Tilhører og Speilånd

To installasjoner lansert på samme dag. Vidt forskjellige, men også i en sammenheng. Les mer om Speilånd, for her dreier det seg mest om Tilhører, en spinoff av et FoU-prosjekt (som har fått navnet Fabulaz) som jeg og Johannes Ringheim holder på med. Kort fortalt handler det om å fortelle med lyd, direkte knyttet til brukerens posisjon og fysiske forflytning. Med bruk av litt ander løsninger enn det som er vanlig, dvs vi benytter Bluetooth-sendere - såkalte "beacons". Spennende saker og mye som er uutforsket, både teknisk og fortellermessig - om jeg skal komme med min svært subjektive mening :)

Tilhører oppleves i Foajéhagen ved biblioteket på Kronstad, der ideen er å forflytte lydbildet fra en jernbanestasjon. En lags Augmented Reality, med lyd. Passende nok går jernbameskinnene gjennom området brukerne beveger seg i, noe som forsterker opplevelsen. Her er det satt opp noen Bluetooth-beacons, som brukes til å posisjonere de som opplever verket. De må ha med seg en iOS-enhet med en egen app, som kommuniserer med radiosenderne og styrer lyden. Vi hører miljølyder, og blir "tilhørere" til en rekke bruddstykker fra "mobilsamtaler".

Speilånd

Maria, Audun og Knut sjekker ut Speilånd, under den offisielle åpningen av biblioteket på Kronstad. Du kan også oppleve lydinstallasjonen (lokativt hørespill) Tilhører, samme sted:

Installasjonen er et lite apropos til min egen hverdag. Tar du det ikke litt med ro, blir du ikke synlig, hverken for deg selv eller andre.

Speilånd manipulerer det visuelle i forhold til tid, og kommer til å stå i forhold til et annet verk –   Tilhører. Sistnevnte er en lokativ, mikroposisjonert fortelling. Det dreier seg svært kort fortalt om å manipulere lyd i forhold til rom. Slik sett henger de to verkene sammen.

Både “Speilånd” og “Tilhører” er et forsøk på å knytte forbindelser mellom forskning, utvikling og konkrete uttrykk:

– Programvaren manipulerer forholdet mellom tid, fysisk rom og virtuelle representasjoner. Vi som jobber med digitale medier driver jo egentlig med dette i alt vi gjør, men kan godt være oss dette mer bevisst, sier Hoem, i et kort intervju med seg selv.

Mer om installasjonen i biblioteket

Ibsen, Handke og Jugoslavia

Alt henger løst sammen med alt.

Dramatikeren Peter Handke mottar i dag Den internasjonale Ibsenprisen. Handke er kritisert for sin støtte til Serbia i konfliktene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. På serbisk TV uttalte han i 1998 at serberne var ofre på linje med jødene. I 2004 besøkte han Slobodan Milošević i fengselet, og i 2006 holdt han gravtale i Milosevics begravelse hvor han blant annet sa (ref):

«The world, the so-called world, knows everything about Yugoslavia, Serbia. The world, the so-called world, knows everything about Slobodan Milošević. The so-called world knows the truth. This is why the so-called world is absent today, and not only today, and not only here. I do not know the truth. But I look. I listen. I feel. I remember. This is why I am here today, close to Yugoslavia, close to Serbia, close to Slobodan Milošević.»

Milošević var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Handke tar dermed til orde for en annen historie, enn den som kommer frem i dommene fra Den internasjonale domstol for det tidligere Jugoslavia.

Min egen kjennskap til Handke som dramatiker er begrenset, ut over at han er manusforfatter til en av de beste filmene jeg noensinne har sett: Der Himmel über Berlin (1987) sammen med regissøren Wim Wenders.



Prisen til Handke er mildt sagt kontroversiell. Bakgrunnen er hva han har uttalt om folkemordet i Bosnia. Bernt Hagtvet sa at han skulle lenke seg fast foran Nationaltheateret før premieren på Immer noch Sturm. Stykket handler om historien om en slovensk bondefamilie i Kärnten i Østerrike, truet av språkforbud og trusler om massedeportasjon under nazistene.

Installasjon i biblioteket HiB

Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette er inspirert av en tidligere installasjon. For snart ti år siden vise Øyvind Kolås meg programvaren / installasjonen, som han kalte Åndsspeil. Dette var i en gammel spansk kjeller, men velvet tak og murvegger - ikke ulikt de veggene som er i biblioteket på Kronstad. Konseptet var enkelt, men effektfullt. Stilt foran webkameraet kunne jeg se meg selv forsvinne mot veggen i bakgrunnen. Programmet visket meg ut av bildet, dersom jeg sto stille. Konseptuelt flott: du må være i stadig bevegelse, for å bli synlig (for deg selv og andre).

I 2004 hadde jeg aldri sett noe lignende, og løsningen var nok den gangen ganske cutting edge. Vi endte opp med å kjøpe fri installasjonene, dvs betale for at kildekoden ble åpen, og brukte denne under Digital hverdag i 2007. Det ble gjort mye spennende til denne konferansen: jeg jobbet mest med "Dype tanker", som er noe av de morsomste jeg har gjort på jobb noensinne. Det hele ble til takket være BKK, som sponset kunsten.

Men vi får spole fram til i dag. Planen er å lage en variant der vi snur på konseptet. I stedet for at programvaren fjerner det i bildet som er i ro, skal den i stedet fjerne det som er i bevegelse. Konseptuelt like flott: du må stoppe opp og ta det litt med ro, for å bli synlig for seg selv og andre. Som en tribute til Kolås sin installasjon er det naturlig å kalle dette for "Speilånd".

Det hele blir trolig seende omtrent slik ut:

Inne i den sorte kassen plasseres et webkamera og en datamaskin. En skjerm står også inne i kassen og vises gjennom rammen (det hvite feltet på bildet). Passerer du raskt forbi kameraet ser du omtrent ingen forandring i bildet på skjermen. Men, dersom du stopper opp blir du synlig. Programvaren er allerede utviklet, og tilpasset formålet - så nå begynner noe av det som jeg synes er mest moro: snekringen...

TBC!

JIBO - hjemmerobotene kommer

JIBO er et prosjekt backet av Cynthia Breazeal, hvilket vel betyr at det er flere fra MIT Media Lab involvert. Minner jo om ting vi har sett før - som f eks Karotz - men løsningene blir stadig bedre og mer anvendelige. Læringspotensialet ligger her, ikke minst som en caoch, som passer på at du ikke bruker for mye tid på Facebook, eller mer eller mindre meningsfull blogging :) Potensialet innenfor helse og omsorg synes åpenbart.



JIBO

Fabulaz revisited

De som har lest denne bloggen lenge vil kanskje huske at jeg for drøye ti år siden var opptatt av videopublisering og kollektiv videoeditering. Dette munnet i første omgang ut i et paper, presentert under Blogtalks 2004: Videoblogs as Collective Documentary. Dette var noen år før YouTube m fl, så jeg var relativt tidlig ute med en slik konkretisering. Året etter kom Yahoo med Jumpcut, en tjeneste som langt på vei var bygget på de samme konseptene - uten at jeg hadde noe med det å gjøre. Vi forsøkte også å konkretisere konseptet i form av en online videotjeneste, som vi etter hvert kalte Fabulaz. Resultatet ble imidlertid aldri et fungerende produkt, men resulterte i en rekke spinoffs i form ulike mindre videotjenester ved HiB.

Det var tilbakeblikket. Fabulaz døde hen, men jeg liker navnet, avledet av fabula (fortellingers råmateriale). Nå er tiden kommet for å benytte navnet i ny tapning.

Fabulaz, anno 2014, er et lydmedium et sted mellom radio og lokative lydbøker. Navnevalg er ikke enkelt. Etter en runde i tenkeboksen har vi i stedet landet på å kalle det nye lydmediet Auditor. (late 14c., "a listener," from Anglo-French auditour (Old French oieor "listener, court clerk," 13c.; Modern French auditeur), from Latin auditor "a hearer," from auditus, past participle of audire "to hear" (see audience ). Meaning "receiver and examiner of accounts" is because this process formerly was done, and vouched for, orally.).

Lytteren beveger seg i en avgrenset fysisk omgivelse, hvor det er plassert ut små Bluetooth 4-sendere (“beacons”), som kontinuerlig sender signaler til omgivelsene. Disse signalene kan utnyttes for å posijsjonere en mobil enhet, forutsatt at denne støtter Bluetooth 4-standarden. Brukeren får et lydbilde presentert via høretelefoner, og dette lydbildet endres ved hjelp av programvaren, i forhold til brukerens bevegelse.

Automatikk er kjekt - NOT!

Flott med nybygg, men....



Slik mener automatikken at jeg bør ha det på kontoret. Persiennen går ned og lyset skrur seg av. Resultat: sol ute - helt mørkt inne :(