 |
| En passe amatørmessig visualisering av et auditomonster, her tenkt plassert i festsalen ved Austråttborgen. |
Kanskje på tide å finne skikkelig tilbake – ved hjelp av et "auditomonster" for atten kanaler. Med tilhørende sensorer kanskje også et lydbilde som transformeres gjennom lytternes bevegelser.
Nedenfor litt høyttenking. Se på det som idenotater...
Oppdatering: ideen er det samme, men jeg går for et annet design. Et Auditopenta, dvs fem søyler som hektes på stativ. Fremdeles 20 aktive høyttalere, fire i hver søyle.
Oppsettet nedenfor er inspirert av et system med tyve høyttalere, bygget inn i ett kabinett, med en separat forsterkerutgang knyttet til hver høyttaler. Denne forsterkeren lukter det penger av. . Mitt tenkte oppsett er med aktive høyttalere – budsjettversjon med en forsterker innebygget i hvert stereopar. Det fleste slike monitorer har imidlertid et system med bassrefleks (for å få mer bass ut av små kabinetter). En forutsetning for mitt foreslåtte oppsett er dermed at bassrefleksporten kommer ut på frontbaffelen, noe som ikke er så vanlig.
Høyttalerkandidater i budsjettklassen er Behringer MS-20 eller Pioneer DM-40. I alt er det 18 høyttalere, dvs 9 stereopar. Trenger altså et lydkort som kan gi linjesignal ut i atten kanaler. Her er jeg igjen på jakt etter "the sweet spot" mellom pris og ytelse – kanskje Behringer UMC1820 kan gjøre jobben. Når det gjelder selve lydavspillingen håndterer programvare som Ardour normalt flerspors avspilling på en svært fleksibel måte. Samtidig, dersom lydbildet skal formes live, må en kunne rute og styre bestemte lyder til høyre og venstre kanal for hvert stereospor, og til flere spor parallelt. Altså ikke bare panorere. Komplisert, slik det forklares i podcasten embeddet nedenfor.
Auditomonsteret er inspirert, etter tips fra kollega Jostein Stalheim, av denne. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Det gjør i og for seg alle høyttalere, men mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for et rom, som en også kan ytterligere tilpasses akustisk ved hjelp av reflektorer og ulike dempende materialer.
Jeg får assosiasjoner til Philippe Parrenos prosjekt Anywhen.
I dette intervjuet snakker Franz Zotter blant annet om hvordan han visualiserte det miljøet hvor et verk skulle spilles for å kunne plassere lydene. Dermed kan en se for seg en editor som utnytter et sfærisk bilde der en direkte plasserer lydene – litt slik RoundMe løser dette, men i tillegg med en forflytning i tid. Her en skisse med plassering, dvs fargekodene indikerer i hvilken retning lyden skal sendes. Det hele vil kreve omfattende beregninger i bakgrunnen, gitt at lyden kommer fra flere høyttalermembraner. Skal en ta hensyn til refleksjoner kreves en 3D-modell, noe ala danske Odeon og Audioease sin 360pan suite:
Lydkunstneren Gerriet K. Sharma har tatt doktorgraden sin på Komponieren mit skulpturalen Klangphänomenen in der Computermusik. I videoen nedenfor snakker han om bruken av IKO-høyttaleren.
Dette paperet Perception of Spatial Sound Phenomena Created by the Icosahedral Loudspeaker er på engelsk, og tar for seg flere lyttetester. Videre What we already know about spatialization with compact spherical arrays as variable-directivity loudspeakers.
Merk det som sies om å kunne skulpturere lyd. De av dere som er interessert i lyd (også som noe mer enn musikk) vet at lyd også har materielle egenskaper. Samtidig er vår kultur dominert av det visuelle, og lyd kommer ofte i bakgrunnen. Det materielle blir dermed ofte forstått som det vi kan se og ta på, og vi tenker ikke like mye på det vi hører. Et unntak er kanskje når vi trer inn i store rom. Typisk i kirker og museer, med stor takhøyde, harde flater og mye gjenklang. Da blir de fleste bevisst sammenhengen mellom rom og lyd.
IKO-høyttaleren fungerer nærmest som et instrument, og slik sett med referanser til en av støymusikkens pionerer, futuristen Luigi Russolo. Russolo bygde instrumenter som en form for hornhøyttalere, kalt Intonarumori.
Oppsettet Russolo benyttet og komposisjonene han skapte er forklart og demonstrert i denne videoen.
Se også The Art of Noise (futurist manifesto, 1913) av Luigi Russolo.
Oppsettet nedenfor er inspirert av et system med tyve høyttalere, bygget inn i ett kabinett, med en separat forsterkerutgang knyttet til hver høyttaler. Denne forsterkeren lukter det penger av. . Mitt tenkte oppsett er med aktive høyttalere – budsjettversjon med en forsterker innebygget i hvert stereopar. Det fleste slike monitorer har imidlertid et system med bassrefleks (for å få mer bass ut av små kabinetter). En forutsetning for mitt foreslåtte oppsett er dermed at bassrefleksporten kommer ut på frontbaffelen, noe som ikke er så vanlig.
Høyttalerkandidater i budsjettklassen er Behringer MS-20 eller Pioneer DM-40. I alt er det 18 høyttalere, dvs 9 stereopar. Trenger altså et lydkort som kan gi linjesignal ut i atten kanaler. Her er jeg igjen på jakt etter "the sweet spot" mellom pris og ytelse – kanskje Behringer UMC1820 kan gjøre jobben. Når det gjelder selve lydavspillingen håndterer programvare som Ardour normalt flerspors avspilling på en svært fleksibel måte. Samtidig, dersom lydbildet skal formes live, må en kunne rute og styre bestemte lyder til høyre og venstre kanal for hvert stereospor, og til flere spor parallelt. Altså ikke bare panorere. Komplisert, slik det forklares i podcasten embeddet nedenfor.
Jeg får assosiasjoner til Philippe Parrenos prosjekt Anywhen.
I dette intervjuet snakker Franz Zotter blant annet om hvordan han visualiserte det miljøet hvor et verk skulle spilles for å kunne plassere lydene. Dermed kan en se for seg en editor som utnytter et sfærisk bilde der en direkte plasserer lydene – litt slik RoundMe løser dette, men i tillegg med en forflytning i tid. Her en skisse med plassering, dvs fargekodene indikerer i hvilken retning lyden skal sendes. Det hele vil kreve omfattende beregninger i bakgrunnen, gitt at lyden kommer fra flere høyttalermembraner. Skal en ta hensyn til refleksjoner kreves en 3D-modell, noe ala danske Odeon og Audioease sin 360pan suite:
Dette paperet Perception of Spatial Sound Phenomena Created by the Icosahedral Loudspeaker er på engelsk, og tar for seg flere lyttetester. Videre What we already know about spatialization with compact spherical arrays as variable-directivity loudspeakers.
Merk det som sies om å kunne skulpturere lyd. De av dere som er interessert i lyd (også som noe mer enn musikk) vet at lyd også har materielle egenskaper. Samtidig er vår kultur dominert av det visuelle, og lyd kommer ofte i bakgrunnen. Det materielle blir dermed ofte forstått som det vi kan se og ta på, og vi tenker ikke like mye på det vi hører. Et unntak er kanskje når vi trer inn i store rom. Typisk i kirker og museer, med stor takhøyde, harde flater og mye gjenklang. Da blir de fleste bevisst sammenhengen mellom rom og lyd.
IKO-høyttaleren fungerer nærmest som et instrument, og slik sett med referanser til en av støymusikkens pionerer, futuristen Luigi Russolo. Russolo bygde instrumenter som en form for hornhøyttalere, kalt Intonarumori.Oppsettet Russolo benyttet og komposisjonene han skapte er forklart og demonstrert i denne videoen.
Se også The Art of Noise (futurist manifesto, 1913) av Luigi Russolo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.