Vi jobber med automatoner, så da kan det passe med en liten hilsen til Talos (gresk Τάλως), som i gresk mytologi var en mekanisk, usårbar kjempe av bronse som voktet over Kreta.
Den opprinnelige ideen var at auditolocomotivene skulle bære med seg lydene (auditolocomotiv = objekter som bærer lyd i bevegelse), men dette byr på noen praktiske utfordringer. Kanskje blir det heller til at elevene mikser lydene live, noe som kan bli ala dette:
En variant av 14641 sonetter, som var mitt første "poetiske" forsøk med skoleroboten. Denne gangen er inspirasjonen hentet fra rap battles. Her gjør robotens mangel på intonasjon at roboten selvfølgelig kommer til kort. Dermed får den prøve seg på en litt mer tilbakelent sjanger.
Mye rart skjer når en forholder seg til ekte syntetisk tale. Jeg oppdaterte robotens operativsystem, og oppdaget da at den hadde fått nye stemme. Videoen nedenfor er et eksempel med den gamle talesyntesen. Nå høres den mer ut som et barn. Det kler i og for seg figuren, men kanskje ikke teksten.
Roboten har i dette prosjektet to roller der den leser ut av to korresponderende lister. Hver liste har 36 tekstlinjer og vi har lagt inn en funksjon for at alle linjene må være gjennomlest før roboten begynner å velge fritt på nytt. For å oppnå dette må vi skrive referanser til de tekstlinjene som er valgt til nye lister, slik at vi kan sjekke hvilke linjer som er lest opp. Når alle linjene er lest opp sletter vi disse sjekklistene.
En liten stresstest gjennom natten endte med 4570 oppleste tekstlinjer. Den hadde det nok litt ensomt roboten, alene som den var på kontoret, men den holdt like standhaftig på med sitt dagen etter.
Neste forsøk får bli å kjøre den tekst-til-tale-genererte stemmen gjennom en vocoder, slik at denne matcher melodien som ligger i bunn.
Les flere detaljer om hvordan dette prosjektet er løst på skolerobot.no.
Det nærmer seg raskt fem år siden jeg for alvor begynte å se på hvordan 4K-video kan være utgangspunkt for video med lavere oppløsning, og de mulighetene dette gir for en enklere produksjon av video. Utgangspunktet den gangen var et konsumentkamera, Panasonic FZ-1000, som fremdeles er en trofast følgesvenn.
Omtrent på samme tid begynte jeg å interessere meg for sfæriske medier, på et tidspunkt hvor prosessen innebar stitching av bilder og video. Jeg la det til side – for mye etterarbeid i forhold til det resultatet jeg oppnådde. Jeg er ute etter løsninger som gjør det enklere å produsere, ikke teknologi som gjør ting mer komplisert.
Men, etter hvert ble kameraløsningene mer brukervennlige og jeg fikk sjekket ut sfærisk video, og dermed hvordan denne også kunne brukes som opptaksformat for noe som skal vises som ordinær video. Det første forsøke jeg gjorde var med enkelt programvare, som iMovie, og "Ken Burns"-effekter, noe som gjorde at jeg ikke kunne bruke hele sfæren som kilde.
Så går teknologien videre og noen kameraer senere ender jeg opp med Instra360 One X, et kamera som umiddelbart innfridde. Det finnes noen tilsvarende løsninger fra f eks GoPro, men jeg holder en knapp på Insta. Dermed blir det enkelt å lage videoer som dette, én versjon av mange mulige uttak fra et sfærisk opptak:
I 2015 hadde jeg ikke noen ide om at det jeg snakket om etter hvert fikk et navn – overcapture – noe NRKbeta har laget en fin artikkel om: "Kort fortalt er hemmeligheten bak “Over capture” at man filmer i 360-grader, altså i alle retninger fra kamera, for deretter å gjøre et utsnitt av dette som passer de skjermene vi omgir oss med."
