En hverdagsfortelling om den andre maskinalderen

Jeg leser for tiden The Second Machine Age av Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee. Boken er på sett og vis en oppdatering av Race Against The Machine. Bøkene er lette i formen, men inneholder interessante og tankevekkende poenger knyttet til konsekvensene av eksponentiell vekst av datakraft. Når datakraft blir nærmest gratis vil det kunne endre mange bransjer i stort tempo. Forfatternes poeng er at vi er inne i en tid, ca 50 år etter at Moores lov begynte å virke (vi er halvveis på sjakkbrettet), der ting virkelig begynner å skyte fart.

I The Second Machine Age bruker forfatterne også en del plass på produktivitetsparadokset knyttet til at en ikke kan måle effekten av digitaliseringen av samfunnet. Poenget er at det finnes massive effekter, men at de tradisjonelle måtene å tenke omkring og måle produktivitet ikke fanger opp arbeid, tjenester og produkter som ikke synliggjøres gjennom ulike former for betaling.

Men så var det hverdagseksemplet som tar det store helt ned til det små:

I bobilen har noen av dørene begynt å skrangle, inntil et punkt hvor låsen glapp og to av dørene ikke lenger lot seg lukke. Problemet er en liten plastdel som skal låse slåen til dørene. Bildet taler sitt tydelige språk om hva som har gått galt.

Delen kunne kanskje vært limt, eller kanskje går det an å kjøpe en ny. Når jeg kikket på den slo det meg imidlertid at konstruksjonen vår unødvendig svak og at den burde vært designet annerledes. Den er muligens designet slik for å kunne brukes til litt forskjellige typer dører – færre deler er penger spart.

Jeg ønsket meg dermed en del med et litt tykkere stykke som kan låse slåen til døren, og ikke minst en forsterkning som kan redusere sjansene for brudd der den originale delen er svakest. Det hele må selvsagt passe til de øvrige elementene i døren.

Som tenkt så gjort. Jeg gjør som en foretaksom elev i grunnskolen kunne gjort og koder det hele i Tinkercad. Ikke spesielt elegant som kode, men funksjonelt og jeg ender opp med en del jeg kan 3D-printe:

Den nye delen gjør jobben svært bra og er åpenbart mer solid enn originalen. En kan nok innvende at den nye, printede delen er grovere enn den originale, som er støpt. Så er den da også printet på en av de rimeligste 3D-printerene som er å få. Det spiller dessuten liten rolle. Delen er uansett skjult inne i skapene.

Produsert med et gratis verktøy, printet med rimelige materialer har dette kostet meg et par timers arbeid. Nestemann kan kanskje bruke eller modifisere mitt design, siden dette er gratis nedlastbart.

Poenget er, for å vende tilbake til Brynjolfsson og McAfees tekst, at denne delen har løst et problem for min del. Det har skjedd ved at en ny og bedre løsning er produsert, men denne produksjonen har skjedd uten en fabrikk, distribusjon og salgsledd. Et lite eksempel på produksjon som bidrar, men ikke slik vi kan måle et bidrag i økonomisk forstand. Skaler dette opp på mange områder i samfunnet og vi har en liten forsmak på noen aspekter ved den andre maskinalderen...

Dersom du har lest denne posten til ende har vi begge brukt av vår tid på dette. Brynjolfsson og McAfee viser til at det brukes 200 millioner timer på Facebook hver dag. Flere "arbeidstimer" enn det tok å bygge Panamakanalen, ifølge forfatterne.