Overskriften er tittelen på årets første konferansebidrag, noe jeg ser fram til med litt skrekkblandet fryd. Det er liten grunn til å legge skjul på at jeg er en fersking på området kunst og håndverk, men jeg har nå likevel kastet meg ut i det og hr to bidrag under nettverkskonferansen, arrangert av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen og Nettverk for formgiving, kunst og håndverk i UH-sektoren.
I denne sammenhengen kan et bakteppe være Morgenbladets podcast om menneskets forhold til maskinene. Her er det mye å plukke opp, ikke minst i forhold til hvordan teknologien ofte fremmer kreativitet:
Med "Performativt e-håndverk" er det godt mulig jeg sparker inn åpne dører, men i alle fall er dette et forsøk på en diskusjon rundt hvordan faget kan / bør møte teknologiutviklingen. For meg, som kommer utenfra og med litt andre tradisjoner i ryggen, virker f eks oppdelingen i materialområder litt merkelig. jeg kjenner ogs forstår begrunnelsen, men lurer samtidig på om det tjener faget, gitt at formålet i mine øyne må være å holde faget samlet og ikke skille det konkret utøvende fra de mer teoretiske siden av faget.
Den innledende situasjonsbeskrivelsen er grei. Den er et utvalg ganske objektive fakta. Langt vanskeligere er diskusjonsdelen, knyttet til hvilke konsekvenser det kan / bør få. Her forsøker jeg meg på å begynne med en illustrasjon på situasjonen slik den lenge har sett ut, med mange små aktører som formgir unike gjenstander med sine teknikker og materialer. I andre ende av en slags skala ligger relativt få store produsenter, som ofte lager lignende gjenstander, men som er masseproduserte – altså ikke unike.
Er det slik at bildet nå kan snus litt på hodet? Som en konsekvens av at rimelige datastyrte freser, 3D-printere og andre former for programvarestyring gjør det mulig å produsere både unike og helt like gjenstander med samme teknologi. En teknologi som er i ferd med å bli så rimelig at den finner veien ut i skolene, og inn i de tusen hjem.
Kan vi se for oss at vi i fremtiden vil kunne lage mange flere produkter lokalt? Om ikke hjemme, så ved et makerspace i nærheten. Kan i så tilfelle de få store produsentene i større grad bli henvist til å levere råmateriale? Hva skjer med et design, når modellen deles og remiskses før den blir et fysisk produkt. Dette skjer jo allerede i stor skala, men vil åpenbart øke etter hvert som teknologien bli enda mer allemannseie.
Og her kommer det vanskelige spørsmålet: Hva betyr dette for et fag som kunst og håndverk, som nettopp jobber med å designe (planlegge form) og formgi (gi form i et konkret materiale). Blir prosessen "performativ", dvs at noe formgis gjennom en mye mer dynamisk prosess, der en går ut fra et design, men konkretiserer dette nærmest i dialog med en maskin. Og hvor langt kan en se for seg at denne dialogen kan gå? Jeg er såpass skrullete at jeg fint kan se for meg å diskutere et design med en maskin og at det skapes noe konkret gjennom denne prosessen.
Den andre presentasjonen er heldigvis enklere å forholde seg til. Her handler det om en praksisfortelling, knyttet til det jeg har valgt å kalle kartfortellinger. Dette er basert på et opplegg jeg gjennomførte i høst i Aesthetic Outdoor Education. Det ble vellykket, mener jeg, ikke minst fordi to gode kolleger (Magni på matematikk og Torbjørn på idrett) tok opp de samme temaene fra sine innfallsvinkler. Skikkelig tverrfaglighet gjorde at jeg tror studentene opplevde det totale opplegget som konsistent.
Studentene fikk jobbe med å utforske terreng, representere dette gjennom å formgi kart, diskutere representasjon i forhold til romforståelse, knytte sammenhenger mellom kart og terreng. I sum tror jeg de fikk med seg mye, som forhåpentligvis blir gode læringsopplegg i barnehagen, For min del var dette også skikkelig moro, noe som sjelden er en ulempe.
Oppdatering:
Diskusjonen etter innlegget ble faktisk svært interessant, og det hele ble langt bedre mottatt en jeg hadde "fryktet". Ikke minst var det spennende å høre at flere ser et klart behov for å inkludere tenkning rundt makerspaces og lignende når en forsøker å se inn i fremtiden for kunst og håndverk.
I denne sammenhengen kan et bakteppe være Morgenbladets podcast om menneskets forhold til maskinene. Her er det mye å plukke opp, ikke minst i forhold til hvordan teknologien ofte fremmer kreativitet:
Med "Performativt e-håndverk" er det godt mulig jeg sparker inn åpne dører, men i alle fall er dette et forsøk på en diskusjon rundt hvordan faget kan / bør møte teknologiutviklingen. For meg, som kommer utenfra og med litt andre tradisjoner i ryggen, virker f eks oppdelingen i materialområder litt merkelig. jeg kjenner ogs forstår begrunnelsen, men lurer samtidig på om det tjener faget, gitt at formålet i mine øyne må være å holde faget samlet og ikke skille det konkret utøvende fra de mer teoretiske siden av faget.
Den innledende situasjonsbeskrivelsen er grei. Den er et utvalg ganske objektive fakta. Langt vanskeligere er diskusjonsdelen, knyttet til hvilke konsekvenser det kan / bør få. Her forsøker jeg meg på å begynne med en illustrasjon på situasjonen slik den lenge har sett ut, med mange små aktører som formgir unike gjenstander med sine teknikker og materialer. I andre ende av en slags skala ligger relativt få store produsenter, som ofte lager lignende gjenstander, men som er masseproduserte – altså ikke unike.
Så er spørsmålet om dagens situasjon er i ferd med å nærme seg dette:
Er det slik at bildet nå kan snus litt på hodet? Som en konsekvens av at rimelige datastyrte freser, 3D-printere og andre former for programvarestyring gjør det mulig å produsere både unike og helt like gjenstander med samme teknologi. En teknologi som er i ferd med å bli så rimelig at den finner veien ut i skolene, og inn i de tusen hjem.
Kan vi se for oss at vi i fremtiden vil kunne lage mange flere produkter lokalt? Om ikke hjemme, så ved et makerspace i nærheten. Kan i så tilfelle de få store produsentene i større grad bli henvist til å levere råmateriale? Hva skjer med et design, når modellen deles og remiskses før den blir et fysisk produkt. Dette skjer jo allerede i stor skala, men vil åpenbart øke etter hvert som teknologien bli enda mer allemannseie.
Og her kommer det vanskelige spørsmålet: Hva betyr dette for et fag som kunst og håndverk, som nettopp jobber med å designe (planlegge form) og formgi (gi form i et konkret materiale). Blir prosessen "performativ", dvs at noe formgis gjennom en mye mer dynamisk prosess, der en går ut fra et design, men konkretiserer dette nærmest i dialog med en maskin. Og hvor langt kan en se for seg at denne dialogen kan gå? Jeg er såpass skrullete at jeg fint kan se for meg å diskutere et design med en maskin og at det skapes noe konkret gjennom denne prosessen.
Den andre presentasjonen er heldigvis enklere å forholde seg til. Her handler det om en praksisfortelling, knyttet til det jeg har valgt å kalle kartfortellinger. Dette er basert på et opplegg jeg gjennomførte i høst i Aesthetic Outdoor Education. Det ble vellykket, mener jeg, ikke minst fordi to gode kolleger (Magni på matematikk og Torbjørn på idrett) tok opp de samme temaene fra sine innfallsvinkler. Skikkelig tverrfaglighet gjorde at jeg tror studentene opplevde det totale opplegget som konsistent.
Studentene fikk jobbe med å utforske terreng, representere dette gjennom å formgi kart, diskutere representasjon i forhold til romforståelse, knytte sammenhenger mellom kart og terreng. I sum tror jeg de fikk med seg mye, som forhåpentligvis blir gode læringsopplegg i barnehagen, For min del var dette også skikkelig moro, noe som sjelden er en ulempe.
Oppdatering:
Diskusjonen etter innlegget ble faktisk svært interessant, og det hele ble langt bedre mottatt en jeg hadde "fryktet". Ikke minst var det spennende å høre at flere ser et klart behov for å inkludere tenkning rundt makerspaces og lignende når en forsøker å se inn i fremtiden for kunst og håndverk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.