Lønn som fortjent

Dette blir vel den siste posten om lønn på en stund, men i forlengelsen av diskusjonen om lønnsnivået i staten, er det interessant å lese Sigurd Rysstads kronikk i forskerfoum, der han konkluderer med at lokale lønnsforhandlinger for det første har bidratt til lav lønnsglidning, og for det andre har etablert en lønnsmessig differensiering som har medført at statens lønnsforhandlere ikke har funnet det påkrevd å løfte forskernes lønnsnivå for å rekruttere og beholde de antatt dyktigste medarbeiderne.



Forskerforbundet har stort sett vunnet de fleste lønnspolitiske slag, men lønnsmessig sakker vi mer og mer akterut. Professorene har for eksempel fått god uttelling i justeringsoppgjør, blir som regel tildelt brorparten av de lokale forhandlingspotter og har også hatt lønnsmessig medvind som følge av høgskolenes akkrediteringsstrev. Til tross for dette har selv denne gruppen hatt en svakere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i staten.

Andre vitenskapelige grupper har hatt en enda dårligere lønnsutvikling. Hvorfor? Forklaringen er enkel: Vitenskapelig ansatte har ikke maktet eller evnet å sørge for at vår fagforening har strategier som tjener våre interesser som arbeidstakere.

Les hele kronikken i Forskerforum