Musikk for coronatiden

Nils Frahm var i Bergen, under Festspillene i fjor. I år blir det ikke en gang festspill. Da får det være en trøst å lytte til Empty, utgitt i forbindelse med Piano Day 2020.

Det er pianoet som er i hovedfokus, men opptakene er gjort med mikrofoner plassert nærmest mulig, hvis ikke inne i pianoet. Minner slik sett om et tidligere album: Felt. En betydelig del av lydopplevelsen er dermed små lyder, som pust, knirking, smell or resonanser – alle de små (bakgrunns)lydene som mange ellers forsøker å unngå, men etter min mening gir en ekstra dimensjon. Live, uten å være live, og en blanding som tangerer konkret musikk.



Many many other notes of the piano have been struck since these days, and before we all forget about this, I thought it would be a good moment to share these lullabies with you. I hope they help you stay all strong and calm in these days of solitude – despite the hardship, we can discover introspection and reflection unexpectedly. Who knows what it is good for.

Auditopenta

Hva er et «Auditiopenta»? Det lurer du forhåpentligvis såpass mye på at du leser litt til. En form for ideutvikling dette, der jeg har kommet et par hakk videre siden slutten av fjoråret.

Oppsettet skissert nedenfor er inspirert av iko.sonible.com. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Alle høyttalere skaper i og for seg resonanser i et rom, men med mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for rom med ulike egenskaper. Auditiopentaet blir dermed en sentral lydkilde, omgitt av et lydfelt. I stedet for å oppleve den avspilte lyden fra en ideell lytteposisjon, f eks slik som ved stereofonisk lyd, inviterer auditiopentaet snarere til at lytteren beveger seg og utforsker ulike lytteposisjoner.

Lydbildet kan også tilpasses ytterligere ved hjelp av reflektorer og ulike akustisk dempende materialer.

Selve høyttalerriggen – «Auditiopentaet» – kan sende ut lyd i mange retninger, da hver søyle i pentagrammet inneholder fire høyttalere. Tanken er at alle de totalt 20 høyttalerne kan kontrolleres individuelt og formidle fragmenter fra ulike lydkilder (lydspor i avspillingsprogrammet) som til sammen danner et hele.

Slik kan en “forme” et komplekst, romlig lydbilde, enten som en ferdig komposisjon eller fremført live – kun som avspilling, eller med musikere som en del av fremføringen. Lyden skapes i nært samspill med de akustiske forholdene i rommet der auditopentaet plasseres, og dette fremstår som en form for elektroakustisk instrument.

Inspirasjonskilden, IKO, har 20 fulltoneelementer, drevet av en forsterker med like mange utganger. Dette er et skikkelig high-end-oppsett med ditto pris. Det tjener som et forbilde, men vårt oppsett er et forsøk med mye enklere komponenter. Vi baserer oss på sett med aktive høyttalere, dvs at de inneholder en liten forsterker (Klasse D) som får signaler fra et lydkort med 10 stereoutganger.

Der IKO bruker en spesialprogramvare vil vi utforske hvordan vi kan skape lydbildene ved hjelp av standard programvare, fortrinnsvis Ableton Live da dette programmet byr på en rekke muligheter.

Filtertest

Ikke for annet enn at jeg synes de ble pene.

Maskinlæring

Claude Shannons "The Ultimate Machine"

Claude Shannon skrev i 1937 “A symbolic analysis of relay and switching circuits”, en masteravhandling som det skal mye til å overgå. Shannon så på anvendelse av boolsk algebra, kom opp med ordet bit – kort for “binary digit” – og en banebrytende innsikt: at elektriske kretser kan brukes til å lagre de binære verdiene/bits. Dette gjør Shannon til den som etablerte fagfelt som informasjonsteori og digital kretsteori. Kombinert med Alan Turings design for en universell maskin ga Shannons innsikter det konseptuelle grunnlaget for digitale datamaskiner.

Men, det var egentlig denne videoen jeg ville poste – en tidlig form for maskinlæring:

Experiments in Art and Technology

Et lite "sidekick" her jeg sitter og skriver, blant annet om performativ materialitet. Via Gene Youngbloods "Expanded Cinema" brakte det meg til Robert Whitman og "Experiments in Art and Technology" (E.A.T.). Masse spennende her som dessverre ikke kommer med, og det forteller meg hvorfor jeg liker å skrive for skjerm fremfor papir – i en bok er det så mye som ikke kommer med.

Whitmans prosjekt “Two Holes of Water - 3”. Dette var del av “9 Evenings: Theater and Engineering festival” , og ble realisert i form av en enorm sammenstilling av objekter og usynkroniserte lyder og bilder fra en rekke kilder.

Verket er et glimrende eksempel på planlagt tilfeldighet, ivaretatt av teknikken, i samspill med mennesker. En rekke personer og biler ble brukt, og skaper en dynamikk ut over det planlagte.

Se "E.A.T.: Experiments in Art & Technology,1960-2001" (en video som varmt anbefales):

Urbi et orbi

Urbi et orbi (latin: for byen og for verden). Paven gir Roma og verden sin velsignelse, foran en tom Petersplass:

Tango og AI

Den litt rare overskriften viser til at jeg under UH-nett Vest sitt årlige seminar, som i disse tider er avlyst, skulle ha holdt et innlegg med tittelen Automatoner – elevers første møte med “AI”.

Meningen var å gi presentere noen tanker knyttet til kunstfagenes betydning når kunstig intelligens skal designes, og ideen var å innlede med to automatoner som danser en form for tango. Jeg hadde laget en litt alternativ tangomusikk og bygget automatonene, men de kom altså ikke lenger enn til hylla på kontoret.

Dette var jo synd, for jeg tror det hadde blitt et interessant innlegg og ikke minst et forsøk på en slags performance. Meningen var nemlig å "danse" med robotene, i alle fall i den forstand at jeg skulle guide dem i en slags "kostetango", dersom de ikke fant veien autonomt. Med det også et par innledende poeng: de fleste maskiner trenger ulike former for assistanse fra mennesker, samtidig som det fint lar seg gjøre å ha en meningsfull interaksjon med maskiner.

Dette kan dessuten tjene som et eksempel på et faglig møte mellom kunst og håndverk, drama og kroppsøving, musikk og legg gjerne til matematikk. Regner vi koding som språk har vi snart et prosjekt som favner alle fagene i skolen, siden tanker om automatoner absolutt kan tas opp i KRLE :)

I en helt annen sammenheng holder jeg på med å legge ut en veiledning for å vise hvordan en kan bruke Google Slides for å tegne vektorgrafikk, og ikke minst hvordan det kan benyttes som et enkelt animasjonsverktøy. Det går raskt å jobbe med dette, og selv om det selvsagt ikke er et dedikert animasjonsverktøy synes jeg funksjoner og fleksibilitet er tilfredstillende. Kanskje noe som kan utvikles til en kjekk oppgave for elever som i disse tider sitter hjemme i disse tider.

Jeg fikk dermed lyst/behov for å stressteste Google Slides, og jo da: en animasjon med et par hundre frames durer fint av gårde i nettleseren. Dermed et skjermopptak kombinert med lydfilen og med det danser to merkelige skapninger inn i aprilnatten. Ikke automatoner denne gangen, men det får vi nok til senere: