Aquafoni og Auditomosjon under Festspillene 2022

–Magnus (t.h) og  Tarita er studenter i kunst og håndverk. De og medstudentene har laget "aquafonikerne" til  Aquafoni under årets Småspill. Foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan

Jeg utvider repertoaret av lydinstallasjoner, i år med en nyoppsetning av Auditomosjon, samt årets nykommer: Aquafoni. Begge kan oppleves som en del av Småspill, HVLs samarbeid med Festspillene i Bergen.

Les også saken på HVL sine nettsider.

Auditomosjon ble satt opp første gang i 2021, men på grunn av koronarestriksjoner kunne ikke installasjonen brukes fullt ut slik det er tenkt. Installasjonen består av 15 store, tekstile lydskapninger. De er store, selv sett i forhold til en voksen. For små barn blir de selvsagt enda større, relativt sett. Lydskapningene er relativt lette, slik at de kan beveges og flyttes på av barn i alle aldre.

Inne i hver lydskapning befinner det seg en datamaskin og en høyttaler. Hver av disse avgir en grunnlyd, som spilles av hele tiden, samt rytmer. Rytmene spilles av og varierer i tonalitet når skapningene settes i bevegelse. Dermed blir dette en lydlig lekeplass der publikum kan spille med, og bokstavelig talt på lydskapningene.

I fjor måtte publikum bevege lydskapningene i Auditomosjon ved hjelp av spesielle pinner. Dette for å kunne ivareta smittevern. I år blir det imidlertid mulig å interagere med lydskapningene fullt og helt. 

Årets utgave av Auditomosjon gir dermed en helt annen haptisk opplevelse, dvs både taktilt (de ulike overflatene) og kinestetisk (skapningenes bevegelse og de vibrasjonene en kan kjenne fra lydene).

Så er det nykommeren, Aquafoni. Denne begynte med en ide som om til etter at kollega Jostein Stalheim tipset om høyttalersystemet IKO. Det endte med at jeg bygget en rundstrålende høyttalersøyle med 40 elementer, fordelt på 10 stereokanaler. Det hele består av fem høyttalersøyler på et stativ – jeg kalte det derfor et Auditopenta.

Auditopentaet styres via et lydkort, som gjør det mulig å sende spesifikke deler av et lydbilde til de enkelte høyttalerene. Tanken er dels å bruke dette for komposisjoner laget for dette oppsettet. I Aquafoni blir imidlertid auditopentaet sentralt i en installasjon der studenter har laget et tyvetalls "aquafonikere". Dette er vesner, laget i ull, som inneholder hver sin RFID-brikke. Samme teknologi som vi kjenner fra nøkkelkort mm. Når en aquafoniker plasseres på en av femten baser aktiverer dette deler av en komposisjon, samtidig som det dirigerer den tilhørende lyden i retning av der aquafonikeren er plassert. Slik kan publikum spille go styre verket ved å flytte aquafonikere mellom basene.

Auditomosjon og Aquafoni dermed to lydverk som lar publikum påvirke et lydlandskap på ganske forskjellige måter. I tilfelle Auditomosjon er høyttalerne distribuert og kan flyttes på. I Aquafoni er høyttalerne plassert sentralt, men påvirkes av hvordan publikum flytter objektene.

Håper det blir bra med folk. Begge installasjonene kan oppleves på HVL, Kronstad den 29. og 30. mai. Auditomosjon skal deretter videre til Stord og Sogndal. Opplevelsen er gratis, så her er det bare å komme og oppleve og gjerne diskutere lyd og bevegelse.

Suzanne Ciani at Envelop SF

Suzanne Ciani var med på min liste over Kvinnelige pionerer innen elektronisk musikk, da representert i form av en video der hun jobber med lyder til et spill for Atari.

Bildet er fra tidlig 70-tall der hun jobber med en Buchla 200.

Her er Ciani under en live fremføring ved Envelop SF, et oppsett med 32 høyttalere:

To perspektiver på sfærisk lyd

Sitter og skriver og dermed popper det opp med ulike eksempler.

Begynner en historisk gjennomgang av sfærisk lyd med Karlheinz Stockhausen, som i 1968 ble invitert til et samarbeid om den tyske paviljongen på verdensutstillingen i Osaka 1970. Arkitekten, Fritz Bornemann, ble overtalt av Stockhausen til å bygge et sfærisk rom med publikum i sentrum, omgitt av høyttalergrupper i syv ringer. 

Verket Expo besto av flere deler, av Stockhausen betegnet som "prosess”-komposisjoner. Utøverne fikke en serie transformasjonstegn som ble brukt i forhold til ulike typer materiale som kunne variere betydelig fra en forestilling til den neste. 

Foto: Antimodular Research.

Deretter kommer jeg innom Rafael Lozano-Hemmer med Sphere Packing, fra 2013, og Sphere Packing: Bach fra 2018.  Førstnevnte noen ganske ekstreme rundstrålende høyttalere, men sistnevnte i prinsippet er en miniatyrversjon av Stockhausens sfære, dog med mange flere høyttalere.

Lozano-Hemmers installasjoner er eksperimentelle og kan knappest kalles et komponert verk, men de to versjonene synliggjør uansett de to perspektivene på en lydsfære: den som plasserer lydkildene i en sfære som brukeren er inne i, og den som plasserer høyttalerne på en sfære som brukeren kan bevege seg rundt.

Mitt forsøk med Aditopentaet er en slags sfære som brukeren beveger seg rundt.

Auditopenta – prototype ferdig

Litt skrekkblandet fryd dette – det blir en ganske svær sak og stativet kunne nok vært konstruert enda mer solid. Det ble litt til ut fra hva som var tilgjengelig ...

Men her står det nå i alle fall: 20 høyttalere fordelt på de fem søylene.

Så er det bare å håpe på at lydkortet med ti stereospor ut ankommer snart. Jeg får ikke testet all verden før det er på plass.

Noen mentale notat knyttet til forgjengere:

• PLOrk: the Princeton Laptop Orchestra
• A History of Hemispherical Speakers at Princeton, Plus a DIY Guide 
• Hemispherical loudspeakers for laptop orchestras 
   
• «Spherical Concert Hall»
For the 1970 World Expo in Osaka in 1970, Germany built the world's first, and so far only, spherical concert hall. It was based on artistic concepts by Karlheinz Stockhausen and an audio-technical concept from the Electronic Studio at the Technical University in Berlin


• isobelaudio.com/history/
  Amplifed sound usually has a very different character from unamplified sound because of the way it interacts with its environment. Unamplified sound radiates out from its source in all directions, interacting with the walls, floor, ceiling, etc., while most loudspeakers project sound in one direction only. Typical “stereo” or “surround sound” systems have a “sweet spot” where they sound best, and the spatial illusion they create is destroyed if the listener is not properly positioned.
  
  Hemispherical speakers are entirely different. They produce “localized” sound that emanates from the speaker’s position and interacts with a room’s natural acoustics.

Brikolør – Auditopenta

Da koronane sendte alle til hjemmekontor og hjemmeundervisning tok en oppgave som studentene fikk utgangspunkt i Claude Lévi-Strauss sitt begrep "bricolage". Ingvard Bråten, som var ansvarlig for oppgaven, har skrevet om brikolasje i forhold til gjenbruk, jeg har selv brukt begrepet en rekke ganger, knyttet til Spatial webpublishing and bricolage og  ulike former for digital remiksing og selvfremstilling. Sist, men ikke minst, er Helge Ridderstørms Ungdommers kombinasjonskunst – bricolage for en ny tid vel verd å få med seg.

Nå er dette imidlertid også knyttet til en svært konkret hendelse. Det ryddes på HVL, samtidig som jeg holder på å bygge auditopentaet. Det betyr daglige turer til containeren for metallavfall, og sannelig fant jeg gull. Et supertungt metallunderstell fra et ødelagt bord, som attpåtil var mulig å skru fra hverandre. Dermed kom stag på plass og jeg nærmer meg at fungerende stativ. Eneste bekymring så langt er avstiving. Stativet skal holde fem høyttalersøyler á 12-15 kilo.

I det større bildet er ikke dette en særlig vakker fortelling. Vi har konferanser om bærekraft og institusjonen skal være et miljøfyrtårn. Likevel trumfer enhetlig visuelt uttrykk, påført oss av interiørdesignere, anbud og prosjektlogikk. Passer ikke nåværende møbler inn ender det fort med at de blir avhendet (=havner i søpla). Jeg er smått forskrekket over hvor mye brukbart som kastes, ikke minst ved HVL i disse dager. Men det er lov å håpe at det blir litt bedre enn sist gang, da HiB flyttet i 2014.

"Bricolage er ofte en motstandsstrategi", avslutter Ridderstrøm. Dermed ligger det litt motstand i å hente ting ut av containere og gi det nytt liv. Om ikke upcycling, så i alle fall en form for gjenbruk.

Sonic Urbanism

Scoring the City, Embodied Notation og Sonic Urbanism:

Attention is turning more and more to the way cities sound, from experimental music and acoustic engineering to urban anthropology. But can urbanism really be done sonically? Who decides what is wanted and unwanted noise? What can the crafts of music and sonic art teach us about how acoustics structure social life?

Her var det mye spennende som jeg må kikke nærmere på. Relevant for lokative lydprosjekter i spennet mellom Tilhører/Auditor og nært forestående Auditopenta. 

Noe av det jeg er spent på å utforske med auditopentaet er hvordan en kan skape og forflytte lydmiljøer som publikum kan utforske gjennom bevegelse, denne gangen uten å være avhengig av headset. Svært mye som gjenstår, men et møte mellom sfærisk lyd (ambisonics) og en mangekanals lydkilde (auditopentaet) er kanskje en løsning.

Mer å sjekke ut: Soundspace Illustrated samt en rekke forskningsartikler om temaet

Auditopenta

Hva er et «Auditiopenta»? Det lurer du forhåpentligvis såpass mye på at du leser litt til. En form for ideutvikling dette, der jeg har kommet et par hakk videre siden slutten av fjoråret.

Oppsettet skissert nedenfor er inspirert av iko.sonible.com. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Alle høyttalere skaper i og for seg resonanser i et rom, men med mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for rom med ulike egenskaper. Auditiopentaet blir dermed en sentral lydkilde, omgitt av et lydfelt. I stedet for å oppleve den avspilte lyden fra en ideell lytteposisjon, f eks slik som ved stereofonisk lyd, inviterer auditiopentaet snarere til at lytteren beveger seg og utforsker ulike lytteposisjoner.

Lydbildet kan også tilpasses ytterligere ved hjelp av reflektorer og ulike akustisk dempende materialer.

Selve høyttalerriggen – «Auditiopentaet» – kan sende ut lyd i mange retninger, da hver søyle i pentagrammet inneholder fire høyttalere. Tanken er at alle de totalt 20 høyttalerne kan kontrolleres individuelt og formidle fragmenter fra ulike lydkilder (lydspor i avspillingsprogrammet) som til sammen danner et hele.

Slik kan en “forme” et komplekst, romlig lydbilde, enten som en ferdig komposisjon eller fremført live – kun som avspilling, eller med musikere som en del av fremføringen. Lyden skapes i nært samspill med de akustiske forholdene i rommet der auditopentaet plasseres, og dette fremstår som en form for elektroakustisk instrument.

Inspirasjonskilden, IKO, har 20 fulltoneelementer, drevet av en forsterker med like mange utganger. Dette er et skikkelig high-end-oppsett med ditto pris. Det tjener som et forbilde, men vårt oppsett er et forsøk med mye enklere komponenter. Vi baserer oss på sett med aktive høyttalere, dvs at de inneholder en liten forsterker (Klasse D) som får signaler fra et lydkort med 10 stereoutganger.

Der IKO bruker en spesialprogramvare vil vi utforske hvordan vi kan skape lydbildene ved hjelp av standard programvare, fortrinnsvis Ableton Live da dette programmet byr på en rekke muligheter.

DIY 3D-høyttaler – Auditomonster

En passe amatørmessig visualisering av et auditomonster, her tenkt plassert i festsalen ved Austråttborgen.

Å komponere for et rom og med et rom er noen jeg har fascinert meg siden jeg som byggingeniør og lydinteressert kom på at det jeg skulle gjøre i livet var å designe og bygge lytterom for for folk. Jeg kom ikke stort lenger enn at jeg tok noen vekttall i elektroakustikk for rundt tredve år siden. Så tok yrkeslivet en annen litt annen vei, selv om det sneier innom lyd ganske ofte.

Kanskje på tide å finne skikkelig tilbake – ved hjelp av et "auditomonster" for atten kanaler. Med tilhørende sensorer kanskje også et lydbilde som transformeres gjennom lytternes bevegelser.

Nedenfor litt høyttenking. Se på det som idenotater...

Oppdatering: ideen er det samme, men jeg går for et annet design. Et Auditopenta, dvs fem søyler som hektes på stativ. Fremdeles 20 aktive høyttalere, fire i hver søyle.

Oppsettet nedenfor  er inspirert av et system med tyve høyttalere, bygget inn i ett kabinett, med en separat forsterkerutgang knyttet til hver høyttaler. Denne forsterkeren lukter det penger av. . Mitt tenkte oppsett er med aktive høyttalere – budsjettversjon med en forsterker innebygget i hvert stereopar. Det fleste slike monitorer har imidlertid et system med bassrefleks (for å få mer bass ut av små kabinetter). En forutsetning for mitt foreslåtte oppsett er dermed at bassrefleksporten kommer ut på frontbaffelen, noe som ikke er så vanlig.

Høyttalerkandidater i budsjettklassen er Behringer MS-20 eller Pioneer DM-40. I alt er det 18 høyttalere, dvs 9 stereopar. Trenger altså et lydkort som kan gi linjesignal ut i atten kanaler. Her er jeg igjen på jakt etter "the sweet spot" mellom pris og ytelse – kanskje Behringer UMC1820 kan gjøre jobben. Når det gjelder selve lydavspillingen håndterer programvare som Ardour normalt flerspors avspilling på en svært fleksibel måte. Samtidig, dersom lydbildet skal formes live, må en kunne rute og styre bestemte lyder til høyre og venstre kanal for hvert stereospor, og til flere spor parallelt. Altså ikke bare panorere. Komplisert, slik det forklares i podcasten embeddet nedenfor.

Auditomonsteret er inspirert, etter tips fra kollega Jostein Stalheim, av denne. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Det gjør i og for seg alle høyttalere, men mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for et rom, som en også kan ytterligere tilpasses akustisk ved hjelp av reflektorer og ulike dempende materialer.

Jeg får assosiasjoner til Philippe Parrenos prosjekt Anywhen.