Exit Smartboard

Det er kanskje ikke helt rettferdig dette, men all teknologi som trekkes inn i undervisningen bør vuderes ut fra kost versus nytte. Ikke en enkel øvelse, og jeg har ikke innsikt i hva Smartboardene kostet da de ble installert i 2014. Men det er et konservativt anslag å anta femti store per stykk – det før installering og tilhørende systemer. 

At den samlede kostnaden ligger nærmere hundre tusen per enhet er ganske sannsynlig. I dag, åtte år etterpå, er alt på vei til skraphaugen. Bildet representerer dermed en million kroner.

Fordelt på anslagsvis 1500 undervisningsdager gjennom 8 år er ikke det så ille. Forutsatt at de "smarte" tavlene faktisk hadde blitt brukt som det. Det er litt av problemet.

Da jeg begynte å undervise ved lærerutdanningen i 2016 tenkte jeg at jeg fikk ta smartboardet på alvor. Jeg gjorde virkelig et hederlig forsøk og jobbet med dette noen uker før studiestart, men å få den smarte dingsen på veggen til å snakke med det jeg til enhver tid hadde bruk for ble for mye. Smartboardet ble dermed raskt et "Dumbboard", dvs jeg brukte det som projeksjonsflate. Dermed kunne jeg, som de fleste andre undervisere, håndtere mine egne datamaskiner uten å tenke på en smart kobling til det som henger på veggen. Når det er sagt: det kan være trøblete nok å få en vanlig projektor og lyd til å fungere.

I rettfedighetens navn en liten disclaimer - jeg er forutinntatt. Helt tilbake i 2004 var jeg på BETT i London og fikk se smartboards og clickere i aksjon for første gang. Jeg fikk skrekken, og har siden ikke helt kommet over dette.

Så får vi se da. Det kommer nye enheter opp på veggene på høgskolen. De holder nok i nye åtte år, men jeg er dessverre villig til å vedde på at det ikke blir brukt "smart".

Jeg tagget dette under "Bærekraft". Det reiser jo absolutt noen spørsmål verd å stille.

Økologisk oppmerksomhet gjennom kunstnerisk praksis

Helene Illeris om "Økologisk opmærksomhed gennem kunstnerisk praksis i kunst og håndverk" var det andre innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021.

Mange tar til orde for at vi lever i Antropocen – Illeris peker på at en like gjerne kunne brukt begrepet Kapitalocen. Hun viser tilbake til Biestas foredrag og det han betegner som “middle ground” – spørsmålet blir om vi som mennesker er tilbakeholdne eller om vi pusher oss selv fram på bekostning av naturen.

• Bærekraftsdidaktikk ( kritisk tilgang til samfunnsutviklingen) - Sustainability education
  - ser etter måter å løse krisen på
• Økosofi (holistisk tilgang)
  - går tilbake til Arne Næss. Alle vesener har samme verdi, ikke minst i ontologisk forstand
• Nymaterialisme / posthumanisme

Strøtanke: Av ulike grunner endte jeg ikke opp med å presentere noe under årets konferanse, men opprinnelig var planen å snakke om Digital materialitet, noe som raskt leder til en litt annen vri på diskusjoner omkring posthumanisme. Boken, som omsider har kommet ut av mine hender og til fagfellevurdering, avsluttes med spørsmål omkring postdigitalitet. Dette kan også trekke i to retninger: Det ene perspektivet trekker mot de som forsøker å minimere det digitale, da gjerne gjennom å komme nærmere på natur. Postdigitalitet handler imidlertid vel så mye om hvordan det digitale blir så innvevd i livene våre at det nærmest forsvinner fra vår oppmerksomhet. På lignende vis var ikke postmodernismen en fullstendig avvisning av det moderne prosjektet, men snarere en ny måte å forstå og bruke estetiske virkemidler på.

Tilbake til Illeris, som henter begrepet økologisk oppmerksomhet fra Timothy Morton - “wBeing Ecological”. Morton bruker også begrepet "Dark Ecology"

Nå er i og for seg økologi kun en begrenset del av hva som omfattes av bærekraftig utvikling, men de nye læreplanene sier dette som bærekraftig utvikling i kunst og håndverk:

I kunst og håndverk handler det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling om at elevene gjennom praktisk skapende arbeid utvikler evne til å se forbedringer i produkter og til å utforske mer bærekraftige levesett for framtiden. Kritisk undersøkelse av forbrukskultur og erfaring med bruk og gjenbruk av materialer kan gi elevene grunnlag for å gjøre etiske valg. I arbeid med teknologi, materialer og produktutvikling kan elevene øke sin bevissthet om hvilken innvirkning naturen har på mennesker, og hvordan menneskets levesett påvirker naturen og klimaet.

I diskusjonen etterpå ble det pekt på at den uthevede setningen ovenfor gjerne kunne vært snudd. Igjen et tilbakepek til Gert Biestas foredrag i går, der han var kritisk til nettopp "produkt"-fokuset i utdanning.

Verkstedene er et abstrakt rom der natur reduseres til materialer, noe som bringer meg i retning Slavoj Zizek, som også snakker om mørk økologi, etter å ha lest Morton. Zizeks peker på det implisitte premisset i økologi: at naturen er i balanse, og at dette blir forstyrret av mennesker. Det er samme fortelling som Syndefallet. Zizeks poeng er at naturen er at naturen aldri har vært i balanse, men snarere en sammenhengende rekke katastrofer der naturen består mens arter utryddes eller endres:

Being at home in the world

Marit Roland Paper Drawing # 30, 

Sørlandets Kunstmuseum 2019 

Foto: Lisbet Skregelid

Gert Biesta holdt innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021: "Trying to be at home in the world: What we should not forget about art and education?" og spenner opp noen store spørsmål: Hva betyr det å leve et godt liv. Hva innebærer et bedre liv?

Biesta lener seg på Hannah Arendt, brukt i denne artikkelen: Reconciling ourselves to reality: Arendt, education and the challenge of being at home in the world

Biesta stiller videre spørsmål ved “Thinking strategies” versus “Making strategies” og viser til at strategier er knyttet til krigføring. Her tenker jeg for min egen del tilbake til Strategies and Tactics in Education: Influence on the Design of eLogg, en artikkel som får meg til å lure på om jeg var smartere for 15 år siden.

I mange land har utdanningsfeltet blitt innsnevret, i den forstand at tester og en form for output-tenking får større plass. Dette plasserer studentene som et form for produkt, objekter som utdanningen kan forme. Biesta er redd for en utdanning som ender som “management of objects”. De estetiske fagene kan plassere seg i en konstruktiv opposisjon til dette.

Inntrykk fra HVLs bærekraftskonferanse

Mine notater fra HVLs bærekraftkonferanse ispedd egne tanker og ideer, og dermed på ingen måte noe referat.

HVLs bærekraftkonferanse ble blant annet innledet med en video der rektor Berit Rokne tok til orde for at HVL bør ha bærekraft inne som læringsmål i flest mulig fag. Noe av det viktigste en høgskole kan bidra med er å bringe kunnskaper om bærekraft videre til nye generasjoner, gjennom å gi studenter på alle fakulteter økte kunnskaper og en bevissthet med tanke på hvordan deres fag kan støtte opp om bærekraftsmålene.

Skal en utarbeide nye læringsmål må disse gjenspeile relevante bærekraftsmål i forhold til de enkelte fagene, noe som også må få konsekvenser for hvordan vi driver utdanningene. Dette krever samtidig at de ansatte tilegner seg ny kunnskap og utvikler denne sammen med studentene.