kan ikke fri meg fra å skrive litt om at jeg ganske ofte leker med tanken på å frikoble innhold fra (virkelige) personer. Ikke fordi jeg ønsker å presentere det noen andre har skrevet som mitt eget, men fordi jeg synes det er interessant hvordan vi alle har en tendens til å gå til de samme kildene. En informasjonskildes troverdighet er i de fleste tilfeller knyttet til den eller de som har "skrevet" innholdet og blir det noen har skrevet referet et sted følger vi gjerne etter i flokk. I mange tilfeller er dette selvsagt et utrykk for kvalitet, men med på lasset følger faren for at alt en hyppig referet person sier tillegges vekt, uten at innholdet nødvendigvis analyseres kritisk. Det er mange mer eller mindre gode forklaringer på hvorfor det er slik, men det er i alle fall arbeidsbesparende og det kan bidra til å bygge opp et faglig kanon.
Innenfor akademia skal publisering og aller helst publiserte artikler (i anerkjente publikasjonser) som blir hyppig referert telle mer ved ansettelse, opprykk mm. Hyppig publisering og deretter sitering er med andre et kriterium for innholdets kvalitet. Det er ikke så vanskelig å skjønne at dette kan være problematisk, gitt flokkmentaliteten som er løselig beskrevet ovenfor. Å publisere på annet enn engelsk blir dessuten et mindre smart trekk; jo større potensielt publikum desto flere potensielle sitat. Så kommer selvsagt alle mulige tilfasninger til et slikt system og her begynner det som jeg synes er spennende.
Dette jeg nå skisserer er selvsagt langt fra etisk holdbart, men et interessant tankespinn (håper ingen blir sure :) :
Ta først en kikk på First Monday eller Game Studies og se hvilke designmessige kjennetegn som kartakteriserer et troverdig nettmagasin. Ikke bry deg om innholdet ennå. Skaff deg så et domene med et rimelig obskurt navn - trenger du hjelp kan du sjekke denne - eller gå for Losthighway.net eller noe lignende. Det koster deg noen få hundrelapper. Gjør en liten innsats for at domenet ikke kan spores direkte til deg. Skaff deg en open-source-publiseringsløsning gjør designjobben og du begynner å nærme deg moroa. Du trenger ikke noe fancy grafisk design: "Less is more" i denne sammenhengen, men det må se skikkelig ut.
Nå kommer en periode med litt hardt arbeid. Du trenger en god miks av troverdige artikler innenfor ditt fagfelt, samtidig som du skal etablere en gruppe fiktive og ikke minst troverdige personer. Du begynner med andre ord med å bygge en troverdig kontekst. Husk at du har allerede gitt f... i etikken og start med å kopiere fra noen kilder på nettet (dersom du holder på innenfor mitt fagfelt kan muligens dette være et utgangspunkt), scanne artikler i bøker og magasiner. Opphavsrett har du ikke hørt om, - du bryr deg i alle fall ikke - skjønt du kan komme et stykke med artikler fra kilder som allerede har falt i det fri. Faktisk kan en fundere litt på hva som rent prinsippielt skiller denne delen av din virksomhet fra caching av nettsider, du krediterer nemlig opphavsmannen på formelt korrekt måte. Poenget er at det tilsynelatende skal se ut som om de aktuelle fagpersonene har gitt sin aksept. Du bør selvsagt ha en strategi for hvordan du håndterer eventuelle sure henvendelser, men det er slett ikke sikkert du får så mange. Gjør du dette godt gir du jo folk "cred" og i beste/verste fall bidrar til å øke deres "citation-index" og ikke minst deres "google-share". Faktisk kan du spørre og dermed gjøre dette helt legitimt, men her er det "skurkeperspektivet" jeg vil skissere.
Du får imidlertid ikke alt gratis, selv om du er skurk. Sentralt i opplegget ditt er å etablere et sett fiktive fagpersoner. Det kan du gjøre på forskjellige måter, f eks gjennom en faglig blogg (uffda) eller ved å "produsere" artikler. Det siste kan være arbeidskrevende ettersom innholdet selvsagt må være av faglig høy standard. Det enkleste er å fortsette å gi f... og kopiere vilt. Du er i godt selskap, folk gjør dette stadig vekk til og med i eget navn (jmf et ikke ukjent historieverk) enten det dreier seg om journalistikk eller mer vitenskapelig publisering. (Jeg innrømmer glatt at jeg har gjort det samme selv i form av å ta innhold fra ulike NOUer, noe man faktisk kan gjøre uten å sitere med åndsverksloven i hånd, riktignok kun så lenge det dreier seg om "offentlig" informasjon. At det ikke holder i en faglig meriterende sammenheng er en annen sak). Nå, dersom du gjør dette godt og holder på en stund kan du etterhvert begynne å flette inn referanser til ditt eget publiserte materiale som i første omgang ikke må være direkte tilknyttet "nettmagasinet" ditt. På sikt lokker magasinet kanskje til seg andre som ønsker å publisere, da går du inn i tilfelle inn i "hvitvaskingsfasen" hvor du sakte, men sikkert begynner å fase ut alle bandittfaktene fra oppstartsfasen. Når ting begynner å anta seriøse former kan du til og med tillate deg å la magasinet anta dine egne artikler og siterings-snøballen begynner forhåpentligvis å rulle.
Dersom du ikke vil realisere dette i fullskala kan du i stedet gjøre "light-versjonen" i form av å legge inn referanser til deg selv i ulike forum, blogger eller rett og slett i Wikipedia. Men det er kanskje heller ikke så "skurkete", i det hele tatt er det mange gråsonetilfeller her.
Tull og tøys sier du? Trolig, men noen bruker 10 timer om dagen på å spille Everquest også, noe som også handler om å bygge opp og vedlikeholde en virtuell identitet. Hvorfor ikke være virtuell redaktør i stedet, i større gard enn å spille en avatar kan den virksomheten få positive (og selvsagt svært negative) konsekvenser i RL. Du må selvsagt ha tid til overs, et perspektiv på minst 2-3 år og være uten alt for mange skrupler.
Denne posten vil om ikke annet virket prevantivt. Jeg har bare tenkt tanken.....
Jeg kan ikke fri meg fra å skrive litt om at jeg ganske ofte leker med tanken på å frikoble innhold fra (virkelige) personer. Ikke fordi jeg ønsker å presentere det noen andre har skrevet som mitt eget, men fordi jeg synes det er interessant hvordan vi alle har en tendens til å gå til de samme kildene. En informasjonskildes troverdighet er i de fleste tilfeller knyttet til den eller de som har "skrevet" innholdet og blir det noen har skrevet referet et sted følger vi gjerne etter i flokk. I mange tilfeller er dette selvsagt et utrykk for kvalitet, men med på lasset følger faren for at alt en hyppig referet person sier tillegges vekt, uten at innholdet nødvendigvis analyseres kritisk. Det er mange mer eller mindre gode forklaringer på hvorfor det er slik, men det er i alle fall arbeidsbesparende og det kan bidra til å bygge opp et faglig kanon.
Innenfor akademia skal publisering og aller helst publiserte artikler (i anerkjente publikasjonser) som blir hyppig referert telle mer ved ansettelse, opprykk mm. Hyppig publisering og deretter sitering er med andre et kriterium for innholdets kvalitet. Det er ikke så vanskelig å skjønne at dette kan være problematisk, gitt flokkmentaliteten som er løselig beskrevet ovenfor. Å publisere på annet enn engelsk blir dessuten et mindre smart trekk; jo større potensielt publikum desto flere potensielle sitat. Så kommer selvsagt alle mulige tilfasninger til et slikt system og her begynner det som jeg synes er spennende.
Dette jeg nå skisserer er selvsagt langt fra etisk holdbart, men et interessant tankespinn (håper ingen blir sure :) :
Ta først en kikk på First Monday eller Game Studies og se hvilke designmessige kjennetegn som kartakteriserer et troverdig nettmagasin. Ikke bry deg om innholdet ennå. Skaff deg så et domene med et rimelig obskurt navn - trenger du hjelp kan du sjekke denne - eller gå for Losthighway.net eller noe lignende. Det koster deg noen få hundrelapper. Gjør en liten innsats for at domenet ikke kan spores direkte til deg. Skaff deg en open-source-publiseringsløsning gjør designjobben og du begynner å nærme deg moroa. Du trenger ikke noe fancy grafisk design: "Less is more" i denne sammenhengen, men det må se skikkelig ut.
Nå kommer en periode med litt hardt arbeid. Du trenger en god miks av troverdige artikler innenfor ditt fagfelt, samtidig som du skal etablere en gruppe fiktive og ikke minst troverdige personer. Du begynner med andre ord med å bygge en troverdig kontekst. Husk at du har allerede gitt f... i etikken og start med å kopiere fra noen kilder på nettet (dersom du holder på innenfor mitt fagfelt kan muligens dette være et utgangspunkt), scanne artikler i bøker og magasiner. Opphavsrett har du ikke hørt om, - du bryr deg i alle fall ikke - skjønt du kan komme et stykke med artikler fra kilder som allerede har falt i det fri. Faktisk kan en fundere litt på hva som rent prinsippielt skiller denne delen av din virksomhet fra caching av nettsider, du krediterer nemlig opphavsmannen på formelt korrekt måte. Poenget er at det tilsynelatende skal se ut som om de aktuelle fagpersonene har gitt sin aksept. Du bør selvsagt ha en strategi for hvordan du håndterer eventuelle sure henvendelser, men det er slett ikke sikkert du får så mange. Gjør du dette godt gir du jo folk "cred" og i beste/verste fall bidrar til å øke deres "citation-index" og ikke minst deres "google-share". Faktisk kan du spørre og dermed gjøre dette helt legitimt, men her er det "skurkeperspektivet" jeg vil skissere.
Du får imidlertid ikke alt gratis, selv om du er skurk. Sentralt i opplegget ditt er å etablere et sett fiktive fagpersoner. Det kan du gjøre på forskjellige måter, f eks gjennom en faglig blogg (uffda) eller ved å "produsere" artikler. Det siste kan være arbeidskrevende ettersom innholdet selvsagt må være av faglig høy standard. Det enkleste er å fortsette å gi f... og kopiere vilt. Du er i godt selskap, folk gjør dette stadig vekk til og med i eget navn (jmf et ikke ukjent historieverk) enten det dreier seg om journalistikk eller mer vitenskapelig publisering. (Jeg innrømmer glatt at jeg har gjort det samme selv i form av å ta innhold fra ulike NOUer, noe man faktisk kan gjøre uten å sitere med åndsverksloven i hånd, riktignok kun så lenge det dreier seg om "offentlig" informasjon. At det ikke holder i en faglig meriterende sammenheng er en annen sak). Nå, dersom du gjør dette godt og holder på en stund kan du etterhvert begynne å flette inn referanser til ditt eget publiserte materiale som i første omgang ikke må være direkte tilknyttet "nettmagasinet" ditt. På sikt lokker magasinet kanskje til seg andre som ønsker å publisere, da går du inn i tilfelle inn i "hvitvaskingsfasen" hvor du sakte, men sikkert begynner å fase ut alle bandittfaktene fra oppstartsfasen. Når ting begynner å anta seriøse former kan du til og med tillate deg å la magasinet anta dine egne artikler og siterings-snøballen begynner forhåpentligvis å rulle.
Dersom du ikke vil realisere dette i fullskala kan du i stedet gjøre "light-versjonen" i form av å legge inn referanser til deg selv i ulike forum, blogger eller rett og slett i Wikipedia. Men det er kanskje heller ikke så "skurkete", i det hele tatt er det mange gråsonetilfeller her.
Tull og tøys sier du? Trolig, men noen bruker 10 timer om dagen på å spille Everquest også, noe som også handler om å bygge opp og vedlikeholde en virtuell identitet. Hvorfor ikke være virtuell redaktør i stedet, i større gard enn å spille en avatar kan den virksomheten få positive (og selvsagt svært negative) konsekvenser i RL. Du må selvsagt ha tid til overs, et perspektiv på minst 2-3 år og være uten alt for mange skrupler.
Denne posten vil om ikke annet virket prevantivt. Jeg har bare tenkt tanken.....
Trønderhumor
Trønderhumor
Ola By Rise seiler opp som trener for Rosenborg. Viktig nyhet for en utflyttet trønder som kan mimre om Ola By som vikar for moren da jeg slet skoene på barneskolen. Husker fint lite av mannen, men det ser i alle fall ut til at han har humor:
– Du har vært i lagmannsretten i hele dag. Hva er du egentlig siktet for?
– Jeg slapp siktelsen, jeg er jurymedlem og meddommer, og slapp således billig unna rettslig sett.
– Det var en spøk.
– Jeg skjønte jo det.
– Ja, jeg vet det.
– Ok. Ringer dere fordi jeg gav Alnæs' Norgeshistorie og Europahistorie god kritikk?
– Nei vi ringer strengt tatt fordi du er blitt trener i Rosenborg.
– Du har vært i lagmannsretten i hele dag. Hva er du egentlig siktet for?
– Jeg slapp siktelsen, jeg er jurymedlem og meddommer, og slapp således billig unna rettslig sett.
– Det var en spøk.
– Jeg skjønte jo det.
– Ja, jeg vet det.
– Ok. Ringer dere fordi jeg gav Alnæs' Norgeshistorie og Europahistorie god kritikk?
– Nei vi ringer strengt tatt fordi du er blitt trener i Rosenborg.
Nedleggelse av Byantikvarens kontor i Bergen
Nedleggelse av Byantikvarens kontor i Bergen
Byrådet i Bergen vil i årets budsjettforslag legge ned Byantikvarens avdeling. Bergen vil da være eneste storbyen i Norge uten et byantikvar avdeling. Bergen er den eneste storbyen i Norge med et kulturminne på UNESCOs Verdensarvliste. Bergen er også den eneste byen i Norge som fyller definisjonskravene til en historisk bykjerne etter kravene i "Historic Town Charter".
Klikk deg inn på www.cultland.org/kampanje og skriv under oppropet!
Klikk deg inn på www.cultland.org/kampanje og skriv under oppropet!
4.12.03
Digital dannelse
Digital dannelse
Som Hildegunn sitter jeg å skriver på et essay i vitenskapsteori. Det vil si; jeg går litt på tomgang akkurat nå så dette er et forsøk på å finne "driven". Jeg endte opp med å legge "open-source"-essayet på is og gikk i stedet for å skrive om et av årets buzzwords "digital dannelse". (Sjekk forrestenCarstens notater fra ITU-konferansen med samme navn. Denne artikkelen i Skolemagasinet er også verd å sjekke ut).
I dagligtalen (skjønt når sa du dannelse sist?) er dannelse noe som gjerne knyttes til forventet "god" oppførsel, et perspektiv jeg også har sett noen eksempler på i forbindelse med bruken av begrepet "digital dannelse". Piggene kom litt ut da, for jeg tror ikke dette bør dreie seg om oppførsel i henhold til flertallets normer. Et interessant spørsmål er om Jon Johansen (et ikke helt tilfeldig valgt eksempel) representerer et digitalt dannelsesideal eller ikke. Han representerer åpenbart deler av kunnskapssiden i et slikt dannelsesideal, spørsmålet er om han gjennom sin form for opprør også oppfører seg "digitalt dannet" :-) Betegnelser som gentelman-forbryter og hvitsnippkriminalitet er et eksempel som i det minste antyder at det tidligere var mulig å oppføre seg i tråd med samfunnets normer (tilsynelatende) samtidig som man brøt loven. I Jon Johansens tilfelle kan det jo synes som om det motsatte er tilfelle; han oppfører seg ikke i tråd med det storsamfunnet forventer, men bryter ikke loven. Nåja, kom litt ut av det der, men interessant problemstilling...
Rune Slagstad skriver i boka Dannelsens forvandlinger at dagens debatt om dannelsesbegrepet synes å stå mellom to retninger: et kollektivt begrep som handler om hva som er den sanne og riktige kulturarven, delvis i motsetning til et individuelt begrep med fokus på "jeg-kultur" og enkeltmenneskers forsøk på å finne en egen identitet. Dannelse kan dermed sees som "kultivering av mennesket i overenstemmelse med dets egen vilje" noe som kan stå i motsetning til samfunnets ønske om å forme innbyggerene ut fra sine behov. Det som er spennende er at det individielle dannelsesidealet ligger nærmest det idealet Wilhelm Humboldt formulerte - Bildung - for 200 årsiden og som var viktig tankegods for opprettelsen av det moderne universitetet.
Det er neppe noen som er veldig uenig i at digitale informasjonskilder endrer samfunnet. Riktignok kan det stilles spørsmål ved om de underliggende maktstrukturene endres, men måten vi mottar og produserer informasjon på endres kraftig. Det er ikke mer enn drøyt 15 år siden det fremdeles hang plakater på lærestedene som annonserte med muligheten for å få "typet" hovedoppgaver på skrivemaskin. I dag er det nesten så en må tenke etter for å se for seg at problemstillingen noensinne eksisterte. Dette gjelder jo ikke bare tekst heller: Ta med deg 20 store og du kan skaffe deg all den teknologien du trenger for å produsere og formidle alle typer medier, dersom du er dyktig på en måte som vanskelig lar seg skille fra det "profesjonelle" (hvordan nå det skal definers i dag).
I dagligtalen (skjønt når sa du dannelse sist?) er dannelse noe som gjerne knyttes til forventet "god" oppførsel, et perspektiv jeg også har sett noen eksempler på i forbindelse med bruken av begrepet "digital dannelse". Piggene kom litt ut da, for jeg tror ikke dette bør dreie seg om oppførsel i henhold til flertallets normer. Et interessant spørsmål er om Jon Johansen (et ikke helt tilfeldig valgt eksempel) representerer et digitalt dannelsesideal eller ikke. Han representerer åpenbart deler av kunnskapssiden i et slikt dannelsesideal, spørsmålet er om han gjennom sin form for opprør også oppfører seg "digitalt dannet" :-) Betegnelser som gentelman-forbryter og hvitsnippkriminalitet er et eksempel som i det minste antyder at det tidligere var mulig å oppføre seg i tråd med samfunnets normer (tilsynelatende) samtidig som man brøt loven. I Jon Johansens tilfelle kan det jo synes som om det motsatte er tilfelle; han oppfører seg ikke i tråd med det storsamfunnet forventer, men bryter ikke loven. Nåja, kom litt ut av det der, men interessant problemstilling...
Rune Slagstad skriver i boka Dannelsens forvandlinger at dagens debatt om dannelsesbegrepet synes å stå mellom to retninger: et kollektivt begrep som handler om hva som er den sanne og riktige kulturarven, delvis i motsetning til et individuelt begrep med fokus på "jeg-kultur" og enkeltmenneskers forsøk på å finne en egen identitet. Dannelse kan dermed sees som "kultivering av mennesket i overenstemmelse med dets egen vilje" noe som kan stå i motsetning til samfunnets ønske om å forme innbyggerene ut fra sine behov. Det som er spennende er at det individielle dannelsesidealet ligger nærmest det idealet Wilhelm Humboldt formulerte - Bildung - for 200 årsiden og som var viktig tankegods for opprettelsen av det moderne universitetet.
Det er neppe noen som er veldig uenig i at digitale informasjonskilder endrer samfunnet. Riktignok kan det stilles spørsmål ved om de underliggende maktstrukturene endres, men måten vi mottar og produserer informasjon på endres kraftig. Det er ikke mer enn drøyt 15 år siden det fremdeles hang plakater på lærestedene som annonserte med muligheten for å få "typet" hovedoppgaver på skrivemaskin. I dag er det nesten så en må tenke etter for å se for seg at problemstillingen noensinne eksisterte. Dette gjelder jo ikke bare tekst heller: Ta med deg 20 store og du kan skaffe deg all den teknologien du trenger for å produsere og formidle alle typer medier, dersom du er dyktig på en måte som vanskelig lar seg skille fra det "profesjonelle" (hvordan nå det skal definers i dag).
Det jeg forsøker å resonere meg frem til er noen argumenter for at et digitalt dannelsesideal ikke kan knyttes til studiet av tidligere tiders "skrifter". Det eksisterer ikke lenger noe generelt "kanon" som en kan peke på og alle bør kjenne for å kunne konversere "dannet". Tvert imot vil jeg argumentere for at den digitale dannelsen må knyttes til produksjonsdelen av kommunikasjonen. Idealet er evnen til å finne, sammenfatte og formulere egne tanker og ideer i relasjon til andre. Det er et krevende ideal som ser informasjon og kunnskap som noe som produseres, ikke primært noe som konsumeres. De færreste som leser dette blir vel plagsomt overrasket over at jeg kommer til å trekke inn blogger og andre former for "personlig publisering" her. Jeg ser imidlertid at dannelse alltid vil innebære et behov for å tenke helhetlig, et behov det slett ikke er sikkert realiseres best i forma av digital publisering. Hadde jeg klart å si noe fornuftig om "digital dannelse" uten å trekke inn datamaskiner hadde jeg hatt enn vinner. Jeg tror faktisk ikke det er så selvmotsigende som det kan høres ut.
3.12.03
Forvirret
Forvirret
Dette begynte som et svar til Jill og Thomas' kommentar til forrige post. Begge kommer med vektige argumenter, som vel egentlig ender opp med å gi et poeng til Kristin C. Jeg er selvsagt også enig i at motivasjonen for å ta utdanning ikke bare må være knyttet til lønn.
Det jeg tror er "nedsiden" her er at samfunnet strengt tatt ikke er tjent med at alle tar utdanning kun for sin egen del. Nå har jeg langt på vei gjort akkurat det og er rimelig godt fornøyd med det valget (første selvmotsigelse!). Det største problemet er kanskje det som omtales sist i BTs artikkel: "Signalene markedet sender ut til norske lønnsmottakere gjør at nordmenn har en heller lunken holdning til livslang læring". Det kan i det minste synes som om det er et missforhold mellom behovet for kompetanse og mangelen på uttelling ved å gjøre en innsats for å opparbeide seg slik kompetanse. Dette handler jo delvis om forbilder, noen ganger leker jeg med tanken på hvilken effekt det ville hatt dersom professoren stilte i Armanidress og kom kjørende i en Aston Martin. Kjennere vil kanskje si at akkurat den kombinasjonen vitner om litt "sammensatt" smak, men det får i tilfelle si mest om meg.
For sikkerhets skyld: Jeg gjør stort sett greia mi fordi jeg synes det er gøy (det var den andre selvmotsigelsen!) og er ikke primært drevet av noen forventning om fremtidig lønnsmaksimering (tredje selvmotsigelse). På toppen av det hele ønsker jeg et samfunn som tar seg råd til å forske og undervise innen smale, "lite matnyttige" fagfelt. Den dagen vi ikke lenger tar oss råd til det kan vi trolig pakke sammen som kulturnasjon. Samtidig innser jeg at et slikt mangfold neppe kan holdes oppe med fete lønninger (fjerde selvmotsidelse) ...
Det jeg tror er "nedsiden" her er at samfunnet strengt tatt ikke er tjent med at alle tar utdanning kun for sin egen del. Nå har jeg langt på vei gjort akkurat det og er rimelig godt fornøyd med det valget (første selvmotsigelse!). Det største problemet er kanskje det som omtales sist i BTs artikkel: "Signalene markedet sender ut til norske lønnsmottakere gjør at nordmenn har en heller lunken holdning til livslang læring". Det kan i det minste synes som om det er et missforhold mellom behovet for kompetanse og mangelen på uttelling ved å gjøre en innsats for å opparbeide seg slik kompetanse. Dette handler jo delvis om forbilder, noen ganger leker jeg med tanken på hvilken effekt det ville hatt dersom professoren stilte i Armanidress og kom kjørende i en Aston Martin. Kjennere vil kanskje si at akkurat den kombinasjonen vitner om litt "sammensatt" smak, men det får i tilfelle si mest om meg.
For sikkerhets skyld: Jeg gjør stort sett greia mi fordi jeg synes det er gøy (det var den andre selvmotsigelsen!) og er ikke primært drevet av noen forventning om fremtidig lønnsmaksimering (tredje selvmotsigelse). På toppen av det hele ønsker jeg et samfunn som tar seg råd til å forske og undervise innen smale, "lite matnyttige" fagfelt. Den dagen vi ikke lenger tar oss råd til det kan vi trolig pakke sammen som kulturnasjon. Samtidig innser jeg at et slikt mangfold neppe kan holdes oppe med fete lønninger (fjerde selvmotsidelse) ...
1.12.03
Utdanning lønner seg ikke
Utdanning lønner seg ikke
BT skriver at avkastningen på formell utdanning i Norge er på et bunnivå i internasjonal sammenheng. Ikke noen bombe dette her, men nå er det i det minste grundig dokumentert i form av en OECD-rapport: «Education at a Glance 2003» (PDF på 446 sider, du er sikkert mer interessert i sammendraget, men det sliter jeg med å finne :) forteller at lønnsgevinsten ved å ta høyere utdanning fremfor å nøye seg med videregående opplæring er på 35 prosent i Norge. Til sammenligning er prosenten i Ungarn 110 og i USA 86. Det bekymrer imidlertid ikke Kristin Clemet, som ikke tror det vil bli mer lønnsomt å ta utdanning i fremtiden: "- Norge ligger svært langt fremme når det gjelder å anerkjenne realkompetanse. Trenden i arbeidslivet er at utdanning relativt sett er blitt mindre viktig, mens evnen til å gjøre en bra jobb vektlegges mer".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.