Lumina, en KI-fortelling

Et stort bilde, laget med Stable Diffusion. Så er bildet beskrevet ved hjelp av Grok (teksten nedenfor) og lest ved hjelp av naturalreaders.com. Musikken er laget med Suno, og det hele redigert med videoredigeringsprogrammet CapCut, med en bevegelse gjennom panoramaet (Ken Burns effekt).

Dermed ender jeg med en visuell fortelling. Jeg har ikke behandlet teksten, ut over å kutte den litt ned. Det er heller ikke gjort noe lydbehandling av den genererte stemmen, annet enn å legge inn noen små pauser. Uansett, det blir noe av dette:

Nå er dette i utgangspunktet ikke ment å være planlagt, og innhold laget ved hjelp av kunstig intelligens er enn så lenge ganske uforutsigbart. Jeg styrer til en viss grad uttrykket gjennom ledetekster (promts), men det meste dreier seg om å gjøre valg og tilpasninger. For eksempel begynner det enorme panoramabildet med en liten del (markert i skjermbildet nedenfor) og en svært enkel kommando: "A steamboat". Fra dette er det gjort noen hundre utvidelser av bildet, uten ytterligere ledetekster. De fleste forslagene som KIen kommer opp med har jeg godtatt.  Dette tar en del tid, men den kreative innsatsen er minimal. Når jeg senere ber Grok om å lage en fortelling basert på bildet gjør jeg svært få endringer, før teksten blir del av videoen ovenfor.

Ikke «et sunt prinsipp» å gi andre tilgang til telefonen

Torgeir Waterhouse tar tak i anbefalingen om «gjensidig tilgang til hverandres telefoner», gitt av Frode Thuen i sistnevntes spalte i A-magasinet. Waterhouse trekker frem mennesker som er offer for overvåkende og voldelige partnere og påpeker at dette ikke er «et sunt prinsipp».

Dette handler imidlertid også om mye annet, blant annet hvordan vi omgås informasjon som på ulike måter kommer til oss i fortrolighet. Jeg tenker da ikke på det vi snakker om privat, men alt det vi forholder oss til på jobb.

Kompleks hypertekstfortelling

I forbindelse med nettstedet informasjonskompetanse.no (under oppbygning) har jeg skrevet en hypertekstfortelling med tema informasjonskompetanse. Spennende endelig å få gjøre et slikt prosjekt, etter å ha holdt på med forskjellige former hypertekst i 20 år. Skjønt, skal en være helt presis er dette snarere en reaktiv fortelling, der brukernes valg hele tiden leder til forhåndsdefinerte noder. Men fordi antallet valg, og dermed mulige veier gjennom fortellingen, blir så stort ender opplevelsen opp med noe som er vanskelig å skille fra en "interaktiv hypertekst".

Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:

Grensesnittet hvor du "chatter" med Vera ved hjelp av linkene nede til høyre.

Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:

Slik kan en designe en hypertekst på en måte som kan knyttes til et mer tradisjonelt dramaturgisk forløp:

Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.

Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.

Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.

Strukturen i sin helthet

Digital kompetanse - Informasjonskompetanse - Digital dannelse

Mediesenteret har fått støtte til utviklingen av et nettstudium med arbeidstittel "Digital kompetanse for nettstudenter". Jeg har en tid vært litt misfornøyd med denne tittelen, noe som ble forsterket under NFR-workshopen om den kommende IKT-forskningen, som jeg deltok på for noen uker siden. "Digital kompetanse" ble her trukket frem som noe som er for nedadgående, i alle fall når det gjelder forskningsinteresse. Selv om en har gått fra en ferdighetstenkning til å se dette som et mer komplekst felt, er forskning på ferdigheter på vei ut. Teknologien blir mer integrert i de enkelte fagene og lar seg i mindre grad isolere som en selvstendig kompetanse.

Konklusjonen ble nok at digital kompetanse ikke er mindre relevant, men at det er et begrep som er i endring. I dag må digital kompetanse inkluderer problemløsing, personvern, sikkerhet mm. Når Utdanningsdirektoratet  presenterte Rammeverk for grunnleggende ferdigheter snakker man om digitale ferdigheter. Dette innebærer blant annet å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk. Vi ser klart en dreining vekk fra fokuset på å beherske verktøy i retning av de som i andre sammenhenger betegnes som informasjonskompetanse.

Et utgangspunkt for utviklingen av faget er at denne kompetansen (hva en nå enn kaller den) nødvendigvis må forstås som svært sammensatt. Det vil si at det ikke gir så mye mening å snakke om en type kompetanse dersom vi ikke ser denne i nær sammenheng med andre, tilgrensende kompetanser. Grensegangen mellom tre litt vage, men mye brukte begreper, nemlig “informasjonskompetanse”, “digital kompetanse” og “digital dannelse” er imidlertid ikke enkel å trekke.

Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ender vi trolig opp med å bruke informasjonskompetanse som overbygning, og jeg har begynt å skrive litt om hvordan begrepene henger sammen. Forsøksvis illustrert slik: