Lærere og elever ville fått mer kvalitetsinnhold per krone hvis faglige, redaksjonelle og teknologiske miljøer fritt kunne konkurrere om NDLA-millionene. Og selvsagt er norske lærere i stand til å velge læremidlene som passer elevene, blant annet ved å utveksle kunnskap og erfaringer på fora som «delogbruk.no». Det er uforståelig at Kunnskapsdepartementet og fylkeskommunene ikke tiltror lærerne dette ansvaret.Dette ser jo tilforlatelig ut, men stemmer premissene for det Gilje skriver? For å ta det siste først: før NDLA kom på banen for et par år siden, kunne lærere den gangen velge fritt mellom tilgjengelige lærebøker? Kanskje i teorien, men i praksis har vel de fleste opplevd at slike beslutninger har blitt tatt lenger oppe i systemet. En skole og et kollegium kunne i beste fall velge (de ble nok holdt i ørene av rektor m fl), men kun unntaksvis den enkelte lærer. Det kommer dessuten an på perspektivet: dagen før NDLA fikk penger av Djupedal, tok partiet Venstre til orde for "fritt valg av lærebøker i videregående skole." Poenget deres er godt, elever lærer forskjellig og kan derfor ha behov for ulike læremidler. Bøker er lite egnet for å sette sammen en tilpasset pensum, noe som blir langt enklere med digitale læremidler. Til syvende og sist minner argumentene om tidligere tiders valgfrihet mest om en "alt var bedre under krigen"-tankegang.
Det som imidlertid er atskillig pussigere er Giljes, og mange med henne, tro på at konkurranse skal gi kvalitet når det gjelder læremidler. Hvorfor konkurranse automatisk er bra for læremidler, mens vi ikke skal ha konkurranse f eks i form av lærerlønninger, eller fri pris på bøker etc, har jeg problemer med å forstå. Når det er sagt, jeg har personlig mindre tro på konkurranse som virkemiddel for å fremme kvalitet. Konkurranse ender gjerne med at aktørene konsentrerer seg om de områdene der det er størst profitt å hente, samt at produktene i markedet blir ganske like. Læremiddelmarkedet er i og for seg et skoleeksempel (i dobbelt forstand) på begge disse forholdene.
Geir Mork i Gyldendal blir forresten sitert i Dagens Næringsliv i dag (finner det bare på papir). Mork blir intervjuet på bakgrunn av Gyldendals millionoverskudd, samt om at forleggerforeningen nå vil klage NDLA inn for ESA. En strategi som forøvrig er ganske dristig, der Forleggerforeingen kan komme til å stå lagelig til for hugg i neste omgang. Skjønt vi får se hvordan de argumenterer.
I samme artikkel oppsummerer Lisbeth Rugtvedt, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, dette ganske presist: "Det er legitimt å være bekymret for fremtidens overskudd, men de [forlagene] må være ærlige på dette og slutte å skyve ytringsfrihet og demokrati foran seg".
Einar Berg presenterer et annet sentralt poeng i sitt tilsvar til Gilje. Den fundamentale endringen i læremiddelmarkedet skyldes at regningen ikke lenger betales av elever og foreldre, men av skoleeierne:
Grunnen til at forlagene boikotter NDLA, er at de ikke vil selge på NDLAs premisser, som er frikjøp av ressursene. De vil selge i smått og beholde kontrollen over stoffet gjennom tilgangportaler med brukernavn og passord.Avslutningsvis, Gilje spør hva som er poenget med et mellomledd om NDLA. Mitt svar ville vært at det ikke er noe poeng, dersom man kunne gitt penger til forlagene, og de hadde distribuert innholdet fritt. men problemet er jo at logikken knyttet til digitale læremidler blir helt anderledes enn for bøker: dersom en skal ta seg betalt for eksemplarer fungerer papir perfekt, siden kopiene blir relativt billige og svært så fysiske. Digitale ressurser fungerer anderledes og krever andre betalingsmodeller, hvor det gir mye mening i å målrette statlige ressurser for så å la innholdet vli spredd fritt, med potensiale for videreutvikling og spesialtilpasning.
PR-kamp om skolen
Du har mange gode presiseringer som jeg er helt enig i. Angående konkurranseaspektet kan vi jo spørre oss om den konkurransen vi har hatt de siste årene har gitt oss den bredden og kvaliteten vi burde ha? Jeg syns ikke det, gitt de enorme ressursene som er brukt. Jeg kan ikke se at det læremiddelregimet vi har hatt er så bra at det ikke kan eller bør endres.
SvarSlettFlott ny blogg forresten, gratulerer!
Skal uansett bli spennende å se hvilke argumenter Foreleggerforeningen presenterer ovenfor ESA, dersom de faktisk gjør alvor av dette.
SvarSlettNår det gjelder bloggen, så skyldes fornyelsen en dyd av nødvendighet. Blogger slutter med FTP-støtte, hvilket gjorde det umulig å holde på den gamle adressen. Og med flyttingen fulgte en liten facelift.
Da passer kanskje denne youtubevideoen også:http://www.youtube.com/watch?v=hu8u7YyuqT4&feature=player_embedded
SvarSlettHovedgrunnen ad forlagene ikke vil selge til
SvarSlettNDLA er at de nekter med god grunn å selge til en konkurrent som både utvikler læremidler og innkjøper læremidler, og at forlag og NDLA opererer under helt ulike økomiske rammer som gjør så godt som umulig for forlag å konkurere. Fylker, kommuner og staten kann/burde stille krav til både distribusjon, deling og rettigheter; så lenge de sitter på penge sekken sitter de i en utmerket posisjon. Å sette klare rammer for skolenorges behov i en høytid av teknologi og sosiale medier er et bedre utgangspunkt,instede for å bli et statligforlag selv og dermed ødelage for en mulig blomsterende og mangfoldig marknad for digital læring. At NDLA produserer billigere digitalt en forlagene er en usaklig påstånd uten grunn. Her blir det sammlignet epler og pærer: bøker og nettbaserte læremidler. Besparingen ligger i en strategi som setter NDLA i en momopol situasjon og begrense mangfoldig kvalitet og produksjon til et minimum: men er det ønskelig? Ta ansvar folkens!
@Marcel Jeg er ikke uenig i mye av det du skriver: det er i det minste klart at det er en vesentlig forskjell på å produsere for nett og for papir, en forskjell som blir enorm når vi også trekker inn distribusjon. Men dette er da også poenget: premissene for hvordan informasjon produseres og distribueres endres, noe som skjer samme hva forlagene og NDLA foretar seg.
SvarSlettSpørsmålet vi må stille oss er: Hvordan er det mest formålstjenlig å finansiere produksjon og distribusjon av læremidler, gitt premisset at disse i økende grad kommer til å være digitale? Min påstand er at det trolig ikke er en "ren" konkurransemodell som er best egnet, jmf det opprinnelige innlegget ovenfor.
NDLA, slik jeg kjenner til dette, har ikke som mål å skape noen monopolsituasjon. Ideelt sett vil jeg tro at de ønsker seg et regime der andre aktører i størst mulig grad kan bygge tjenester på toppen av det rammeverket som NDLA leverer. Det er imidlertid mye som skal falle på plass, f eks lisenser som tillater kommersiell bruk, et teknisk rammeverk som sikrer oppdatering av delt innhold og ikke minst en kulturendring i forhold til hvordan en tenker omkring læremidler og innhold.
Den bakenforliggende realiteten er en dreining vekk fra eksemplarer som en begrenset vare i retning av fri tilgang tilkopierbare ressurser. Dette finnes det mye økonomisk teori som forklarer, men i mitt hode kan det fremstilles ganske enkelt: For samfunnet som helthet er det absolutt mest lønnsomme (da tenker jeg samfunnsøkonomisk, ikke bedriftsøkonomisk) å gjøre kunnskap enklest mulig tilgjengelig for flest mulig. Det blir satdig tydeligere at dette nødvendigvis må skje gjennom digital distribusjon. Hva forlagenes rolle blir er jeg usikker på, men det synes ganske klart at det vil være en helt annen rolle enn hva de har vært vant til fram til nå.
Forlagene står åpenbart ovenfor en kjempemessig utfordring, men å tro at en løser dette ved å fjerne NDLA vil være å narre seg selv. NDLA kan like gjerne sees som et symptom på en utvikling som uansett går sin gang.