Test med obvara – baltisk raku

Jeg er ingen keramiker, men liker å utforske ulike materialmøter. For en tid tilbake gjorde kollega Gro Eide og jeg noen forsøk med fliser. Vi brukte blant annet noen 3D-printede pressformer, laget med utgangspunkt i en KI-generert illustrasjon av en strofe i Håvamål.

En blanding av digitalt og analogt altså, og med det en anledning til å linke til posten om "Digitalt håndlaget".

Tiden går, og flisene har blitt liggende råbrent i et par år. Når jeg nå finner de frem igjen er det fordi Gro og jeg skal brenne keramikk sammen med studenter. På samme måte som i fjor vil vi brenne i groper og tønner, der vi bruker ved, men i tillegg vil vi forsøke oss på raku-teknikker, der vi fyrer med gass.

I forkant tester jeg ut obvara, også kjent som baltisk raku, er en keramikkteknikk med røtter i Øst-Europa og Baltikum. I fjor sommer kjøpte jeg et vegghengt fat, laget med denne teknikken, fascinert av det spesielle utseendet. I år avsluttes sommeren med å teste teknikken selv.

Obvara er kjent tilbake til 1100-tallet. Metoden ligner på raku og innebærer å varme opp råbrent keramikk til omtrent 900 °C, før det raskt dyppes i en fermentert blanding av mel, vann, gjær og sukker, og deretter i kaldt vann for å stoppe reaksjonen. 

Mine tester tyder på at dette fungerer på lavere temperaturer, ned mot 700 °C (jf flisen oppe til høyre), og jeg ser at flere anbefaler å legge seg noe lavere enn 900 (jf flisen nede til høyre, som riktig nok fikk "steke" en stund før den havnet i vann). Høy temperatur kan muligens henge sammen med at teknikken antas å ha blitt brukt for å forlenge holdbarheten på matvarer. Ved høy temperatur brenner mer av melblandingen inn i keramikken, og jeg antar det kan gi en tettere overflate.

Dersom en kun dypper den varme keramikken raskt blir resultatet er unike, mønstrede overflater med fargetoner som spenner fra kremhvitt til svart, der den ferdige overflaten varierer mellom matt og blank, avhengig av variabler som temperatur og tid under behandlingen.

Merittert underviser

Høgskulen på Vestlandet har en ordning med merittering av undervisere. Dette er en ordning "løfte fram gode undervisarar som jobbar systematisk, vitskapeleg og i samarbeid med kollegaar om å utvikle kvaliteten i utdanningane". Jeg har litt problemer med å peke på meg selv og si "god", men jeg scorer nok på systematikk, samarbeid og utvikling. I alle fall, gitt kriteriene, slik kan det bli søknad av, som sammen med 12 andre kolleger har jeg fått status som merittert underviser i 2025.

Komitéens vurdering:

Han har utforma ein søknad som dokumenterer kompetansenivået hans og det faglege uttrykket hans sett ut i praksis. Netsida han har utvikla i samband med dette er innbydande, kommunikserande, interessant og lærerik.

Studentane er ein drivkraft for Hoem sitt arbeid knytt til utvikling av utforskande udervisning og skapande arbeid på campus og i praksisfeltet. Hoem viser til imponerande og særleg brei produksjon av læremiddel og læringsstøttande ressursar, som er fritt tilgjengelege. Dette er ein viktig del av utvikling av fagfellesskap. Hoem har bidratt i fleire emne- og studieprogramutviklingsprosessar, og han har tatt i bruk innovative undervisningsformer.

Puffet til å søke fikk jeg da jeg skrev den pedagogiske mappen ved opprykk til professor, og innså at det jeg da skrev om oppfylte mange av kriteriene til meritterte underveisere. Nettstedet som dokumenterer søknaden har en annen og friere form - jeg håper det kan være "interessant og lærerikt".

"Periferiens kraft" – ideskisse

Jeg jobber med en videoinstallasjon med tre versjoner av en utsikt, til tre årstider, mot Tvergastein. Tvergastein er en hytte, bygget av filosofen Arne Næss, og det stedet han utviklet sentrale deler av sin økosofi. Tittelen “Perifeirens kraft” henspeiler både på Næss sitt syn på, og alternativ til det moderne konsumsamfunnet, og til det konkrete verket, som ser mot Tvergastein fra dets periferi.

Etter mange turer til Tvergastein, til ulike årstider, har jeg etter hvert sluttet å gå direkte til selve hytten. I stedet setter jeg meg ned på en liten topp, like over Tvergasteintjernet. Denne toppen ligger noen hundre meter vest for hytten, langs Hallingskarvet. Herfra er det utsikt til hytten, til tjernet. En kan noen ganger se og høre toget i det fjerne – sivilisasjonen mange kilometer unna. Ellers er jeg oftest alene her.

Jeg ser for meg en utforming ala dette, med tre små skjermer plassert mellom fire deler av et tablå, som viser Hallingskarvet – fotografert som et panoramabilde fra den nevnte toppen ved tjernet. Et headset lar betrakteren lytte til et lydbilde basert på naturlyder fra området:

Økosofien tilhører den dypøkologiske bevegelsen innen miljøfilosofi, men Arne Næss påpeker at den uttrykker et perspektiv som er spesifikt for hans egen personlige kontekst. Næss kaller derfor noen ganger perspektivet for «økosofi T», oppkalt etter hytten og stedet Tvergastein. Den vide utsikten fra denne hytten, like under Hallingskarvet, plasserer betrakteren over alle andre miljømessig, sosialt og intellektuelt. Tvergastein tjente slik sett Næss som en materiell representasjon og manifestasjon av et rikt liv med enkle midler. 

Eksempel på søknad – opprykk til professor

For mer enn ti år siden postet Jill Walker Rettberg sin søknad om opprykk til professor. Jeg synes det var forbilledlig, med et håp om at jeg en gang kunne gjøre det samme. Jill skrev den gangen at det ikke er lett å vite hvordan en bør utforme en slik søknad, enten det er snakk om en utlyst stilling eller søknad om opprykk. Det gjelder trolig fremdeles.

Lovregulering av deepfakes

Den danske regjeringen planlegger å stramme inn lovene for å beskytte enkeltpersoners digitale identiteter mot kunstige imitasjoner. Utgangspunktet er at alle har rett til sin kropp, stemme og ansiktstrekk, noe som per i dag ikke er tilstrekkelig beskyttet av eksisterende lover om kunstig intelligens.

Det samme gjelder i Norge. For et drøyt år siden så Stortingets utredningsseksjon på spørsmålet og leverte et notat om Lovregulering av deepfakes. Det er lenge siden i denne sammenhengen – i dag er deepfakes i form av video der grensene flyttes, sist aktualisert ved "Spicy"-modusen i Grok.

Åndsverksloven §104 gir privatpersoner en såkalt «rett til eget bilde». På side 11 i notatet om Lovregulering av deepfakes kan vi lese: 

Samlet sett fremstår det for oss som noe usikkert om åndsverkloven får anvendelse på deepfakemateriale der dette er bilder konstruert digitalt basert på informasjon fra andre bilder. Vi har i den forbindelse registrert professor Olav Torvund har uttrykt at straffeloven § 267 a – som setter straff for deling av krenkende bilder – ikke synes å ramme fiktive bilder. Ifølge forarbeidene gjelder denne bestemmelsen for fotografiske bilder, slik som åndsverkloven § 104. Samtidig ser Justis- og beredskapsdepartementet ut til å legge til grunn det motsatte standpunkt.
/../
Forutsatt at åndsverkloven kommer til anvendelse, ligger det en begrensning i vernet ved at dette etter loven kun gjelder med hensyn til offentlig gjengivelse eller visning. /../ Bestemmelsen hindrer dermed ikke produksjon og besittelse av fotografier, og heller ikke deling av fotografier innenfor privat sfære. Denne begrensningen ligner på privat-unntaket i GDPR. Deling av slikt materiale kan naturligvis oppleves belastende også der delingen skjer innenfor den private sfære. I slike tilfeller vil imidlertid straffeloven § 267 a fortsatt kunne komme til anvendelse, forutsatt at vilkårene der er oppfylt.

Artikkelen Etterligning av stemmer ved bruk av KI - er det lov? viser til en tidligere lagmanssrettsdom der det ble lagt til grunn at det «utgangspunktet er […] tillatt å bruke etterligninger av en person i reklameøyemed», og at det bare er «de urimelige etterligninger som er ulovlige.». Dommen handler riktignok ikke om KI, men imitasjon som sådan.

KI i estetisk idearbeid

Notater og tanker fra et seminar om “KI i estetisk idearbeid” ved UiA, 11. og 12. juni 2025, med deltakere fra UiA, OsloMet og HVL. Jeg har gitt notatet en ganske fri form, der utgangspunktet er tema vi jobbet med i seminaret, men der jeg har føyd til en rekke momenter og forsøk for egen regning.

Vårt utgangspunkt er undervisning og bruk av KI i kunst og håndverk. Kunstfaglige tilnærminger til KI skiller seg fra nytteorienterte bruksmåter, ved å stille større spørsmål om menneskelighet, etikk, kreativitet og samfunnets fremtid. Kunstfaglige perspektiver kan ideelt sett utfordre og problematisere teknologiens rolle, skape friksjon og belyse de langsiktige, kulturelle og filosofiske konsekvensene av KI.

• Les også Tanker om KI i utdanning

Tanker om KI i utdanning

Dette ble en alt for lang tekst for bloggen, og mine tanker om KI i utdanning må leses her. Bakgrunnen er et høringsmøte i regi av utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning. Utvalget skal vurdere hvordan høyere utdanning påvirkes av utviklingen av kunstig intelligente teknologier. Det skal blant annet gi råd om hvordan læringsaktiviteter, eksamen, vurdering og læringsmål i høyere utdanningstilbud bør tilpasses. Viktige ting!

Teksten er basert på mine notater fra innspillsmøtet ved HVL i juni 2025, og bygget opp rundt spørsmål som ble fremmet til høringsmøtet. Gjennom sommeren er denne teksten blitt en god blanding av egne tanker om temaet, løselig basert på forhold som ble tatt opp i møtet. 

Mye spennende, og mye en kan bekymre seg over. Endringer kommer, og jeg skulle ønske jeg hadde flere ansatser til mer konkrete svar ...

• Les også KI i estetisk idearbeid