Botanisk trykk / Ecoprint

Et lite sommerforsøk på hytta. Litt begrenset med "kjemi", men det er jo også poenget med denne teknikken. Blad og blomster ble dynket i eddik, før plantene ble plassert på arkene, som ble brettet og presset mellom noen keramiske fliser, surret sammen med tau. Det hele småkoker deretter i 90 minutter.

Her kommer det ganske tydelig frem at det er bladenes bakside som avgir mest farge. Greit å tenke på dersom en forsøker å lage en komposisjon.

Gitt at dette er første forsøk, uten annen kjemi enn eddik, er jeg godt fornøyd. Botanisk trykk, eller ecoprint bærer navnet med rette. Her snakker vi naturlige prosesser, som bør være rimelig enkle å gjennomføre på folk i alle aldre.

Jeg liker innfallsmetoden og de overraskelsene som oppstår, men her er det åpenbart mulig å være systematisk i forhold til hvilke farger som kommer fra de ulike plantene. Merker meg i alle fall at både rødkløver og bjørk ser ut til å gi gultoner. Ellers synes de fleste plantebladene å gi nyanser i brunt-lilla.

Jeg har fint lite greie på de kjemiske prosessene, men det grønne klorofyllet omdannes åpenbart – eventuelt forsvinner det bare. Vannløselige tanniner (garvestoffer) spiller nok også en rolle.

Oppdatering: jeg har lest med til at klorofyll inneholder et magnesium-ion. Ved lav pH (jmf edikk) vil ikke magnesium-ionet lengre binde, og resultat er at plantene mister sin grønnfarge.

 
Bjørk er det eneste treet her på fjellet (bortsett fra einer). Blir spennende å forsøke dette hjemme, med tilgang til langt flere ulike trær.

Litt vårløk gikk med i miksen – her er det nok rom for å få sterkere farger med rødløk. Videre: preparere papiret med alun og manipulere fargene med ulike fiksativer – jernsulfat skal f eks forsterke fargene (se nedenfor).

Fargene ble i og for seg fine, og med skikkelig punch i det de blir forsterket digitalt.

Oppdatert 12. august 2023:

Litt koking på uteplassen, med mat og drikke underveis. Forrige gang ble kokingen foretatt på en komfyr med induksjon – dvs ingen problemer med varmen. Denne gangen ble forsøket gjort på en liten, portabel kokeplate med en drøy kilowatt effekt.

Selv med kokende vann fra komfyren som utgangspunkt oppnådde ikke dette oppsettet høy nok temperatur. Det kunne muligens gjort jobben dersom koketiden hadde vært lengre, men med 90 minutter var det innledende resultatet på den mer skuffende siden.

Dette førte ikke til særlig begeistring, og vi så først på dette forsøket som mislykket. Jeg antar temperatur er hovedproblemet.

Men, siden sist har jeg lagt en mengde rustne spikre i eddikvann. Resultatet ble en ganske potent gugge med jernsulfat jernacetat (jeg er ikke god i kjemi, og har tidligere misforstått dette – mer om bruk av jernacetat til garving). Dette trodde jeg ville forsterke fargene, men det viste seg at de i stedet ble betraktelig mørkere. Dermed kom vi frem til et resultat som ble mer spennende.

Først et eksempel med et helt ark, deretter en detalj i original og forsterket versjon:

Dette fungerer, men den kjemiske reaksjonen var sterkere enn jeg hadde forutsett. Vi endte opp med sorte fingre, og fargen tok lang tid å få vekk.

Så et par andre eksempler. Et ganske annet uttrykk enn det jeg oppnådde for noen uker siden.

Oppdaget at papiret som hadde vært gjennom jernacetat reagerte kraftig med lokket på gryten (av aluminium), noe som i seg selv dannet en effekt.

Så vidt jeg kan bringe på det rene er ikke disse forbindelsene særlig giftige (NB, gjelder jernacetat), men [Se ovenfor –jernsulfat/jernvitriol er ikke noe en vil ha i seg (Sikkerhetsdatablad Jernvitriol/Jernsulfat heptahydrat) ]. Dette i tillegg til at fargen kan skjemme klær mm. Jernacetat kan også brukes til forbehandling (beising).

Ser at noen velger å markere de fine linjene i bladene, med kull eller tusj. Her kan jerngallusblekk være et spennende prosjekt: Lær å lage blekk slik de gjorde det på 1700-tallet!

Neste skritt – noe ala dette:

Som sagt, så gjort. Her er det riktig nok laserprinteren som har stått for påtrykket: