Utstillingsåpning H2O

Under symposiet tilHUG vises to utstillinger. I går åpent Ask & Embla, en gruppeutstillling ved Moster Amfi. I dag åpner H2O, der jeg deltar med verket jeg har kalt Periferiens kraft. 

H2O spiller på «Verdens vanndag» – FNs World Water Day – som i 2025 fokuserer på «Bevaring av isbreer». Over hele verden smelter isbreene raskere enn noen gang, noe som gjør vannets kretsløp mer uforutsigbart. Isbreer er avgjørende for livet på jorden – deres smeltevann er essensielt for drikkevann, jordbruk, industri, ren energiproduksjon og sunne økosystemer. Men den raske smeltingen skaper stor usikkerhet i vannstrømmer og gir dype konsekvenser for mennesker og natur.

Med Periferiens kraft viser jeg en installasjon, bygget rundt tre videoer, såkalte "longtakes" – lange sammenhengende klipp, gjerne med fast utsnitt og kameraposisjon. Jeg har syslet med denne sjangeren i mange år, men dette er første gang flere klipp sammenstilles i en installasjon. Her 30 minutter lange videolooper plassert mellom fire bilder, som samlet danner et panorama over Hallingskarvet, sett fra samme sted som vidoene er tatt opp – sen vinter/vår, sommer og høst. Stedet ligger noen hunder meter vest for hytten, på den andre siden av bekken som renner ut av Tvergasteintjernet. Lydene som preger stedet er vind, vann, fugler og sauer.

Videoinstallasjonen Periferiens kraft viser tre versjoner av en utsikt, til tre årstider, mot Tvergastein. Tvergastein, en hytte bygget for filosofen Arne Næss, var det stedet han utviklet sentrale deler av sin økosofi. Tittelen “Periferiens kraft” viser dermed både til Næss sitt syn på, og alternativ til det moderne konsumsamfunnet, og til verket som viser flere representasjoner av et utsyn til Tvergastein. Hallingskarvet er også Hardangerviddas periferi, der det avslutter nordeuropas største høyfjellsslette mot nord.

Tittelen henspeiler videre på Peder Ankers The Power of the Periphery, der Anker skriver rollen til norske akademikere og miljøaktivister på slutten av det tjuende århundre. Arne Næss, om med han Tvergastein, var svært sentral i denne bevegelsen. Anker peker på at Norges "makt", i miljøsammenheng, var knyttet til i det uberørte, ideelle naturlige miljøet i periferien. Anker skriver om hvordan økologiske bekymringer ble importert via Rachel Carsons «The Silent Spring» i 1962, og deretter eksportert fra Norge tilbake til verden på Earth Summit i Rio de Janeiro i 1992. 

Etter mange turer til Tvergastein, til ulike årstider, har jeg etter hvert sluttet å gå direkte til selve hytten. I stedet setter jeg meg ned på en liten topp, like over Tvergasteintjernet. Denne toppen ligger noen hundre meter vest for hytten, langs Hallingskarvet. Herfra er det utsikt til hytten, til tjernet. Utsikt, som noen ganger kan gi innsikt, der Tvergastein blir sett fra sin periferi.

Lydsiden fungerte nok bare sånn passe i et lokale med mye folk og mye gjenklang. Små, subtile lyder fra fjellet blir borte. Håpet er at det kommer publikum hit som kan være alene, og bruke litt tid på å se og lytte. Med installasjonen forsøker jeg å formidle langsom tid, gjennom gjentagende lyder og videoer med svært små, langsomme endringer.

Under utstillingsåpningen og i forbindelse med innlegget i etterkant, snakket vi litt om alle paradoksene knyttet til forholdet mellom mennesker og miljø. Et lite paradoks er at hytten Tvergastein i det hele tatt ligger her, langt inne i fjellet og det som kunne vært tilnærmet uberørt natur. At Næss skrev sine tekster som økosofi her, kan oppleves som ganske ironisk. I foredraget etterpå kom en inn på paradoksene knyttet til norsk oljeutvinning og isbreene som smelter. Her lærte jeg at temperaturøkning ikke er den fremste driveren – forurensning fra partikler er et større problem, partikler som kommer fra ufullstendig forbrenning av skitne hydrokarboner. Forby cruiseskiptrafikk i norske fjorder er for meg et sted å begynne. Deretter bør flytrafikk og varetransport til sjøs få CO₂-avgifter. Transport er nok dessverre for billig.

Så kom også spørsmålet om norsk oljeutvinning. Kai Grieg, fra FN-sambandet, svarte ikke veldig direkte på dette – som nok var klokt, gitt kompleksiteten. Vi trenger de små seirene. Norge er Europas største leverandør av naturgass, og dekker om lag 25-30 % av EUs gassbehov. Gassen kommer i stor grad opp av grunnen sammen med olje. Mye går direkte til oppvarming, men etter at Tyskland la ned sine atomkraftverk er også gass viktig for å produsere elektrisitet. Her kommer noen store paradokser. Gass er renere enn kullkraftverk, men også gass fører til CO₂- og metanutslipp. Dette sammenlignet med atomkraft, som er tilnærmet utslippsfri når det kommer til slike utslipp. Tyskland har økt bruken av kull for å kompensere for både atomkraftnedleggelse og redusert gassimport fra Russland. Kull er trolig det verste vi kan holde på med for isbreenes del.

Et ganske annet "paradoks": i tid handler mitt arbeid med installasjonen om turer, video- og lydopptak, design og tilpasninger – alt har tatt mye tid. Det som har tatt lite tid er fotografiet, som utgjør det meste av verket. De fire rammene er fra et sammenhengende panorama, tatt med en enkel mobiltelefon. Kvaliteten er dermed ikke all verden, og dette ville neppe fungert dersom det var printet på papir i farger. Dermed gråtoner, oppskalert, tilført noe kornstøy, litt kontrast og printet på aluminium. Skinnet av metallet, gjennom de lyse delene av motivet, gir et lysspill som kan gi et minne om solen som skinner gjennom skyene og på Hallingskarvet. Her får jeg imidlertid det meste "gratis" – bildene er printet via en helt standard fotobutikk, og printkvaliteten er etter mitt syn fremragende. 

Forhold rundt utskriftskvalitet og prosessene rundt digitale bilder er interessant på et generelt nivå, der digital teknologi gir allmen tilgang til muligheter som tidligere nærmest var forbeholdt profesjonelle, til høy kostnad. Jeg ser det samme ved print av bøker. Tidligere, dvs ved offsettrykk i farger,  var det nødvendig å gjennom en prosess med fargeseparering til fire farger (typisk cyan, magenta, gul og sort – CMYK) der hver farge må ha sin egen trykkplate. Dette er en teknikk som er perfeksjonert og gir svært gode resultater. Men moderne printere har ofte systemer med flere farger, som cyan, lys cyan, magenta, lys magenta, gul, sort og grå. Dette gir et mye større fargerom, og dermed bedre fargegjengivelse. Prosessen blir dessuten digital, helt frem til styringen av printeren, noe som gjør enda mer automatiserte prosesser mulig. Da jeg trykket Digitale medier og materialitet, med hundrevis av fargebilder, kunne jeg overlate en PDF-fil til printbutikken, som etter en rask gjennomgang kan sende filen til utskrift. Alle bilde i boken ble etter mitt syn gjengitt med høy kvalitet. Det er denne utviklingen jeg sitter på skuldrene til, når dette bildet blir satt sammen av mobiltelefonen, enkelt behandlet digitalt og sendt til utskrift på børstet aluminium.

Sammensetning av panoramabilder er forresten en egen historie. Da jeg begynte med dette, like før tusenårsskiftet, tok det flere timer å rendre et bilde som dette. I dag er det skapt i løpet av noen få sekunder, uten behov for stativ, ei heller spesiell program- og maskinvare. Det hele er fanget med mobiltelefonen i løpet av noen sekunder. En kan si mye om betydningen av langsomme prosesser, men jeg er glad for akkurat denne utviklingen.

Flere bilder fra utstillingen:

Nedmontering 13. november. Den ene videoloopen har gått ned på et tidspunkt, men to maskiner var fremdeles oppe etter 4 uker:

Nok et lite etterspill. Videoinstallasjonen er en form for polyptyk bestående av fire bilder, som hver måler 60x60 cm, og tre skjermer. Polyptyket fungerer uten skjermene, men som bilde krever det en stor veggflate og avstand til bildene – og slik kommer i alle fall ikke de fire bildene opp hjemme hos oss. Jeg har derfor laget en miniversjon, der fire bilder (hver 20x20 cm) er plassert inn i felles ramme. Jeg synes det tar vare på essensen i det visuelle uttrykket, som jeg liker godt, men nå i et mye mer håndterlig format. Den totale bredden er nå rundt 90 cm: