To perspektiver på sfærisk lyd

Sitter og skriver og dermed popper det opp med ulike eksempler.

Begynner en historisk gjennomgang av sfærisk lyd med Karlheinz Stockhausen, som i 1968 ble invitert til et samarbeid om den tyske paviljongen på verdensutstillingen i Osaka 1970. Arkitekten, Fritz Bornemann, ble overtalt av Stockhausen til å bygge et sfærisk rom med publikum i sentrum, omgitt av høyttalergrupper i syv ringer. 

Verket Expo besto av flere deler, av Stockhausen betegnet som "prosess”-komposisjoner. Utøverne fikke en serie transformasjonstegn som ble brukt i forhold til ulike typer materiale som kunne variere betydelig fra en forestilling til den neste. 

Foto: Antimodular Research.

Deretter kommer jeg innom Rafael Lozano-Hemmer med Sphere Packing, fra 2013, og Sphere Packing: Bach fra 2018.  Førstnevnte noen ganske ekstreme rundstrålende høyttalere, men sistnevnte i prinsippet er en miniatyrversjon av Stockhausens sfære, dog med mange flere høyttalere.

Lozano-Hemmers installasjoner er eksperimentelle og kan knappest kalles et komponert verk, men de to versjonene synliggjør uansett de to perspektivene på en lydsfære: den som plasserer lydkildene i en sfære som brukeren er inne i, og den som plasserer høyttalerne på en sfære som brukeren kan bevege seg rundt.

Mitt forsøk med Aditopentaet er en slags sfære som brukeren beveger seg rundt.